Det er sikkert flere enn meg som følger bloggen “Mammapaahjul”. Og hvis du ikke gjør det, bør du virkelig ta en titt innom en av de sterkeste bloggene jeg vet om. Skrevet av ei utrolig dame.

På søndag postet hun et innlegg som gjorde meg skikkelig opprørt. I innlegget  Aldri vært så redd skriver hun om spørsmålet flere og flere pasienter og pårørende møter i dagens helse-Norge. “Ønsker du livsforlengende behandling?” Innlegget opprørte meg så at jeg ikke klarte å komme med en kommentar. Den hadde fort blitt alt for lang. Det måtte bli et eget innlegg.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Mammapaahjul har en alvorlig diagnose, en diagnose hun kommer til å mest sansynlig dø av. Men i likhet med de aller fleste andre av oss har hun utrolig lyst til å leve. Og selv om hun har innsett at hennes dager er talte, har hun like vell lyst til at de dagene skal bli flest mulig. Hun er en stayer, hun er ei som virkelig kjemper, og hun er en viktig del av sin familie. Selvsagt ønsker hun all den medisinske behandling hun kan få. Og hadde det fantes en kur, en behandling mot ALS, så ville hun ta i mot den og!

Derfor er det så hjerterått å lese at legevaktslegen nettopp stilte spørsmålet. “Ønsker du medisinsk behandling?” når han dukket opp sammen med ambulansen etter at assistenten hadde ringt etter hjelp.  Tenk å spørre en firebarnsmor hvor minstemann fremdeles er i barnehagealder om hun ønsker å leve!! Vi som har fulgt denne dama på blogg en stund vet at hvis det er noe Mammapaahjul ønsker så er det å være her så lenge som overhode mulig.

Jeg har arbeidet i spesialisthelsetjenesten i 30 år. Jeg har møtt pasienter som ikke ønsker mer behandling. Det er helt greit, og selvsagt har jeg respekt for deres ønsker, respekt for det standpunktet de har tatt. Når en pasient uttrykket et slikt ønske, og lege erfarer at det et et oppriktig ønske og ikke bare noe som er sagt når smerter eller frustrasjon gjør at man kanskje ikke helt vet hva man sier, blir det notert i journal. Pasientens uttrykte ønske blir respektert.

Slik jeg har erfart helsevesenet må et slikt ønske komme fra pasienten selv, eller når den ikke har mulighet, den nærmeste pårørende. Det er ikke legen ellet annet helsepersonell som skal ta den avgjørelsen. Helsepersonell skal heller ikke påvirke eller tvinge noen til å ta en slik avgjørelse. Helsepersonell skal utføre livreddende og livsforlengende medisinsk behandling.

I det senere har jeg hørtom flere pårørende til pleiepasienter som får det spørsmålet.
Jeg vet om et tilfelle hvor familien klart hadde gitt uttrykk for at de ønsker at deres kjære skulle gå medisinsk behandling hvis det skulle bli nødvendig. De pårørende var overbevist om at den gamle sykehjemspasienten fremdeles hadde glede av livet og ønsket å henge med så lenge som mulig, til tross for at hun var dement og redusert. Ja, den gamle ektemannen hadde sågar sagt klart i fra at han etter et langt liv sammen ikke klarte å gi henne det han kalte “dødsdommen”.
Likevel kom spørsmålet gang på gang.
De pårørende følte seg til slutt nesten presset til å nekte medisinsk behandling.  Spørsmålet gjaldt noe så enkelt og banalt som om det skulle startes med en antibiotikakur eller ikke.  Heldigvis klarte de pårørende å være tøffe og stå på sitt, og den gamle fikk sin antibiotikakur mot lungebetennelsen.

Jeg synes det er en skremmende utvikling.
Når knappheten på kommunale omsorgsressurser gjør at de ansatte nærmest legger press på de sykeste blant oss, de som kanskje krever mest ressurser, om å dø “fortest mulig” for å frigi plass, eller kapasitet til de som står litt lenger ned i køen.  Er det en samfunnsutvikling vi ønsker?

Ingen kommer til å leve evig, og om det medisinsk sett er mulig å holde folk kunstig i live i nærmest det uendelige, er det ikke det jeg snakker om.
Jeg snakker om gamle mennesker som fremdeles lyser opp i et stort smil når de ser barn, barnebarn og ikke minst oldebarn.  Jeg snakker om småbarnsmødre på 40 som er den viktigste personen i en liten gutts liv.

Jeg trodde fremdeles den hippokratiske ed, “legeeden” ble holdt høyt av legestanden.

Jeg vil bruke mine evner for det beste for mine pasienter i samsvar med min dyktighet og min dømmekraft og aldri volde noe skade. Jeg vil ikke gi dødelig gift til noen som ber om det, heller ikke gi råd til hvordan de kan avslutte sitt liv. Men jeg vil holde både mitt liv og min kunst ren.
I ethvert hus jeg kommer til vil jeg gå inn bare for pasientenes beste, holde meg selv langt fra all forsettelig skade 

Historien Mammapååhjul forteller, og historier jeg kjenner fra andre, gjør at jeg er i tvil.
I dag når alt skal måles i kroner og ører, er det fort at et menneskeliv til en som trenger omsorg fra samfunnet faller i verdi. Grenser skyves på.  Alt i kostnadseffektivitetens navn.  Er det en utvikling vi ønsker?