Planen min om å lokke litt flere og nye lesere til blogg.no i går lyktes. I det minste når det gjaldt min egen blogg. Jeg fikk 641 flere sidevisninger, en økning på hele 70%. For meg er en slik økning eventyrlig. Nå blir jo oppgaven å holde på de leserne, og klare å holde interessen oppe.
Mange brukte mitt kommentarfelt i går til å uffe seg over at jeg ga andre bloggere hederligere omtale, og spesielt var et gjentagende tema at jeg snakket positivt om Monica sin blogg. Slikt skal man ha seg frabedt mener enkelte.
Jeg skrev det i en kommentar i går, og jeg gjentar det i dag. Bloggkrig drar ikke lesere!!!
Den som leder an i kritikken av Monica hadde en liten nedgang i antall sidevisninger mens Monica hadde en økning på over 100%.
En økning med over 5.000 sidevisninger kan ikke en liten blogg med 1.500 sidevisninger ta æren eller skylden for.
Jeg konstaterer at det er lenge siden vi har sett at antall sidevisninger har bikka 10.000 slik det gjorde for Monica i går. Det gleder meg som ønsker at flere folk skal lese mer blogg.
Vel, nå har jeg skrevet nok til å tilfredsstille den lesergruppen som elsker å lese om bloggkrig, la oss da gå videre til det dette innlegget egentlig skal handle om.
Hver eneste dag ble det brukt drøyt 52 milliarder kroner på militærutgifter, hver eneste time nærmere 2,2 milliarder kroner, går det fram av årsrapporten fra Stockholm International Peace Research Institute (Sipri).
Verdens desidert største militærmakt, USA, brukte 3,5 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) på våpen og forsvar. Beløpet på 7243 milliarder kroner tilsvarer rundt 20 milliarder kroner daglig.
På de neste plassene kommer Kina 1651 milliarder kroner, India 693 milliarder kroner, Russland 641 milliarder kroner og Tyskland 505 milliarder kroner.
For meg fremstår de vanvittige militærbudsjettene som galskap. Det er naivt å tro at krig kan bringe fred og at trusler gir trygghet.
I en interessant kommentar i Dagsavisen skriver Linn Stalsberg
I boken «Humane. How the United States abandoned peace and reinvented war» fra 2021, spør historieprofessor ved Yale universitet, Samuel Moyn, om det kan være slik at arbeidet for humane kriger, enten det handler om flere regler for krig eller mer bruk av såkalte smarte våpen som droner, har ødelagt for det som en gang var en overordnet mål: Å bli kvitt krig som metode for konfliktløsning i seg selv.
Han skriver: I økende grad lever vi uten antikrigslover. Vi bekjemper krigsforbrytelser, men har glemt at krig i seg selv er en forbrytelse som forårsaker mye mer lidelse i seg selv, enn bruddene på krigens regler gjør alene. Det er en fatal feil å gi opp mulighetene til å stanse kriger før de starter.
For, mener han, dette er et valg vi har: Skal vi kjempe for at kriger blir humane og regelstyrte, eller skal vi kjempe for at kriger forsvinner som alternativ? Hvor legger vi inn innsatsen?
Hvis vi skal oppnå fred, altså at kriger opphører og at krig som middel til å løse konflikt forsvinner må vi ta inn over oss hvor mye våpenindustrien betyr for samfunnet. Hvor mye makt det ligger bak ønsket om opprustning i stedet for nedrustning. For hvis krig og faren for krig opphørte, ja da ville behovet for våpen bli langt mindre – og det ville ha store konsekvenser.
Nettstedet Defence News publiserte i juli i fjor listen over verdens 100 største våpenprodusenter i 2021. De 5 største var alle amerikanske – Lockheed Martin, Raytheon, Boeing, Northrop Grumman og General Dynamics, i tilligg kommer amerikanske L3Harris Technologies inn på 9. plass. 3 kinesiske og 1 britisk selskap var også inne på topp 10 listen.
Det er ellers verdt å merke seg at halvparten – 50 av 100 selskaper på Topp 100-listen – er amerikanske. Det sier noe om hvor stor betydning våpenindustrien har for amerikansk økonomi og hvor stor påvirkningskraft den har overfor det politiske systemet. Den er til stede i hver eneste delstat i USA med et betydelig antall arbeidsplasser, og politikere som vil arbeide for nedrustning vil derfor møte betydelig lokal motstand.
For oss i Norge er utviklingen i KONGSBERG og divisjonen Kongsberg Defence & Aerospace verdt å merke seg. Konsernet rykker 5 plasser opp på fjorårets liste, fra 77. til 72. plass.
På oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) har Samfunnsøkonomisk analyse (SØA) levert en rapport om 15 verdikjeder som har særlige styrker eller konkurransefortrinn i Norge. I rapporten «Verdikjeder i Norge» er «Våpen» et eget kapittel.
Det overrasker kanskje noen at våpenproduksjon defineres som en verdikjede, på linje med mat. Men våpenproduksjon og –salg er noe Norge driver med i relativ stor stil.
Rapporten speiler situasjonen i 2018. Norge hadde da i alt 33 virksomheter som produserer våpen, ammunisjon og annet militært utstyr.
Totalt var 4.630 årsverk knyttet til denne verdikjeden, som skapte verdier for 4.770.000.000 kr. i 2018. De klart største aktørene er Kongsberg og NAMMO som til sammen sysselsatte 3.400 årsverk, mer enn 80 % av den totale sysselsettingen i verdikjeden.
