På plass nummer 100 på bloggtoppen i dag ligger “Mamman til en autist”.  Det kunne vært navnet på bloggen min.  Eldste Sønn er autist, han har Asperger syndrom, som er en diagnose innenfor autismespekteret.  Så per. definisjon er jeg mammaen til en autist.
Selvsagt kunne det ikke være navnet på bloggen min.
For det første så er ikke Eldste Sønnen min en diagnose.  Han har en diagnose, men han er ikke en diagnose.  Han har Asperger.  Det forteller verden noe om hvordan han reagerer og tenker i enkelte situasjoner.  Men det sier utrolig lite om hvem han er som menneske. Altså er ikke Eldste Sønn en Asperger, eller autist. Han er en person med autisme, nærmere forklart en med Asperger.

Og jeg, jeg er mammaen til en med Asperger. Men jeg er så utrolig mye mer.  Det er ikke det som definerer meg som menneske.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

“Mammaen til en autist” forteller en lang historie om hvordan en lege på sykehuset sendte bekymringsmelding til barnevernet og prosessen før den saken ble henlagt.  Både barnevernet og legen får sitt pass behørig påskrevet.  Og historien hun forteller er urovekkende og sjokkerende, og føyer seg inn i en lang rekke med historier jeg har hørt om dette udugelige barnevernet.

Jeg tror, eller rettere sagt, jeg vet at barnevernet gjør feil.  Jeg vet at det finnes helt hårreisende beretninger om overtramp fra den etaten.  Men jeg vet og at det finnes minst like mange historier hvor barnevernet ikke grep inn, selv om de burde ha gjort det.

Er det egentlig feil at en lege som får inn et barn med gjentatte kuler og sår i hodet tør å tenke at dette kan være påført vold?
Er det feil av en lege å ikke bare godta morens forklaring om at det språkløse barnet må ha påført seg skadene selv, selvskading?
Er det galt at barnevernet tar en slik bekymringsmelding på alvor og undersøker den?
Er det helt utenkelig å tenke at en enslig mor med to små gutter med hver sine diagnoser og hver sine utfordringer en gang eller flere kunne komme til å gjøre noe dumt i ren utmattelse og fortvilelse?
Ville det ikke vært like kritikkverdig om ingen gjorde noe?
Ville det ikke være like kritikkverdig om de bare trodde på moren uten å forsøke å få barnas versjon?

Og ja, jeg skjønner utrolig godt at det føles grusomt å få slike mistanker rettet mot seg.  Jeg forstår sinnet. Jeg forstår avmaktsfølelsen. Jeg forstår redselen. Jeg forstår alle følelsene og tankene som raser gjennom hodet hennes. De våkne nettene, matlysten som forsvinner. Jeg forstår alt så forbanna godt.

Samtidig forstår jeg legen som sendte bekymringsmelding og barnevernet som undersøkte saken.
De gjorde faktisk jobben sin.  Og ja, slik saken ble fremstilt kunne de sikkert ha gjort en bedre jobb, og ja de har gjort mye klanderverdig.  Men jeg er glad at de undersøker når de får bekymringsmeldinger som går på at sårbare barn kan leve under skadelige forhold.

På plass nummer 99 har vi Fullstendigkaos. Han har og Asperger. Han skriver at det å vente på noe kan være ganske altoppslukende for en med Asperger. Det er noe Fullstendigkaos venter på. Hva det er vet jeg ikke.  Men mens han venter tar han en pust i bakken.

Og denne pusten i bakken tar han å fremstiller på video. Jeg ser på videoen og smiler for meg selv.  En pust i bakken – selvsagt! Videoen understreker diagnosen.  Jeg liker logikken som ofte følger tankesettet til mennesker med Asperger.

Dixierose har klart det fantastiske kunststykket å gå ned 60 kilo!!! Skulle ønske det var meg….

Men når hun skal kjøpe klær strener hun rett inn i stormoteavdelingen i klesbutikken og kjøper klær som er for store. I hodet sitt er hun fremdeles stor og handler klær som kan skjule kroppen hennes.

Hun definerer seg som stor, overvektig, selv om hun nå er helt  normalvektig med normal kroppsstørelse.

Jeg har det litt omvendt. Jeg er stor, og ja jeg er fullstendig klar over hvor stor jeg er og hvilken størrelse jeg bruker i klær.  Likevel er jeg inne i hodet mitt fremdeles den unge, slanke kvinnen jeg en gang var. Hun var 175 cm høy, og veide 54 kilo. Nå er jeg fremdeles 175 cm høy, men veier over det dobbelte.  Så når jeg skal ut på leting etter for eksempel en kjole, så ser jeg for meg en lang, slank modell. En som går ut og inn på de rette stedene.

Det er sjelden jeg finner den i stormoteavdelingen for å si det slik.  Og hvis den skulle finnes er det sjelden slim-fit er spesielt kledelig på digre dundrer. For sånne digre dundrer som meg har det med å gå ut der kjolene i slim-fit går inn. Sjelden særlig kledelig.  Heldigvis har jeg evnen til å se det. Og jeg har mange kledelige kjoler selv om jeg er stor. Men inne i hodet drømmer jeg fremdeles om den røde, lange kjolen som går ut og inn på de rette stedene – og som kler en kropp som nok på forunderlige har endret form der inne i hodet mitt.

Nå ser jeg at jeg helt har hoppet over Katieshjerte.  Det var selvsagt ikke meningen.  Men Katieshjerte sitt innlegg passet ikke helt inn i temaet å definere seg selv. Å ikle seg en rolle. Eller kanskje gjør det på en måte det.

For Katie har fått vaksinen, og ble helt slått ut etterpå. Føler seg ikke i form dagen etter heller, når hun kjenner etter.  Når moren hennes forteller at hun har hørt om et menneske som sov 24 tiner etter å ha fått dose 2, går også Katie å legger seg til å sove. Kan det kalles å leve opp til forventningene?

Høres det kynisk ut når jeg påstår at jeg kan forutsi hvem i omgangskretsen som kommer til å få bivirkninger av vaksinen, og hvem som ikke har så god tid til å kjenne etter?

Tursiv har vært på tur. Eller det er et gammelt innlegg. Jeg har lest det før. Ser ut som en fin tur. En slik jeg ville ha likt å gå. Men ikke på ett bein, ikke med rulator og ikke med rullestol.  Å, jeg skulle ønske jeg kunne gå en tur i skogen.  Det er den fineste tiden av året der ute.

Hva tar jeg med meg fra bunnbloggerne I dag? Kanskje jeg skulle dra på shopping? Kjøpe noen nye klær. Kanskje jeg skal komme meg ut I skauen? Det er jo mulig å ta litt skau-light. Kjøre bil til et sted jeg kan nyte skogens ro. Vi får se hva jeg får lurt med meg Gamle Gubben Grå på.