Halvorsen og Linda i bloggen Kretahalvorsen er i ferd med å bryte opp fra Kreta. De skal bo i Norge heretter og ha Kreta som reisemål for ferier. Linda har reist hjem til Norge, og Halvorsen er igjen på Kreta for å ordne alt som må ordnes før de forlater Kreta. I det siste innlegget skriver han at Puslespillet er ferdig, og han er klar for avreise til Norge. Det bli bra. Han og Linda har aldri vært så lenge fra hverandre.
I dag er det tre uker siden GGG døde. Han og jeg har heller aldri vært fra hverandre så lenge siden vi ble sammen i 1989. Jeg har så vidt begynt på puslespillet med å lage meg en hverdag uten han. Eller ikke bare en hverdag, et helt liv uten mannen jeg har hatt ved min side. Det kommer nok til å ta litt tid på å få ferdig det puslespillet.
Tre uker…. På mange måter føles det som om det umulig kan ha gått så lang tid. På andre måter føles det som en evighet siden GGG satt i senga på Ullevål sykehus og tulla og fortalte dårlige vitser. En evighet siden jeg kom fra hyttetur og han lagde middag til meg. Men tre uker… Har det virkelig gått så lang tid?
De tre ukene har vært fulle av praktiske gjøremål. Tre voksne barn som har mistet pappaen sin som trenger omsorg. Familie og venner som skal informeres. Begravelse som skal ordnes. Skiftepapirer og andre papirer som skal fylles ut og en mengde ting å sette seg inn i.
Jeg har gjort som jeg pleier i slike situasjoner; bøyd nakken og gått på.
Nå som jeg er ferdig med mye av det praktiske begynner jeg å kjenne på hvor sliten jeg er.
I min familie tror jeg vi har tradisjon med å takle sorg med å bøye nakken å gå på. Det er viktig å vise at vi er i gang. At vi takler tapet og sorgen. Da Bestemor gikk bort stablet vi ved rett etter begravelsen. Da Mamma gikk bort var det viktig å få potetene opp av jorda en av de første helgene etterpå. Livet går videre. Man trenger ved til vinteren og å få potetene opp av jorda.
Det at man bøyer nakken og går på blir sett på som et sunnhetstegn. Man er i gang.
Så når tekoppen er tømt, frokosten spist og hundene luftet setter jeg meg i bilen og reiser ut over til min barndoms dal. Høvdingen trenger hjelp til en par, tre ting, og det er vel på tide å fylle opp kjøleskap og matskap litt og.
Det er jo bra for meg å ha noe annet å tenke på, ikke sant? Det å gå for mye rundt å tenke har aldri blitt sett på som direkte produktivt.
Og jada. Jeg skal bøye nakken og gå på i dag og. Jeg opptrer som forventet.
Men etterpå, i kveld, natt eller senere denne uka trenger jeg å rette nakken, slappe av, la tankene, følelsene og tårene komme. Bruke tid til virkelig å ta inn over meg at GGG er borte for bestandig. Være i bobla mi, være i sorgen. Ta den tiden jeg trenger for å kjenne på følelsene, på sorgen, på savnet og på håpløsheten.
Jeg trenger tid nå til å tenke først og fremst på meg selv. Kjenne på alle følelsene. Kjenne på savnet.
Jeg kjenner meg selv godt. Jeg vet at jeg ikke kommer til å forbli i sorgens boble for bestandig, men jeg trenger å være der en stund uten alt for mange avbrytelser. Uten å føle at jeg må tørke tårene, ta meg sammen, bøye nakken og stå på.
Sender over store varme klemmer ❤️❤️
Takk.
Tenker det er bare du som forventer av deg selv… men du har gode planer for sorgarbeid for deg selv og det er godt for det er så viktig. Å bevare din psykiske helse fremover er et godt fokus og leve deretter. Sorg kan få så mange reaksjoner man ikke forventer, observer deg selv mer enn ellers og handle deretter, så du ikke trenger gå på noen « smell»
Du har nok rett i at en god del av forventningene til meg er det jeg selv som setter. Men ikke bare.
Jeg har i sin tid vært med i sorggruppe for mennesker som har mistet barn. Du vet litt sånn selvhjelpsgrupper med en leder med litt kursing i sorg og sorgarbeid. Jeg kan en del om sorg. Kjenner til noen faresignal, og har ingen planer om å gå på en smell. Så jeg må nok ta noen grep før jeg blir mer sliten enn jeg er nå.
Det er bare å gjøre som føler selv er riktig, for ingen andre vet hva du trenger 🙂 Sørg og steng deg inne når du vil, og kom deg ut og fortsett, når du kjenner DET er rett. Klem
Det er nok gode råd. Jeg er ikke så flink til å stenge omverdenen krav og forventninger ute.
Men nå er pliktene utført. Så nå kan jeg sette meg selv i fokus noen dager.