De 15 største virksomhetene er hovedsakelig å finne på to steder på Østlandet. På Kongsberg og på Raufoss. Ca. 2.800 personer var sysselsatt i Kongsberg kommune, og 870 personer i Vestre Toten. I disse kommunene utgjør våpenprodusentene henholdsvis 18 % og 13 % av den samlede sysselsettingen.
Kriger gjør noen mennesker veldig rike, og har innvirkning på skatteinntekter og sysselsetting i kommunene. Det er mange som direkte og indirekte har interesser av at krig og våpenkappløp fortsetter.
Skal vi få fred må vi “følg pengene” og starte der for å endre tankegangen. Kanskje er det noe mer samfunnsnyttig disse industriarbeidsplassene, denne verdikjeden kan brukes til enn å spre frykt, ødeleggelse og død.
Mens noen sitter og regner på fortjenesten av siste krig, er det andre som begraver sine døde og sørger over hjem og byer som er lagt i ruiner.
Så gjenstår det å se hvor mange av mine lesere som leser helt hit, eller om kommentarfeltet også i dag fylles opp med kommentarer om Monica mens jeg egentlig ønsker å ha fokus på “krig og fred og slikt”.
Hva den nevnte bloggkrig angår, driter jeg for å være ærlig i Monica og krigen hennes, hvilket jeg i dette tilfelle ikke har den ringeste anelse om hva handler om. (- Samtidig som jeg ville løyet dersom jeg påsto jeg ville avstå fra å lese det neste innlegget, da nysgjerrigheten atter igjen er ventet å ta frem det nedrige i meg..)
Men non the less, er dette et elendig tidspunkt for slike banale stridigheter, for om vi skal redde dette (blogg)skipet fra å synke, er vi faktisk nødt til å dra lasset sammen.
Når det er sagt, er selvsagt alt dette bare ‘piss’ i forhold til væpnede konflikter. – Altså virkelige kriger. Dessverre er fortjenesten av andre nasjoners krigføring såpass høy at det er fåfengt å håpe på noen global storsatsing for å få bukt med krig som konfliktløsning. Hadde så vært tilfelle, at verden faktisk ønsket fred, ville NATO og Kina for lengst gått inn med en felles front og stoppet Putin allerede i god tid før første fly nærmet seg den ukrainske grensen.. Eneste som kan stoppe krig, er faktisk at folket i de nasjoner som enten starter faenskapet eller som holder det gående i år etter år setter foten ned og gjør det opprøret som må til. Ja, det blir antageligvis til at det må kriges for freden, men av to onder, er det da vitterlig bedre å krige for freden enn å krige for whatever..
Jeg tror jo og at krigen i Ukraina må stoppes av at noen tar knekken på Putin. Og det er en “inside” jobb. Altså noen som kommer nær nok lederen. Han sitter vel inne i en bunkers et sted.
Samtidig må man være på at det er mange som tjener gode penger på at krigen fortsetter. De sitter langt fra krigshandlingene.
Og ja. Hvis Nato og Kina hadde ønsket hadde denne krigen vært over for lengst.
Er det realistisk å tro at vi noen gang kan oppnå fred i verden? Jeg frykter at det dessverre heller vil flytte seg ned på gjengnivå innad i land. En krig som kommer til å bli mye værre enn de gjeng krigene vi ser i dag. For uansett hvor mye vi ønsker fred, så vil det alltid være mennesker med et enormt maktbegjær. Jeg vet ikke hva som er værst. Men dette er det jeg frykter.
Når vi ikke en gang klarer å holde fred på blogg er kanskje et ønske om fred i verden litt utopisk. Jeg ser den.
he he he MEN en må jo ha trua!
Ja, og nå jobber jeg med et innlegg om tro. Om det kommer i dag eller senere er jeg usikker på. Det er et litt sånn gravende innlegg.
En bloggkrig hvor de involerte troner øverst er egentlig bare et bevis på at drama og sjau tiltrekker de fleste av oss. Me er noen nysgjerrige vesner og flere enn me tror elsker å meske seg i andre sin elendighet….Me daler rett tilbake til Se&Hør som ingen kjøper, men som “alle” leser *ler*
Det “rare”, eller det er ikkje rart….så og si alle (Da med unntak av Vivian) som har tronet lista har kommer der ved å utlevere seg selv, og evn andre på en måte som ikkje burde vært gjort av oppegående voksne mennesker. Kan nevne flere eksempler, men vil tro me alle er kjent med den “lista”. Sannheten er at me alle sitter på info, episoder og siuasjoner i livene våre som kan sende oss til topps om det er det me vil, men heldigvis er flertallet av oss fornuftige og oppegående bloggere som finner oss for god til nettopp den taktikken 🙂 Fellesnevneren for den type 1.plasser er at de “brenner” rimelig fort ut og bort etter hvert….det er jo egentlig synd for de har alle et grunnleggende tema på bloggen som er viktig i forskjellige grader…de ødelegger kun for seg selv.
GOD HELG
Vibbedille 🙂
Ja, men noen ganger er disse “utleveringene” litt for gjennomskuelige. “Kriser som (nesten) fører til avlysning av bryllup har vi vel og sett før. Tro meg, det blir nok en tåredryppende “Happy ending” her og.
Jepp, det vil eg tro så da er det jo i grunnen enda verre: Personlige “tragedier” dratt ut av proporsjoner og brukt som agn —> Altså en klassisk utgave av en dramablogg, synd å ødelegge en blogg med et alvorlig tema i utgangspunktet kun for klikk