Mandag morgen blues

 

Klokka på dashbordet viser 06.43. Den burde vist mye mindre. 13 minutter bak skjemaet. Jeg sitter i bilen mer motoren i gang klar til å spinne ut av gårdsplassen med en gang Yngste Sønn har fått satt seg i setet ved siden av meg.

Kroppen var stiv og lite samarbeidsvillig da jeg stoltret meg ned trammen for et par minutter siden.  Det vonde kneet hadde holdt meg våken nesten hele natta.  Det verker som besatt når det er rått og kaldt ute. Sovnet først litt over 05.00. Da sov jeg så hardt at jeg ikke hørte klokka ringe 05.30, og ikke våknet før 05.59.  Morgenstress.

Tur retur Tyristrand, og Yngste Sønn kom seg på jobb bare litt for sent…  
Jeg kom meg på jobb i god tid.  Ryggen skrek da jeg krabbet ut av bilen.  Kneet begynte først å verke igjen da jeg satte tyngden på det.  det andre kneet er ikke godt det heller. Da jeg runda hjørnet på sykehuset og styrte mot inngangsdøra tenkte jeg i mitt stille sinn at det kanskje var på tide å bite i det sure eplet, få time hos ortoped og stille seg i kø for kne-protese.  
Da jeg ødela kneet for fem og et halvt år siden ble jeg forespeilet at jeg trengte kne-protese i løpet av 1, 3 eller 5 år.  

På jobben var fire kollegaer syke eller hadde syke barn.  Ikke ble det ringt inn mer enn en vikar, ledelsen er litt gniene på vikarer sånn på slutten av året.  At ledelsen prioritere penger og håp om å gå i balanse foran å sikre nok folk på jobb irriterer selvsagt meg.  En syk, ja- men fire….  Gjorde ikke dagen min nevneverdig bedre.

På jobb skulle vi ha rollespill for å lære oss radiografene og gi tydeligere beskjeder og eie CT laben på undersøkelser hvor flere yrkesgrupper fra flere avdelinger skal arbeide sammen.  Nyttig trening.  Det er ikke så lett å overkjøre en lege som egentlig er litt i veien, eller få gutta på luftambulansen eller sykepleierne fra mottak til å forlate rommet når vi skal kjøre CT. Samtidig er dette ofte undersøkelser hvor man skal få pasienten så raskt som mulig gjennom undersøkelsen og videre .Så trening er bra.

Av en eller annen grunn, så er det ingen som mener at jeg trenger å  øve på å gi tydelige beskjeder, så jeg skulle spille den irriterende legen.  Hun som skulle være radiografen som skulle øve seg på å være litt mer tøff og litt mer trygg i rollen er en relativt ny kollega som på sin første nattevakt alene ringte meg klokka 04 om natta for å stille et , for meg, helt idiotisk spørsmål.  Hun ble dessverre utsatt for “Brit uten filter”, og har av en eller annen merkelig grunn vært litt redd meg siden.  Nå skulle hun altså øve seg på å være litt tøff mot nettopp meg. 
Flaks for henne var jeg ikke i humør til å spille ut rollen helt i dag. 

 

6 kommentarer

Siste innlegg