Heidi Rosander ligger på plassen over min på topplista i dag. Hennes innlegg heter Livet etter kreften. Jeg har heldigvis aldri fått påvist kreft, så jeg kan ikke kommentere et slikt innlegg. Derimot kan jeg jo reflektere litt over hvordan jeg opplever det at Gamle Gubben Grå fikk kreftdiagnosen for syv måneder siden og tiden etterpå.
Jeg tror det var et sjokk for oss begge da Gamle Gubben Grå fikk påvist lungekreft. Sjokk, selv om jeg hadde tenkt tanken. Storrøyker som hoster mye og får problemer med pusten ved anstrengelser får jo noen bjeller til å ringe.
2 travle uker med utredning fulgte. Pakkeforløp kreft fungerte virkelig flott for vår del, eller for Gubben sin del, da. Jeg hang liksom bare med på lasset som moralsk støtte, sjåfør, samtalepartner og brukte min kunnskap om de mange undersøkelsene Gamle Gubben Grå måtte gjennom til å forberede han best mulig. Heiagjengen.
Samtidig søkte jeg mest mulig informasjon for å være best mulig forberedt for hva som måtte komme. Jeg leste meg opp på stadiuminndeling for lungekreft. I hvilke organ man kunne frykte metastaser, og prognosene for de forskjellige stadium. Disse opplysningene holdt jeg for meg selv. Gamle Gubben Grå hadde nok å forholde seg til og ta inn over seg.
Legene vi snakket med ønsket ikke å gi noen falske håp, og jeg fant ut at hvis det var skikkelig ille kunne jeg være enke i løpet av året. Jeg hadde noen søvnløse netter hvor jeg reflekterte over det. Ikke ved å ta sorgene på forskudd, men ved å legge planer også for det scenariet. Ikke at jeg lå og planlagte begravelsen, mer sånn om jeg da skulle beholde Drømmehuset eller få meg leilighet hvis jeg ble alene. Det er mye arbeid med et hus.
Så fikk vi beskjeden jeg egentlig ikke hadde tort håpe på. Det var ikke spredning! De trodde de kunne kurrere kreften! Jeg var så glad at jeg måtte kjempe med tårene på det legekontoret. Hadde jeg bristet i gråt på det legekontoret ville jo legen og sikkert Gubben og trodd det var over kreft-beskjeden, ikke gledestårer over at det ikke var så ille som jeg hadde forberedt meg på.
Det er ikke det at jeg er katastrofetenker. Jeg følte bare for at jeg måtte være forberedt på det verste slik at jeg på best mulig måte kunne være en støtte og en å lene seg til hvis Gamle Gubben Grå skulle få en diagnose med dårlig prognose.
Være forberedt slik at jeg kunne være den sterke for Gubben, for ungene våre, for Svigermor….. Det er mange som blir berørt av en kreftdiagnose.
Nå fikk han en diagnose med god prognose, og det var langt lettere å være den sterke for alle som trengte meg.
I tillegg opplevde jeg noe jeg ikke hadde forutsett. Etter som det ble kjent at Gamle Gubben Grå hadde fått kreft stilte virkelig nettverket vårt opp for oss. Jeg har møtt så mye omtanke fra familie og venner, og merket hvor mange som er der for meg hvis jeg måtte trenge det. Det har vært utrolig godt.
Flott har det og vært og sett hvordan ungene våre har blitt voksne, viser omtanke for Gamle Gubben Grå og samtidig har et øye for hvordan står det egentlig til med moren deres oppi det hele. Vi er heldige med flotte unger.
Gamle Gubben Grå kom raskt under behandling. Han tilbragte flere uker på Ullevål og var bare hjemme i helgene. Han levde i kreft-bobla i bobla, jeg tok meg av hverdagen her hjemme. Han var hjemme i helgene, og jeg så forandringene som kom for hver gang han kom hjem. Vektnedgang, håret som forsvant, trøttheten som økte.
Jeg var forberedt på endringene som kom til å komme, likevel var det tøft å se. Det var jo ikke bare teoretiske endringer som rammet noen andre. Det var mannen jeg hadde delt mesteparten av livet med.
Vi prøvde å gjøre helgene så vanlige som mulig. Drakk kaffe-latte på lørdager som vi pleide og hadde fokus på at dette skulle gå bra.
Sommeren ble til høst. Gamle Gubben Grå var ferdig med den tøffe delen av behandlingen. Han kom hjem og skulle fortsette med immunterapi på det lokale sykehuset ett år.
Legene forberedte oss på at svulsten ville ikke være borte etter behandlingen i Oslo, men den ville forhåpentligvis ha minket. Den ville og forhåpentligvis fortsette å minke i månedene som kom.
Nå skulle vi ta opp igjen livet vi hadde før Gamle Gubben Grå fikk påvist kreft, bare avbrutt av hans besøk på sykehuset en dag i måneden.
Men det ble ikke helt slik jeg kanskje hadde trodd. Svulsten var ikke borte, Gamle Gubben Grå var ikke frisk og rask over natta.
