I går sto jeg på valgkampstand. Vi henvender oss til folk som går forbi og spør om de vil ha flygebladet vårt. Noen takker ja, noen takker nei. Noen svarer ikke. Det er helt greit. Jeg tvinger ikke brosjyra på folk for at den skal bli kastet i nærmeste søppelbøtte.  Ser folk febrilsk en annen vei når de skal passere staden lar jeg de gå i fred.

En av partikameratene mine henvendte seg høflig til en kvinne som gikk forbi med spørsmål om hun ville ha informasjon om vår politikk. Kvinnen stoppet opp, så strengt på partifellen min og spurte: Ser jeg ut som om jeg stemmer Rødt? Jeg så ikke kvinnen, så jeg vet ikke hvordan hun gikk kledt eller hvordan hun så ut. Partifellen mente hun så helt vanlig ut. Mulig det var noen eksklusive merkeklær vi ikke gjenkjente, men den tidligere lederen i Rødt har Hugo Boss solbriller har jeg hørt – og fordi om kvinnen hadde på seg dyre klær er ikke det et bevis på at hun har kjøpt de….

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Spøk til side. Det finnes mennesker med god råd som stemmer Rødt, og det finnes folk som ikke eier nåla i veggen som stemmer Høyre. Jeg tror ikke man kan se på mennesker hvilken politisk oppfatning de har.
Ja i bunn og grunn sier det vi ser utrolig lite om folk.

Ikke la skallet lure deg skriver Vivian i sitt siste blogginnlegg. Det handler om at selv om sykdommen har endret den personen man ser, så er det akkurat den samme personen inne bak det du ser. Et menneske som kan brukes som samtalepartner når livet er kjipt, som kan løse utfordringer fordi hun har et særdeles godt hode og ikke behøver å skånes eller utestenges bare fordi kroppen har fått noen utfordringer. En klok påminnelse fra en klok kvinne.

På omsorgssenteret der jeg har arbeidstrening er det et dagsenter. Flere av brukerne der er mennesker jeg har kjent opp gjennom livet. Nå er de mer eller mindre preget av alderdom og noen av demens.
En gang de kom tuslende gjennom resepsjonen der vi sitter på vei til eller fra minibussen som frakter de mellom hjemmene deres og dagsenteret utbrøt en kollega “De er da søte da.”
Jeg så etter dem der de gikk over plassen utenfor vinduet. Søte? Jeg så en leder jeg har hatt enormt respekt for, en person jeg opp gjennom livet har ført mange dype samtaler med, og et par andre som også har satt spor i livet mitt.
Jeg så ikke en samling gamle, demente mennesker småpludrende ut av dagsenteret. Jeg så de menneskene de alltid har vært for meg. Slik de var da jeg ble kjent med dem, om det var i skoledagene eller i voksen alder.

Gamle Gubben Grå har fylt 60 år. Ungene synes han har blitt gammel det siste året. Jeg skjønner hvorfor de mener det. Han har blitt eldre, og lagt til seg noen “uvaner” som hører eldre menn til Vandring med begge hendene på ryggen er en av dem. Jeg ser at han har blitt eldre, men for meg er han fremdeles den unge mannen på 26 år med de sjarmerende smilehullene som jeg falt for for noe som føles for bare få år siden, men som er over et halvt liv siden.

Skal jeg være ærlig så ser jeg nok ikke ut som om jeg er 23 som jeg var den gang da jeg heller. Den kjerringa som krøp ynkende til sengs i går kveld mens hun sukket over alle vondtene sine hadde svært lite ungdommelig over seg.
Likevel er jeg den samme innerst inne.

Det ytre vi skallet vi ser sier fint lite om et menneske.
En fin dress og dyre merkeklær sier lite om et  menneske, det samme gjør slitte klær og en bøyd nakke.  Det kan si noe om økonomi og levestandard, men det sier lite om verdier, intelligens og hvem du er som menneske.
Man kan se alder og funksjons utfordringer, men man endrer ikke personlighet selv om alderen kommer eller helsa svikter. Mennesker på 80 år er like forskjellige som mennesker på 30.