“Hvordan går det med deg ?”
Jeg diskuterte sykemeldingsoppfølging i en konfliktsak med en tillitsvalgts-kollega da spørsmålet kom.
Jeg svarte som sant er at jeg er sliten, at jeg nok trenger ei pause men at det jo går greit.
Som vanlig har jeg vel ikke helt tid til å kjenne riktig etter.
Jeg er fremdeles etter tre ukers sykemelding sliten. Overskuddet er ikke til stede, og jeg har kort lunte. Skriker og kjefter raskt på Gamle Gubben Grå, ungene eller Kjøteren. Har noen timer på sofaen under pelspleddet, Klarer ikke helt å konsentrere meg om de tre bøkene som ligger på stuebordet klar til lesing. (2 romaner og en bok av Per Fugelli, bare kose-bøker.) Og, i grunn overraskende; jeg savner ikke jobben og heller ikke kollegaene. Har ikke noe i mot kollegaene, men savner ingen.
Kan fremdeles snakke på ut- og innpust når noe engasjerer meg. Kan spa frem engasjementet, og arbeide systematisk og konsentrert med en sak som jeg må følge opp. Men kjenner raskt at jeg blir sliten – nesten tom. Orker ikke bite tennene sammen og bare fortsette. Og jeg har fremdeles dårlig samvittighet for alt jeg ikke orker.
Men jeg ler litt oftere. Tar ikke alt opp i verste mening, og kan kose meg med Gamle Gubben Grås lune humor.
I forrige uke sov jeg hele natta – to netter på rad, og jeg hadde fire timer sammenhengende søvn i natt.
Jeg finner rom til ting som gjør meg godt. Jeg ringte Hun-som-ikke-er-så-pen-men-veldig-klok i forrige uke. Jeg skal ut å drikke kaffe og skravle med Barndomsvenninna i dag.
Føler at jeg går rundt med alle muskler spent. Og en hver økt belastning, som en sladd på bilen i går, gjør at det nesten føles for mye.
At gode samtaler gjør at musklene spenner seg litt mindre. Men fremdeles kan jeg ligge i helspenn under pelspleddet og krampaktig forsøke å slappe av. Dårlig samvittighet for alt jeg ikke gjør, bidrar og til spente muskler. Og det skal ikke mye til av utfordringer til på det private plan før jeg føler at NÅ er det nok!!
Regner med at jeg må bli helt avslappet, klare å nullstille meg helt og så bygge meg langsomt opp igjen til jeg blir meg selv igjen.
Det vil muligens ta litt tid – men jeg skal klare det.
Så fint og åpent innlegg <3 Ønsker deg en fin dag!
Håper du har ro på deg til å ta den tiden kroppen trenger, hvis ikke blir resten av livet bare en berg-og-dalbane … for jeg hadde nemlig aldri tid til å lytte til kroppen og alle signalene. Til å ta det med ro og hvile. Sove kunne jeg gjøre når jeg ble gammel. Så det endte jo med at søvnen forsvant omtrent, i årevis. Tenger det er bedre å sove litt når en trenger det, eller bare ta en pause i det minste, sånn at en blir gammel … Så jeg har vel fått som jeg har fortjent egentlig. Har en liten deppedag her, men det går sikkert snart over. Lykke til. Kos deg med ei av de bøkene. <3
Marit: Jeg har ikke ro på meg, ikke i det hele tatt.
Men jeg harmange kloke mennesker rundt meg som har sett at jeg har hatt full fart mot veggen lenge. De er flinke til å minne meg på at nå skal jeg være snill mot meg selv. Jeg liker ikke å skuffe folk, og folk ville bli skuffet hvis jeg ikke nå lytta til rådene deres og kroppen min.
Håper du får en litt ok dag, selv om du depper. Her skinner sola fra klar himmel. Det hjelper alltid på humøret.
I r l i n: Takk
Ønsker deg lykke til <3 Ikke godt å ha det sånn.