I går var jeg en tur i byen. Måtte på apoteket for blant annet å hente blodtrykksmedisin. For ei kjerring som relativt fort kan føle på blodtrykksstigning bare av å lese saker i lokalavisa kan det være kjekt å ikke gå tomt.  Har dere forresten fått med dere at de skal lage sol-kraft-park på Sokna? Eller at kriteriene for å få hjelp innen helse og omsorg skal skjerpes? Ja, det nærmer seg et nytt kommunestyremøte og slike saker får gjerne blodtrykket til å stige litt i denne kjerringa.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Men det var ikke politikk jeg skulle skrive om i dag. Det var om en tur på apoteket.
Jeg logger meg inn på nettbanken mens jeg går fra bilen. Hvor mye er det egentlig igjen på brukskontoen? Den går fortere tom nå som jeg går på AAP og har fått inntektene mine redusert.  Jeg har brukt litt penger i det siste. Kjøpt dostol og andre nødvendigheter.
Plutselig kaster telefonen meg ut av nettbanken og ber meg trykke Pin-kode, eller mulig det var Puk-kode.
Litt stressa klarer jeg å trykke feil Pin-kode. Jeg tar en annen kode enn den til telefonen. Og ja, jeg gjentar felen et par ganger. Litt sånn stresset. Jeg var jo inne på nettbanken da telefonen plutselig klikket.

Til slutt var Puk-koden låst, og telefonen ba meg slå inn den. En åtte-sifferet kode.
Husker du Puk-koden din? Det gjør ikke jeg. Jeg kjente panikken komme krypende. Tenk etter alt man bruker mobilen til bare på en liten tur til byen. Parkeringsapp, nettbank, legitimasjon på apoteket….
Jeg kjente blodtrykket og stresset begynne å stige i kroppen.

Ikke kunne jeg ringe Gamle Gubben Grå og be han lese opp Puk-koden for meg. For hvor er den lappen denne Puk-koden eventuelt står på? Hvor lenge har jeg hatt denne telefonen? Høsten 2020? Jeg tar telefonen for å sjekke når de første bildene er tatt – men det går jo selvsagt ikke.
Jeg aner ikke hvor det papiret er, sannsynlig kastet.

Jeg kjøpte meg en kopp svart kaffe og satte meg rolig ned. Prøvde så mange 8-sifferede koder jeg torde for ikke å bruke opp alle forsøk. Hvis jeg har bestemt den selv antok jeg at jeg kunne resonere meg til hva jeg hadde valgt.
Niks. Ingen av mine forsøk ble godkjent.

I ren depresjon  vurderte jeg å gå til anskaffelse av ny telefon, men slo raskt fra meg den ideen. Hvis Sim-kortet er låst hjelper det vel ikke med ny telefon? Jeg må antakelig ta hele jobben med å installere livet mitt på nytt. Skremmende i grunn hvor avhengige vi har blitt av denne telefonen.

Til slutt kom jeg til å tenke på at jeg har jo kjøpt denne telefonen her på senteret. Det er jeg sikker på. Så sant mobiltelefonen min ikke har blitt ødelagt ved å falle ut av en bil på en bro mellom Ålesund og Åndalsnes har jeg kjøpt alle de siste telefonene mine i samme forretning. (Den gangen ved Åndalsnes ble det gjort et unntak, og telefon er innkjøpt jeg tror det var på El-kjøp på Dombås få minutter før stengetid.)
Alt er jo på data registrert over alt. kanskje de i forretningen kunne hjelpe?

Jeg tuslet ned i telefon-butikken og spurte om de kunne hjelpe meg. Det kunne de selvsagt. Og etter noen raske tastetrykk fra mannen bak disken og et par omganger med både 8- og 4-siffers koder hadde jeg fått livet mitt tilbake og blodtrykket kunne atter synke ned på et nivå hvor både jeg og fastlegen liker at det er.