Om en måned er det Alle helgens aften. I går takket jeg ja til bilett til konsert i anledning denne dagen. Jeg tror og håper det blir en fin opplevelse. Det er en kirkekonsert hvor blant annet Anita Skorgan deltar med flygel og sang.Tilbudet om gratis biletter kom via begravelsesbyrået.
Allehelgens dag er til minne om helgener, martyrer og avdøde. Så i år blir det kirkekonsert, tenning av lys på gravene og å minnes de som ikke er med oss lenger. Spesielt vil nok tankene mine gå til GGG.
Det kan nok tenkes at jeg huler ut et gresskar og tenner noen lykter, og jeg kommer garantert til å ha godteri klart hvis noen av barna i nabolaget kommer og spør om Knask eller knep. Halloween er morsomt for de som er barn. Nå som ungene her er voksne blir det ikke noen direkte feiring av dagen her i Drømmehuset. Vi har vokst litt fra det.
Jeg er glad jeg ikke er lærer, tenker jeg når jeg leser Aftenposten.Enkelte skoler i Færder kommune utenfor Tønsberg har satt inn ekstra ressurser i utviklingssamtalene med foreldre. På andre skoler er avdelingsleder eller rektor i nærheten. Det har de gjort for å deeskalere eventuelle konflikter. Er vi virkelig kommet så langt at vi må sette inn ekstra ressurser for å deeskalere konflikter, roe ned gemyttene, på foreldresamtaler på skolen? Er det lærerne som er blitt lettkrenka persilleblad eller er foreldregenerasjonen blitt krakilske individ med lav impulskontroll?
Sikkert litt av begge deler. Det finnes en del læmærere som aldri burde vært lærere, men jammen finnes det en god del foreldre som ikke helt har forstått hva som ligger i foreldrerollen også.
En ting er foreldre som skal stille opp for ungene sine når urett er begått. I det minste i følge barnets eller ungdommens versjon av hendelsen. Jeg har selv vært den mammaen som har tatt opp slike konflikter i møter med skolen. Men jeg er vel vitende om at sannheten som regel ligger et sted mellom barnets og lærerens versjon, og tar selvsagt slike utfordringer opp på en voksen måte. Mulig lærere har følt det ubehagelig når de ble konsentrert med at de hadde trådd feil, men jeg tror aldri de har følt behov for forsterkninger. Man opptrer da sivilisert.
Klage på karakterer har jeg nok og gjort. Men ikke til lærerne. Stort sett tror jeg ungene mine har fått de karakterene de fortjener. Nei de jeg har rettet klagene mot er ungene. Ikke nødvendigvis på grunn av dårlige karakterer, men på grunn av at de noen ganger helt tydelig ikke en gang har forsøkt å gjøre sitt beste.
Mange foreldre er dessuten bekymret for normale følelser hos tenåringer. De kan tolke det som symptomer på en diagnose. leser jeg videre i artikkelen. Jeg tenker at hvis jeg var engstelig for at barnet mitt hadde en diagnose var ikke lærerne de jeg ville søke hjelp og veiledning fra. Er det noe som har provosert meg opp gjennom livet er det lærere som stiller diagnose på alt fra beinbrudd til autisme kun basert på eget hode.
Dagens lærere blir og ofte oversvømt av meldinger fra foreldre til alle døgnets tider. Forstår ikke folk at arbeidstid er arbeidstid, også for lærere? At denne yrkesgruppen, i likhet med alle andre, har krav på fritid? Jeg tror det skulle være rimelig viktig før jeg tok kontakt med en av lærerne til ungene på kveldstid eller i helgene. Faktisk kan jeg ikke huske at jeg har ringt eller sendt melding til noen av lærerne til ungene utenom arbeidstid.
Når en rektor ved en skole i Stavanger forteller at foreldre ved ungdomsskolen ber lærere passe på at gutten deres tar på seg jakke når han går ut, eller at jenta deres tar med gymbagen hjem, tenker jeg som rektor at det burde være unødvendige meldinger. Slike ting burde ungdommene være modne nok til å ta ansvar for selv.
