Noen ser ikke skogen for bare trær, sier et gammelt ordspråk.  Men noen ser ikke hvert enkelt tre men bare en skog.  Jeg er en slik som ser på en skog som en samling enkeltstående trær.  

Jeg forstår at jeg er litt vel filosofisk nå, og i tillegg har jeg tatt et lite glass rødvin, men jeg skal prøve å forklare hva jeg mener.  

En leder jeg kjenner snakker alltid om at han skal opp i helikopteret når han skal fortelle eller belære meg om hvordan ting henger sammen, vise meg det store bildet.  Enkelte ganger lurer jeg på om han svever så høyt i det helikopteret at lufta begynner å bli litt tynn. Jeg har hørt det kan føre til høydesyke med symptomer som synsforstyrrelser og forvirring.  
Vel nok om det.  Det er ikke denne lederen innlegget mitt skal handle om.  Men kanskje andre ledere.
Når man sitter der oppe i helikopteret vil skogen fremstå som en grønn, sammenhengende tett masse, nesten som en gressplen.  Når jeg studerer skogen nedenfra, fra den mosekledde skogbunnen, ser jeg alle trærne. En bjørk, ei furu og fem grantrær.  Jeg ser at noen har tette greiner, andre er mer glisne. Noen full av brune tørre kvister, det er bare de øverste greinene helt oppe i trekrona som er grønn.  Noen er krokete, noen skjeve, og noen har falt over ende og ligger halvveis nede på skogbunnen.

Hvem kan best forklare hva skogen er? 
Jeg nede på skogbunnen, inne mellom trærne – eller lederen høyt der oppe i helikopteret?