Da jeg hentet posten i dag lå det et julekort blandt regninger, reklame og aviser.  Siden vi “alle” er venner på Facebook og all korrespondanse går pr mail eller sms, er det få julekort som dumper ned i postkassa. Det er noe eget ved å få et håndskrevet kort i konvolutt i disse digitale tider.

Jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet. Har ikke skrevet julebrev til svigers ennå. Fikk julekort fra dem her om dagen, så dette var nok ikke fra dem, men alikevell rørte det ved min dårlige samvittighet over alt jeg ikke har rukket å gjort til jul.   Jeg skal innrømme at jeg lettere irritert tenkte at det sikkert var fra søsteren min. Hun er så flink og rekker alt det jeg ikke rekker.  Hun har kjøpt alle julegavene, sikkert bakt de lovpålagte 7 slag og sikkert noen til (Ikke er de blitt misslykket heller, men helt perfekte) og nå har hun sikkert kunstferdig utformete fotokort som gir korte glimt av hva familien har bedrevet tiden med det siste året. (Slike kort som jeg så gjerne skulle ha laget, men ikke har fått tid til).

Konvolutten blir sprettet. Et bilde av to nissekledde personer klint i det ene hjørnet og pakker, rosemalte kister og juledekor er  dandert rundt. De to nissekledde er ikke mine to tantebarn. Det er ikke barn i det hele tatt, men tvert i mot min gode venninne og den nye mannen i hennes liv. Jeg smiler for meg selv. Få elsker julen mer enn min venninne.  Der med nisselue, påtegnete fregner og malte røde kinn smiler hun stolt og glad sammen med den kjekke nye kjeresten. Det er som jeg formelig hører latteren hennes.  Hun har sikkert storkost seg når de tok dette bildet. 

To voksne julenisser på et håndskrevet julekort var min juleglede i dag. Glad for det muntre bilet. Glad for å se venninnen så lykkelig. Dette julekortet skal jeg ta vare på lenge