På feriens femte dag ble det en tur til Vikersundbakken med hundene. Vikersundbakken er verdens største skiflyvningsbakke og den eneste skiflyvningsbakken i Norge. Så vidt jeg har klart å google meg til er bakkerekorden på svimlende 253,5 meter. Tenk det å sveve avgårde med bare et par ski i godt over 250 meter, det er vilt. Jeg har vært på Vikersundrennet mange nok ganger til å vite hvor rått det er å se hopperne sveve ut fra hoppkanten og ikke lande før lengst mulig nede i bakken.
Men nå er det ingen snø og ingen hoppere. Skiflyvningsbakken er en del av Vikersund hoppanlegg, og jeg tok morgenturene på forskjellige småveier i området.
Det går en trapp opp hoppbakken. Den er bratt og har 1078 trinn. Jeg har lenge hatt lyst til å tvinge min store tunge kropp og mitt dårlige kne opp den trappa… Det vil bli litt av en utfordring… Og nå er jeg sprekere enn på lenge…
Jeg tok trappa i øyensyn i dag, men det ble ikke noen trappetur i dag. Det var varmt, svært varmt. Jeg hadde med to hunder hvor en ikke liker å gå i trapper, og en er 15 år og i dårligere form enn meg. Jeg var og alene – og hadde ikke med vann. Jeg vil ha med Gamle gubben Grå – og ingen hunder, når jeg skal ta den turen. Sånn bare i tilfelle jeg ikke skulle klare det, kneet eller blodpumpa skulle kollapse, eller jeg på annen måte skulle trenge hjelp. (Hadde ikke gjort noe om det var midt på natta heller, så jeg slapp å ha publikum, for jeg kom til å pruste og pese som en blåhval på land mens ansiktsfargen ville ha fargen til en hummer som var kokt og død.)
Men en gang, en gang skal jeg beseire den trappa.
En sånn utfordring kunne jeg tenkt å ta også. Men problemet mitt hadde blitt nedover. Pga menisken 😛 Og litt pust på vei opp ja 😀
frodith: Jeg er og usikker på hvordan kneet mitt hadde taklet nedturen – og om jeg hadde klart å reise meg dagen etter…
De trappene er ikke noe særlig å gå, de har så “gæ’n” avstand. Litt for kort og litt for lang om du skal ta to trinn. Jeg har gått den noen ganger og kommet fram til at om en følger grusveien på høyre siden av bakken opp til toppen er en mye finere tur for kroppen. Så om du har problemer med knærne kan du gå trappa opp og veien nedigjen.
Lillian: Jeg gikk et stykke oppover grusveien mot “Vingen”. Tenkte på at jeg kunne ta den ned igjen. Jeg har ingen problemer med kneet, men jeg hadde11 brudd i det for 5 år siden, knusning av en del av kneet, så jeg har 3 plater, 8 skruer og en haug med pinner inni det. Ortopeden sa jeg trengte kneprotese i løpet av 3 – 5 år – vel, det er 5 år siden han sa det… Det hender det blir vondt ved overbelastning…