Han er fremdeles mye mer sliten, selv om formen bedres for hver uke som går. Han må sette sprøyter med blodfortynnende på seg selv to ganger i døgnet, noe han uffer over hver gang.
Fra å være en mann som alltid har lidd i stillhet når han har vært forkjøla eller på andre måter ikke har vært bra har han blitt en mann som uffer seg hele tiden. Jeg overdriver ikke når jeg sier at han garantert kommer med rundt 200 uff hver dag!
Jeg klikker snart av alle uffene. Han hører ut som et gammelt damplokomotiv. Uff, uff, uff, uff….
Jeg var ikke i god form når Gamle Gubben Grå ble syk. Det er ikke slik at når kreftene og energien forsvant hos Gamle Gubben Grå så ble den overført til meg. Jeg ar akkurat like lite eller mye energi som jeg hadde i fjor vår. Det gikk bra å ta seg sammen og virkelig stå på de hektiske ukene hvor Gamle Gubben Grå var under utredning og behandling, men nå etter mange måneder hvor mye hviler på meg kjenner jeg at jeg begynner å bli sliten.
Ei sliten kjerring og et uffende damplokomotiv kan være en dårlig kombinasjon.
Alt ser ut til å gå etter planen. Samtidig er kreft en alvorlig diagnose og en lumsk sykdom.
Jeg kan ikke tillate meg å slappe helt av, være sikker på at alt er over. Ikke ennå. For kommer det dårlige nyheter må jeg være den tøffe, den sterke.
Kontrollene til Gamle Gubben Grå viser at alt utvikler seg etter planen.. Alt ser bra ut. En hver uregelmessighet blir sjekket ut. Vi føler at Gubben er godt ivaretatt. Formen til Gamle Gubben Grå blir bedre dag for dag. De siste ukene har han blitt med meg på noen litt lengre turer med hundene enn bare rundt boligfeltet. Han måker snø og bærer ved og hjelper til mer og mer. Det er vel derfor jeg slapper litt av og lar meg selv få lov til å kjenne på hvor sliten jeg er.
Vi kommer gjennom dette og. Vi er gode på kriser Gamle Gubben Grå og jeg. Det har vi alltid vært. At jeg gir meg lov til å kjenne på hvor sliten jeg er, og også tar meg tid til å ta hensyn til det, er i grunn et godt tegn.
Jeg håper ikke dette innlegget blir sett på som et klage- og syteinnlegg, for det er ikke ment slik. Det er bare et forsøk på å sette noen ord på hvordan jeg opplever det å være nærmeste pårørende til en som har fått påvist kreft.
Et fint og opplysende innlegg. Godt å lese at han er på bedringens vei.
Takk!
Dette var absolutt IKKE et syte-og klageinnlegg. Takk for at du deler, og bra skrevet. Veldig viktig å få ut informasjon om et så viktig tema. Og veldig fint å høre at det går framover med GGG. Jeg husker fra da jeg sjøl hadde brystkreft, at den verste tida for meg mentalt sett var da jeg gikk og venta på prøvesvar om hvor alvorlig krefttypen var. Da tenkte jeg både død og begravelse. Men heldigvis var prøvesvaret overraskende positivt. Kun operasjon var nødvendig. Slapp både cellegift og stråling. Dette var i 2015🤗
Ja ventetiden på hvor alvorlig det var har nok vært det verste.
Fint å lese. Håper på økt energi til dere begge!🤗
Takk!
Kreft rammer ikke bare den som får det, men alle de nære rundt også. Det er tøft å se den du er glad i være dårlig og heller ikke vite utfallet. Den uvissheten er grusom. Men gudskjelov kommer de stadig lenger i forskningen og en kreftform som før gav dårlig prognose, er i dag ikke ensbetydende med døden. Føler med deg og dine <3
Takk. Ja prognosene er ofte langt bedre nå enn for bare få år siden.
Godt å høre at det går bedre med din mann. Stor og god klem sendes til deg❤️
Takk!
Mye å ta inn over seg. Må ha vært utrolig slitsomt og tøft. Sender over en klem.
Takk! Ofte er det først etterpå at en kjenner hvor tøft det har vært. Men vi har et stort nettverk som har vært der for oss begge.
Opplever det IKKE som sytete. Det må være lov å skrive litt om hvordan man har det, EGENTLIG. Og dere har vært gjennom mye! Bra det går rette veien 🙂
Talk.
Dette var lærerikt for meg også. Takk for at du deler. I min foreløpige “omgang” med kreft og kreftavdeling så ble jeg satt i kontakt med kreftkoordinator i kommunen der jeg bor. Der ble det opplyst at både samboer og datter kunne få samtale og støtte av denne om de ville. Jeg syns kreftkoordinator var veldig ålreit for min egen del, hun kalte seg en mulighet for meg til å “kildesortere” tanker og følelser. Kildesortering kan sikkert ha sin relevans for pårørende også!
Kreftkoordinatoren her i kommunen er så vidt jeg vet i alle fall delvis lønnet av Kreftforeningen, så jeg vet ikke om det finnes noen slik i alle kommuner.
