Jeg er litt usikker på om arbeidsmoral fremdeles er et begrep som brukes i dag, eller om det også forsvant i takt med at arbeidstakere ble mer og mer klar over sine rettigheter.

Jeg har i svært mange år vært en av de som opplyser arbeidstakere om rettighetene deres, og hjelper de å få det de har krav på. Enten det er penger, fritid eller andre ting som er fastsatt i lov- og avtaleverket. Og ja, jeg har vært med på å fremforhandle en del slike avtaler.  Det at arbeidstakere ikke finner seg i alt en arbeidsgiver kan finne det for godt å bestemme er bra. Også en bevisstgjøring av hvilke rettigheter man har som arbeidstaker også.

Samtidig som jeg mener å ha sett en utvikling hvor arbeidstakere blir mer og mer bevisst hvilke rettigheter de har ser jeg og at mange tror de har rett på langt mer enn det de faktisk har krav på.  At arbeidshverdagen i litt vel grad skal tilpasses slik at den passer inn i deres liv – ikke omvendt.
Hvilke plikter man har som arbeidstaker synes å bli mer og mer glemt.
Antar det kan ha en sammenheng med at plikt heller ikke er et ord som klinger bra i våre dager.

Jeg kom til å tenke på det etter å ha lest et par innlegg i dag.

En blogger forteller at hen har første dag i ny jobb i dag. Ny jobb med hjemmekontor og greier! Spent på å komme i gang med alt det nye. Nytt PC utstyr fra arbeidsgiver er blitt satt opp hjemme. Masse nytt å sette seg inn i. Det er lett å glede seg med den som skriver.
Det er bare en ting jeg reagerer på. Hun poster blogginnlegget om den nye jobben klokka 09.59 på en mandag.
Jeg aner selvsagt ikke når arbeidsdagen er avtalt å starte for denne arbeidstakeren eller hvilken avtale hun og arbeidsgiver har om arbeidstid. Jeg håper at arbeidsdagen ikke starter før tidligst klokka 10.00…..

Det andre innlegget jeg reagerer på er et innlegg fra noen som har vært på jobbintervju, både en og to runder. Etter hva vedkommende har fått inntrykk av er stillingen hennes. Like vel har hun, tross purring, ikke fått tilsendt noen arbeidskontrakt på mail slik hun var forespeilet. Hun har riktignok heller ikke fått beskjed om at stillingen har gått til noen andre. Men snurt og litt frustrert skriver hun et blogginnlegg om saken. Om hvor dårlig behandlet hun føler seg og vor useriøs hun ser på denne arbeidsgiveren. Heldigvis uten å nevne hvilket firma det er, men likevel.
Jeg sukker for meg selv. Det der kan for være avskjedsbrevet til den stillingen. Tenk om hun var innstilt som nummer to eller tre til stillingen. Da må arbeidsgiver avklare med de eller den søkeren som er over deg på lista før de enten gir deg tilbudet eller sender en meddelelse med “Beklager, bedre lykke neste gang”.

Jeg hadde over 800 sideklikk på min blogg i går. Jeg har ingen anelse om hvem de aller fleste av de er. Noen faste lesere som jevnlig legger igjen kommentarer i kommentarfeltet er det jo, men kanskje maks 10 av godt over 800.
Det er altså mange som leser bloggen min som aldri gir seg til kjenne. Det er helt greit. Jeg forteller ikke NRK eller Lokalavisa at jeg jevnlig er inne på deres sider.

Som arbeidstaker mener jeg man bør regne med at arbeidsgiver en eller annen gang snubler over bloggen din. Ikke at de driver bevisst overvåking av deg, men at de nå eller senere kan få med seg hva du skriver på nett og når du skriver det du skriver. Det samme gjelder og fremtidige arbeidsgivere.
Det mener jeg at vi som ønsker å ytre oss offentlig på en blogg bør være bevisst.

Som jeg har sagt før, det er stor forskjell på hva blogg og en personlig dagbok. Det er og forskjell på en blogg og en privat chat med bestekompisen.
Bare et godt råd fra meg.