De sier på radioen at det er 15 år siden Michael Jackson døde.  Folk husker hvor de var da de fikk greie på at han var død. Nesten sånn som alle husker hvor de var da Brå brakk staven.  
Jeg husker også hvor jeg var og hva jeg gjorde da det gikk opp for meg at Michael Jackson var død, og selv i dag 15 år senere kan jeg fremdeles føle på den skuffelsen jeg følte akkurat da.
Eller skuffelse blir muligens litt feil, for det var jo og iblandet ganske mye lettelse.
Men la oss ta det litt fa begynnelsen…

Jeg hadde hatt nattevakt natt til 25. juni 2009. Så jeg lå på soverommet og slumret med soveromsdøra sånn halvveis oppe. Knep for at hundene vi hadde da kunne snike seg ut og inn av soverommet mens jeg sov, og ikke ble stående utenfor døra og klore eller klynke.
Radioen står alltid på på dagtid i Drømmehuset.
Gamle Gubben Grå var sikkert på jobb, hvor ungene var er jeg usikker på. De var 12, 14 og 18. Klarte seg selv.

Mens jeg gled ut og inn av søvnen hørte jeg radioen på hver eneste nyhetssending messe om en som var død. Hvem fikk jeg ikke helt med meg, bare at vedkommende var 50 år. En alt for ung alder å gå bort i.

Jeg hadde fått med meg at Jens Stoltenberg, daværende statsminister hadde fylt 50 tidligere det året, og i min halvsovende hjerne konkluderte jeg med at det var Stoltenberg som hadde vandret over til de evige stortingssaler.
Trist, selvsagt. Og helt klart en nyhet, ja altså hvis statsministeren hadde gått bort. Hvem ville overta statsministerembede?  Regjeringskabal som måtte stokkes på ny. Valget til høsten. Hvem ville bli Arbeiderpartiets statsministerkandidat?

Som dere skjønner, min sovende hjerne arbeidet alt med problemstillingene som i mitt hode hadde oppstått. Jeg var og litt nysgjerrig på hva som hadde skjedd. Hva dødsårsaken var. Hjerneblødning? Hjerteinfarkt? Ulykke?

Så våknet jeg, sto opp og fikk med meg nyheten på ordentlig.
Det var “bare” Michael Jackson som hadde dødd. En for meg totalt uinteressant fyr.
Dere kan tro jeg var skuffa…..