Ventinga ja. En venninne og jeg (som begge hadde kreft samtidig) kalte det “ventehelvete”. Pardon my french 🙂 Og fortsatt lykke til både til deg og GGG.
Jeg er usikker på om vi har en kreftkoordinator ansatt i kommunen. Men vi har en ansatt på sykehuset som både GGG og jeg fikk telefonnummeret til, og beskjed om at vi begge kunne ringe hvis vi trengte å lufte tanker eller bekymringer.
Skjønner godt at du tenker mye – det er jo helt logisk! Mange scenarier som fyker gjennom hodet! Syns du er både tøff og flink – du er en god støtte! <3
Takk.
Min erfaring som pårørende da ‘kællen’ ble rammet av alvorlig hjertesvikt, er at det er så mye som hefter ved dette som det er et skrikende behov for å bli opplyst om, og ikke minst å snakkes om.
– Jeg reagerer også slik som du gjorde i hht å lese seg opp. Å tilegne meg kunnskap blir min overlevelsesmekanisme som jeg tyr til instinktivt når kriser rammer, og her gikk jeg virkelig all in. – Enden på visen ble at det på sett og vis straffet seg, da det skulle bli flere tilfeller der jeg hadde rett i uttrykt skepsis over fastlegens oppfølging i hht medisinering, etc. Og jeg kan si såpass at dette er IKKE en setting en får noe godt ut av å ha rett, da dette innebar at den med ansvar for å holde mannen i live tok feil..
Men kanskje det aller mest utfordrende for mitt vedkommende, var at ‘kællen’ var blant de som ble jævlig vanskelig å ha med å gjøre da han ble syk. Hadde jeg ikke hatt ‘svigersvinet’ å lene meg på i den perioden, er det no way vi hadde vært sammen i dag. At dette er et velkjent fenomen, var det jo ingen som hadde fortalt meg! Hadde jeg blitt forberedt på dette her fra start, ville det også vært enklere å håndtere, hvorav det igjen ville ha ført til at jeg hadde sluppet å bli så sliten. Selv om jeg hadde evnen til å stenge det ute, tærer det jo på å hanskes med livstruende sykdom i kombinasjon med den konstante misnøyen, utakknemligheten, storforlangetheten og hakkingen som rådet 24/7. Og da snakker vi såpass at da han åket inn for 2.gang, orket jeg ikke dra inn å besøke en eneste gang. Jeg var rett og slett utkjørt, og visste at jeg hadde dette sykehusoppholdet å restitueres, da det ventet en runde 2.0 ved hjemkomst. Og når ‘fruen’ ikke sees på sykehuset, så fremstår jo dette meget spesielt i allmuens øyne, så forklaringer måtte selvsagt avgis, og so on.. Det er imidlertid en replikk som fikk bitt seg fast, nemlig at alvorlig sykdom rammer ikke bare den syke, men også de pårørende. Det råder en sånn skam-greie over våre prøvelser, for det er jo uhørt å drive å klage over sånt som å være sliten når ens nærmeste er syk, må vite. – Dessverre er det nettopp dette som ligger til grunn for at så himla mange parforhold ryker i kjølvannet av alvorlig sykdom.
– Slik det fremstilles her, er jo inntrykket av Gubben Grå har vært langt greiere å ha med å gjøre i så måte. Samtidig ligger det jo, som nevnt, en del tabu her, det er ikke alt en ønsker å dele av ulike grunner, osv, så mest sannsynlig har nok ikke du sluppet noe lettere fra det enn meg.. <333
Jeg har jo helsebakgrunn, og kunne nok tatt en diskusjon med fastlege og annet helsepersonell med en viss tyngde. Det har jeg gjort for andre jeg er pårørende til og fått gjennomslag. Det flotte i vårt tilfelle er at det ikke har vært behov for det. Jeg som har arbeidet hele mitt voksne liv i helsevesenet er imponert over hvor bra alt har fungert. Jeg vet det ikke er en selvfølge.
GGG har oppført seg pent, bortsett fra at han uffer seg litt vel mye. Vi har alltid vært gode på kriser, har vært gjennom noen sammen.
Jeg tror og det at jeg har et godt nettverk som virkelig har vært der for meg har vært viktig.
Jeg besøkte han ikke ofte de ukene han var på Ullevål. Dro bare innover når han skulle ha samtaler med legen, for da ville han ha meg med. Tror det var smart for oss. Han fikk tid i fred til å være pasient. Jeg fikk en litt normal hverdag hvor ikke alt dreide seg om sykdom. Da hadde jeg overskudd til å gi omsorg når han kom hjem i helgene, og han kanskje litt mer overskudd til å være “friskere” i noen dager.
Fint at du skrev dette innlegget, det viser godt situasjonen både til pasient og pårørende . Det har vært og er veldig tøffe tider for dere og jeg håper og tror at dere kommer dere gjennom …, selv om livet forandres og aldri blir det samme igjen
Takk. Jeg er ikke i tvil om at v kommer gjennom dette og.