I fire uker har jeg gått og ventet på katastrofen.  Gått og ventet på beskjeden som ville legge min verden i grus.  Redselen har ligget som en stor klump i magen.  Jeg har prøvd å fortrenge de vonde og vanskelige tankene, men de har ligget der og gnaget i underbevisstheten hele tiden, dag og natt  Mange netter har jeg liggeturørlig i senga mens tankene kverner rundt i hodet mitt, og jeg klarer ikke å stoppe dem. De vonde tankene på hva som kan skje, hva som ikke må skje, Lett etter løsninger, men ikke funnet noen.  Ligget der å kjent på frykten. Frykten for at det som ikke må skje ble virkelighet.

Jeg er kjerringa som fikser alt, men nå føltes bare alt håpløst.
Med hver nerve spent har jeg gått og ventet på dommedag. Hver gang telefonen har ringt, har jeg skremt sjekket displayet.  Er det nå, nå jeg skal få beskjeden?  Jeg har til og med lyttet etter fottrinn i snøen på gårdsplassen når jeg har ligget våken om nettene:  Kommer det noen nå for å overbringe et dårlig budskap? Var det en bil på gårdsplassen? selv om fornuften tilsier at dårlige nyheter nok ikke kommer på døra – og ikke nattestid.  Men fornuft og frykt har ikke mye med hverandre å gjøre.

I kveld kom beskjeden.
Det fantes en løsning. Det tentes et håp. Katastrofen kommer ikke til å inntreffe. Min verden kommer ikke til å legges i grus.   Tøffe tider venter, men det er greit.  Tøffe tider har jeg opplevd mange ganger.
I kveld føler jeg bare lettelse, en ubeskrivelig lettelse.  Det er som om hver muskel i kroppen endelig slapper av og klumpen i magen løser seg opp,

Gjett hvem som kommer til å sove godt til natta