Kjerringa må stille opp som fotomodell

I går måtte jeg som noen av dere fikk med dere i innlegget Jeg har meg selv å takke… en tur til Drammen for å bli fotografert. Vi skulle ta bilder av oss fem toppkandidatene til Rødt sin stortingsliste i Buskerud. Bilder som skal pryde (?) valgkampmateriell som flyets og valgkampbrosjyrer og brukes på sosiale medier. Dere kan tro jeg gledet meg….

Og nei, det er ikke meg på bildet. Det er førstekandidaten vår, Linn Elise.  Et mye enklere fotoobjekt enn denne kjerringa. Det så ut som om hun trivdes foran kameraet. Det gjør ikke denne kjerringa.  Jeg virkelig HATER å bli tatt bilder av på den måten.

Når jeg danser rundt på plena her hjemme mens Gamle Gubben Grå tar bilder av meg med mobilen går det greit, men finn frem et kamera og sett noen andre enn Gubbrn bak kameraet, og en trestamme ser mer naturlig og avslappet ut enn meg.

Når jeg har tatt slike bilder før har jeg stort sett brukt min egen fotograf. En som kjenner meg godt, som jeg trives sammen med. Likevel er det litt av en jobb. Første gangen tok han over 200 bilder av meg. Han turte å vise meg 12 av dem.

Nå har jeg blitt 10 år eldre siden den gang. Jeg er usikker på om man kan si at jeg eldes med stil. Jeg har ikke fått tatt en skikkelig dusj på neste  tre uker. Gips, kun lov til touchbelastning og et steamdusjkabinett med badekar høy kant har satt noen begrensninger for det. Siden jeg er fra forrige århundre overlever jeg godt med klut og servant. Men akkurat i går kunne jeg ha tenkt meg en skikkelig lang dusj under fossefall-dusjen. Hverdagsluksus man kanskje ikke riktig verdsetter sånn til vanlig.

I tillegg måtte jeg ankomme i rullestol og avfotograferes enten sittende i rullestolen eller stående på ett bein. Vel, det valget ga seg lett. Ville neppe bli mindre anspent på ett bein.

Har jeg fortalt at jeg ikke har møtt verken fotografen eller de andre toppksnfidstebe før? At de er mange tiår yngre enn meg? Ja, at jeg glatt kunne vært moren til de fleste av de? Følte meg liksom ikke yngre av å ankomme i rullestol. Snakk om gamlemor på tur.

Pandemi eller ikke pandemi. Drammen og Strømsø torg er liksom ikke et folketomt sted en lørdag formiddag i mai. Ikke det helt ideelle sted for portrettfotografering spør du meg. Litt bortgjemt i et kjellerloksle hadde passet meg bedre, selv om det kanskje ikke hadde gitt det optimale fotolyset.

For de som ikke er klar over det kjenner jeg svært mange i Drammen. Er liksom profilert tillitsvalgt også på sykehuset i denne byen. Merkelig nok dukket det ikke opp noen kjente mens jeg satt i rullestolen i ei sidegate til torget med et helt kamerateam rundt meg. Var liksom bare det som manglet.

Vel etter å ha tatt noen bilder ved torget dro vi videre til parken rundt Drammen museum for å ta noen bilder i litt mere grønne omgivelser. Vi er jo et parti for de utenfor byene og.

Det som hadde sett ut til å bli en solrik dag begynte å bli en ganske så kjølig og overskygget dag. Og mens de andre gikk seg varme, og sleit og dyttet på denne tykke, gamle kjerringa måtte jeg finne meg i å bli dyttet rundt av ukjente mennesker jeg så vidt hadde møtt. Dere kan tro jeg var lite fornøyd med det. Sitte der som en hjelpeløs potetsekk å la meg passiv trilles rundt.

Litt engstelig var jeg og. For selv om de var hjelpsomme nok, disse kandidatene, hadde de ikke den store erfaringen som rullestol-trillere. Det ble noen bråstopp. Og de fleste av de kjentes godt i beinet.

Vel oppe i parken var det ny runde med portrettbilder, denne gang og med litt innspilling av video. Ja dere leste riktig. Video! Dere forstår sikkert at jeg ikke ble noe mer positiv av det. Dere vet, meg og vlogging….

Mens jeg ventet på tur til å bli videostjerne sank rullestolen umerkelig godt ned i den bløte leirgrunnen i parken. Jepp, leire og meg er liksom en greie. Det er jo på grunn av  litt leire jeg sitter hjelpeløs i en rullestol med beinet i gips. Vel de fikk meg løs, og sparket litt løv over de dype gropene i plena. Dette fikser parkvesenet greit.

Lurer foresten på om jeg ble observert av noen kjente mens jeg satt der i rullestolen og prøvde å snakke avslappet inn i kameraet. Det var en bil som kjørte forbi som kjørte veldig  veldig sakte, nærmest stoppet opp. Vel, jeg får vel høre det hvis det var kjentfolk.

Så gikk vi videre. Vi skulle ha “aktivitetsbilder”. Altså ta bilder mens vi var aktivitet, for eksempel med å legge valgkampbrosjyrer i postkasser. For å ta disse bildene måtte vi halvveis opp til Konnerud. Eller i det minste en relativt lang trilletur fra Strømsø og museet.

Vi røde og radikale er ikke slik vi en gang var. Vi har jo droppa væpna revolusjon og et par andre ting de siste åra. Så når vi nå skulle fotografere at vi la valgkampbrosjyrer i postkasse var det ikke bare å kaste seg over første og beste postkasse. Nei vi gikk til postkassa til en partikammerat, og ringte og spurte om lov til å bruke postkassa til bildene..

Tilbake på Strømsø skulle vi ta gruppebilde med forskriftsmessig avstand og munnbind. Det lå et vinmonopol utsalg i umiddelbar nærhet. En fyr kom stresset bort og lurte på om det var kø mens han så nesten desperat ut. Mannen kunne fort beroliges. Dette var så langt fra noen polkø.

Etter en siste bolk med enda en videoinnspilling var vi endelig fornøyde og fotografen hadde litt av en redigeringsjobb foran seg. Jeg kunne finne Gamle Gubben Grå og bilen å få igjen varmen.

Det ble lunsj, burger, søtpotetfries og aioli. Nydelig! Og vet dere hva det beste var? Jo servitøren hadde ikke fått med seg at vi skulle ha en porsjon med søtpotetfries og en med vanlig pomefritte. Da Gamle Gubben Grå gjorde servitøren oppmerksom på det var denne så løsningsorientert at han etter kun ett kort sekunds betenkningstid sa at, da kommer jeg straks med en pommes-frittes, og så får dere bare litt mye søtpotetfries.  Jec elsker søtpotetfries og ble lykkelig over å få dobbel porsjon. Sånt må man kunne unne seg etter hard jobbing som fotomodell.

Bildene sier dere, modellbildene av meg! Ja, jeg skal dele når de blir ferdige til det.  Dere får smøre dere med tålmodighet en stund til.

 

2 kommentarer
    1. Hoho! Tenk hva man må gjennom når man skal styre landet! Eller i hvert fall har ambisjoner om det. En glitrende beskrivelse av omstendigheter og utfordringer i en omfattende fotoshoot! Jeg gleder meg til bildene! Jeg tror faktisk du kommer til å bli positivt overrasket. Fotografer blir flinkere og flinkere, de også.

    2. Til ditt forsvar, kan jeg røpe at det ved photo-shoots med proffe modeller, faktisk ikke er en så mye bedre statistikk m.h.t antall brukbare bilder av den mengden som er tatt.. 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg