I ettermiddag, sånn mens vi satt og spiste kylling ved 18.00 tiden lanserte jeg nok ett sprøtt innfall for Gamle Gubben Grå og tennåringssønnene. “Hvem vil være med å gå til Kolsåstoppen?” Gamle Gubben Grå hylte “Ja” med en gang. (Lurer på om det var ironisk ment eller om han ikke hørte hva jeg sa.) Men et ja er et ja..Tenåringssønnene var mer skeptiske. Men med list og lempe klarte jeg å overtale eldste mann. Yngstemann, som nok er den klokeste, var det kav umulig å overtale.
Ideen var å kjøre til parkeringen øverst i Toppåsveien og gå den ene kilometeren opp til Søndre Kolsåstoppen. Det skulle være en kilometer med en stigning på 210 meter, altså en tur til å få ordentlig fart på blodpumpa.
Men på toppen av Toppåsveien fant vi ingen parkeringsplass. Bare en bom, en haug med parkering forbudt skilt og gårdsplassene ti Bærumfiffen + en hel haug ulovlig parkerte biler. Siden jeg jo er så øovlydig turde jeg ikke ta sjansen på å parkere. Hva skulle jeg finne på nå? Ganle Gubben Grå foreslo å kjøre hjem. Vi hadde jo fått oss en biltur. Men vår fibente venn bak i bagasjen virket uenig. Jeg er jo ikke tapt bak en vogn, og etter litt søking på mobilen og kart appen fant jeg ut at vi kunne gå opp fra Åsbråten.
Hvor langt det var fra toppen av Åsbråtveien og opp til Kolsåstoppen viste vi lite om, men en kilometer eller tre fra eller til spiller liten rolle for Gamle-Gubben-Grå, eldste tennåringssønn, hunden og meg. Så vi la lystelig i vei. Klokka var snart 20.00. Kanskje vi kunne nyte solnedgangen fra toppen? Det gikk bratt oppover gjennom Kolsåstoppen naturreservat eller hva dette vernete området heter.Stia var til tider ufremkommelig og det ble noen knall og fall på meg. (Tror jeg skal ligge på ryggen i natt..) og etterhvert ble vi enige om å ta en annen vei hjem. Det må da gå en bedre sti til dette turmålet.
Turen opp tok tid, og jeg kan ikke si at humøret var på topp hele tiden, men rundt klokka 22.00 nådde vi Nordre Kolsåstopp, også kallt Varden. Været var ikke topp så utsikten kunne nok vært bedre en dag i klarvær, men vi fikk skrevet oss inn i boka ved varden før vi begynte nedstigningen.
Den veien vi gikk opp var for bratt, glatt og kronglete. Det begynte å bli mørkt, så vi bestemte oss for å følge en sti som gikk ned på andre siden av kollen. Denne stien var mindre bratt, men ikke så veldig mer fremkommelig og veldig våt. Men vi så lys i det fjerne og vandret trøstig i vei. Rundt midnatt kom vi ned til folk. Vi var kommet til Øvre Toppenhaug.
På ny ble kartdelen og navigator på mobilen brukt flittig for å finne tilbake til bilen.Frem til Gamle Ringeriksvei, så til venstre. 1.1 km rett frem og så inn Lommedalsveien..Så langt så good, men da vi kom til Gamle Ringeriksvei tok batteriet på mobilen kvelden. Vel neste punkt var lommedalsveien og litt tyning av batteriet fikk vist meg at en gangvei fra Gamle Ringeriksvei gikk ned til Lommedalsveien og optimistisk, men litt slitne vandret vi videre. Vi kom ned på Lommedalsveien like ovenfor Bærumsverksskole. Nå ble diskusjonen stor. Skulle vi gå oppover eller nedover? Sterk tvil, slitne ben og ei klokke som hadde passert midnatt gjorde at vi valgte det eneste riktige. Vi ringte etter drosje.
Taxi kom ganske raskt, og Gamle-Gubben-Grå ble sendt avgårde i drosja for å hente bilen. Men drosjesjåføren var snill. Han forbarmet seg over oss alle og tok og med meg, tennåringssønn og vår firbente venn opp til bilen. Etter litt inkjøp av Cola på en døgnåpen bensinstasjon kunne vi sette nesa hjemmover. Enige om at dette var enda en tur vi kom til å huske,