Snøen har kommet i natt, og plutselig er bakken hvit.  Jeg har den tykke kosedressen med isbjørner på og har overhode ikke noe behov for å gå ut.  Jeg liker ikke snø.

Men Charlie Chihuahua må ut, og i dag er det mitt ansvar.
Så jeg tar på meg de gule Pytt-pytt gummistøvlene mine og tar med meg Charlie Chihuahua ut på tur.  Vi sklir ned trammen.  Isen fra et par dager siden har ikke blitt mindre glatt av å få ett snødekke.  Men vi kommer oss da trygt ned.

Så labber vi avgårde.  Det går ikke fort.  Det er mye Charlie vil snuse på.  Visittkort skal og avleveres.  Veien er sørpete.  Bilene som kjører forbi oss spruter sørpe og jeg forsøker så godt jeg kan å hoppe unna sørpespruten.  Ikke like lett hver gang.

På gangveien oppdager jeg at det unge paret i det hvite huset har malt innsiden av leveggen sin turkis slik som oss.  Så gøy!  Jeg har blitt en trend-setter! humrer jeg for meg selv uvitende om de i de hele tatt har lagt merke til leveggen vår.

Charlie Chihuahua og jeg labber videre.

Plutselig hører jeg en stemme.  En nabo snakker til meg fra en tram. Hun sitter der og nyter morgenen og muligens en sigarett og en kaffekopp.  Det er ofte med når folk velger å sitte på trammen en novembermorgen.  “Så flink du er som står på med blogg og politikk og sier det du mener.”   Jeg stopper og takker for komplementet.   Blir virkelig rørt og glad. Vi veksler noen ord og hun avslutter med en oppfordring om å fortsette å stå på og si det jeg mener.  Utrolig koselig.  “Jeg er stolt av å ha deg som nabo” avslutter hun da jeg går videre.

For en flott dag på en litt grå novemberdag.  Jeg blir oppriktig glad.  Fint nabolag. Flotte naboer. Jeg er utrolig glad i dette lille boligfeltet vårt.