Min morfar, Martinius Sarastuen ble født 15.12.1894. Han ville vært 130 år i dag hvis han hadde levd. Det gjør han ikke. Han døde høsten 1984, for litt over 40 år siden.
Født i 1894.
Når jeg slår opp hva annet som skjedde det året, for liksom å danne meg et bilde av den verdenen han ble født inn i finner jeg ut følgende;
Hele Norge får felles klokketid. Dvs, at klokka er det samme i hele landet samtidig. Nesten utenkelig i dagens samfunn men frem til da hadde tid vært et lokalt fenomen i Norge. Inntil da var lokaltidene bestemt etter solens gang. Tidsforskjellen var 1 time og 47 minutter mellom østligste og vestligste lokaltid. I løpet av ti år ble innføring av normaltid behandlet to ganger på Stortinget. Den første behandlingen gikk over to år, og endte med et enstemmig vedtak i 1887 mot innføring av normaltid. Argumentet for normaltid var at Telegrafen og jernbanen krevde synkronisert tid for at deres virksomhet kunne foregå trygt og effektivt.
Argument mot var at bare deler av Norge var berørt av de nye kommunikasjonene.
Da spørsmålet på nytt meldte seg i 1894, ble sams normaltid enstemmig vedtatt etter en kort stortingsbehandling uten større innvendinger. Da hadde det og blitt et internasjonalt spørsmål å få et felles system for tid.
W.K. Dickson tar patent på «bevegelige bilder», dvs. film.
Krag-Jørgensen tas i bruk som standardvåpen i Hæren, og forblir i tjeneste i nesten 50 år.
Nå ble min bestefar født langt fra både toglinjer og kinoer. Han var født på en liten gård i ei bygd som heter Ringelia. Den ligger på vest-siden av Randsfjorden i Søndre-Land kommune.
Han var nummer tre i en søskenflokk på 9.
I barndomshjemmet bodde han til ut på 1950-tallet en gang. Først sammen med foreldre og søsken, og da han ble gift med Mormor en gang på 30-tallet flyttet hun og inn på gården. Der bodde det unge paret på et par rom i nesten 20 år, og fikk tre barn hvor av ett døde, mens en ugift bror, og fire ugifte søstre regjerte i resten av huset. Mine oldeforeldre bodde også der til de døde i 1940 og 47.
På 1950-tallet bygde Bestefar og Mormor eget hus noen kilometer unna. Jeg har alltid tenkt at det må ha vært utrolig godt for Mormor. Slippe å bo hos søsknene til mannen sin.
Jeg har hørt at han en periode i ungdommen arbeidet på et S-lag på Bjoneroa, men mesteparten av sitt voksne liv arbeidet han som tømmermåler. Dvs han målte opp hvor mye hver skogeier sendte av tommer nedover Randsfjorden og muligens andre vassdrag under tømmerfløting.
Han var pensjonist før jeg ble født. Han var da allerede 72 år gammel.
Jeg husker han godt. Han levde som sagt til 1984. Da var jeg 18 år. Han var en klok mann, som gjerne så over leksene mine når han var på besøk hos oss.
Han var og pinlig nøyaktig. I det hjemmet var det orden, alt hadde fast plass. Man satt pent ved bordet. lukket alltid dørene man som barn gjerne for gjennom i full fart.
Jeg var utrolig glad i han.
Han var klar til det siste. Litt fysisk i dårlig form de siste årene, så da flyttet han “hjem” til de tre ugifte søsteren og broren sin der han hadde bodd mesteparten av livet. Søstrene hjalp han med det han trengte hjelp til, og han slapp å flytte på sykehjemmet på Hov.