Berre bekken brusar
frå det bratte fjell,
Høyr kor sterkt det susar
i den stille kveld!

Ingen kveld kan læra
bekken fred og ro,
ingi klokke bera
honom kvilebod.

Strofene under bildet er hentet fra salmen “Fager kveldssol smiler”,  Jeg har alltid synes at det er en vakker salme. Den gir trygghet. Akkurat som bekkesuset som bryter stillheten i en ellers rolig kveld også er en trygg lyd, en kjent lyd.

Salmen er opprinnelig tysk. Den tyske teksten er skrevet av August Heinrich Hoffman von Fallersleben, og kom ut i 1837.

August Heinrich Hoffman von Fallersleben. Jeg måtte selvsagt google et slikt navn. Han var en tysk språkforsker og forfatter av barnesanger og revolusjonære tekster.

Jeg liker det der. Forfatter av barnesanger, som nærmest blir salmer, og samtidig forfatter av revolusjonære tekster. Kanskje er det litt revolusjonært også i denne salmen. Jeg mener bekkken som ingen kan lære fred og ro, og som heller ikke retter seg etter (kirke)klokker som maner til ro.

Hoffmann var sønn av Heinrich Wilhelm Hoffmann og Dorothea Balthasar. Faren var kjøpmann, vertshuseier, senator og borgermester i Fallersleben. Han kom nok fra en såkalt “fin” familie, og faren hadde sikkert mye makt og var en viktig person i Fallersleben. Fallersleben er et område i den tyske byen Wolfsburg,

I 1816, som 18 åring,  begynte han på et teologistudium ved Georg-August-Universität i Göttingen, men interesserte seg mer for antikkens historie.
Et avgjørende vendepunkt ble bekjentskapet med Jakob Grimm høsten 1818.
Ja, du tipper riktig hvis du tenker at Jakob Grim kanskje var en av brødrene Grim. Du vet de som samlet folkeeventyr i Tyskland, slik Arbjørnsen og Moe gjorde her i Norge.

Jacob Ludwig Carl Grimm var den eldste av de to brødrene Grim som samlet eventyr, men han var og jurist og går for å være grunnleggeren av germansk oldtidsforskning og tysk filologi.

Men eventyrforfatteren  får jeg heller komme tilbake til ved en senere anledning. Dette skulle jo egentlig bare bli noen linjer til et bilde av en bekk – og handler vel nå om en revolusjonær tysker som var født i 1798. Og jeg er ikke helt ferdig med den godeste August Heinrich von Fallersleben.

Etter å ha blitt kjent med Jacob Grim besluttet Hoffmann seg for å konsentrere seg om germanistikk.
I 1819 flyttet han over til Bonn for å studere der.
Men han ble skuffet over forelesningene og fikk en stilling som bibliotekassistent, og drev et intensivt selvstudium. Han var aktiv i studentbevegelsen, noe som fikk et varig virkning på hans politiske syn.

Her har dere verdens beste unnskyldning alle studenter som mer eller mindre dropper ut av studiet og er mer opptatt av studentlivet og ekstrajobben. Dere kan jo bare si at dere er “skuffet over forelesningene”.
Litt usikker på hvordan det utsagnet ble tatt i mot hjemme hos far borgermester og mor Balthasar.

Han gjorde det nok bra både i selvstudiene og i jobben som bibliotekassistent. I 1823 ble Hoffmann bibliotekar i Breslau, og i 1830 professor i germanistikk.

Men glede over den akademiske karrieren ble relativt kortvarig. Hans liberale innstilling og innsats for et samlet Tyskland, førte til at han i 1842 ble fratatt professoratet og mistet pensjonsrettighetene.  Det har liksom aldri lønt seg å være revolusjonær.

I revolusjonsåret 1848 ble han rehabilitert takket være en amnestilov og de prøyssiske myndighetene utbetalte ham deretter vartpenger som pensjon. Professoratet fikk han derimot aldri igjen.
Her må jeg selvsagt komme med noen forklarende ord om hva jeg mener med “revolusjonsåret 1848”.  Jeg tar kortversjonen. Den tyske revolusjonen i 1848 kom som en ettervirkning av den franske februarrevolusjonen som hadde funnet sted 22. februar 1848.
Jeg kunne valgt en lengre forklaring på den tyske revolusjonen i 1848, og også den franske februarrevolusjonen, men det får bli ved en senere anledning.
Hensikten med dette innlegget var egentlig å skrive noen tanker om et vakkert bilde av en bekk.