Læreren be poden ta på seg jakke!???!!! Jeg tenker tilbake til ungdomsskolen. Ser for meg klassekamerater og lærere. Kan ikke tenke meg at en instendig oppfordring om jakke fra læreren ville bli oppfattet positivt, langt mindre blitt etterkommet. Forventer faktisk foreldre at en lærer skal bruke arbeidstiden til å kle på 30 motvillige ungdommer? Da tror jeg ikke det ville bli tid til stort med undervisning. Ungdommene ville vrengt av seg jakken fortere enn læreren fikk de på.
Har man hunder så må man ut på tur flere ganger hver dag. Det er noe av hensikten med å ha hund for min del. At de drar meg ut selv når dørstokken er litt vel høy.
Nå som jeg er alene med ansvaret for hundene betyr det at når jeg har avtaler tidlig på dagen må jeg ta morgenturen enda tidligere. Kan ikke drøye med lufteturen med hundene til jeg er ferdig med avtalen min. Noen ganger blir det bare en kort tur de morgenene jeg må tidlig av gårde, men ut på tur må jeg.
Flaks at jeg ikke har den trangen at jeg må ha på meg spesielle klær for å labbe avgårde på tur. Jeg er så stiv om morgenen at det å skifte opp til flere ganger før en kommer seg av gårde hadde gjort at jeg måtte ta hundelufteturen enda tidligere. Det hår fint an å labbe tur med hundene, også i skogen eller på stranda uten å ha spesialdesignet tights for formålet.
Noen dager føler jeg for å bure meg inne. Kroppen spiller ikke helt på lag. Jeg føler for å holde meg inne og drive på med mitt enten det er å lage soppsoya, fordype meg i kommunale sakspapirer eller rydde kjellerboden. Eller, når kroppen er på sitt verste, bare være helt i ro på sofaen under pelspleddet. Samme hvor mye jeg ønsker det, og samme hvor mye jeg har på programmet så må det å gå tur prioriteres flrst. Ikke bare en tur, men flere turer hver dag.
Regn er heller ingen godkjent unnskyldning for å slippe å gå ut. Ikke for meg, og ikke for hundene. Akkurat nå, klokka er rundt 7 på morgenen, sitter jeg spent og venter på at det skal lysne av dag. Kroppen min forteller meg at det er rått ute. Jeg bare lurer på hvor vått det er. Joda. Jeg har både vanntett jakke og vanntette sko. Regnbukse har jeg og hvis det virkelig plasker ned. Men jo mindre jeg trenger å styre med påkledning desto bedre. Kroppen er stiv og bevegelsene går sakte i dag.
Noen mener at man ikke går skikkelig tur før man bestiger høye topper eller vandrer over vide vidder. At jeg som gjerne labber rundt i urbane strøk ikke går skikkelige turer. Når det gjelder det å gå og sunnheten i det så er det så enkelt at hvert skritt teller. Enten det skrittet gås på asfalt, grusvei eller fjellvidder. Om du ikke har helse eller kondis til å gå Beseggen eller bestige Glitertind er det en dårlig unnskyldning for å la være å ta steget over dørstokken.
Nå går nok jeg mer i skog og mark enn det mange kanskje tror. Det er ikke direkte urbant her på Vågård hvor Drømmehuset ligger. Skogsbunn har jeg nok under skosåla hver dag, selv om det noen dager kun er stiene i Hundremeterskogen jeg trasker rundt på.
Det begynner å lysne. Det er grått, men jeg tror regnet har gitt seg. Bra, for jeg skal snart ut på dagens første tur, klokka nærmer seg 7.30.
Først smeltet jeg 100 g sukker til mørk brun karamell. Så spedde jeg med litt og litt av soppkraften. Tok i et par ansjisfileter, 10 hele pepperkorn 3 nellikspiker og en dl rødvin og lot det stå å småputre en times tid. Det lukter deilig i hele Drømmehuset.
Nå står det og renner av seg gjennom et silklede til i morgen. Så skal det få et nytt oppkok, uten det verste bunnfallet, før jeg kan tappe det på flaske. Blir vel knapt et par desiliter soppsoya av det, men jeg skal nyte hver dråpe jeg tilsetter maten ut over høsten og vinteren.
Mye jobb for lite vil noen sikkert si. Jeg kan se den. Men da glemmer man all gleden jeg har på veien. Fin skogstur. Spenningen om jeg finner den soppen jeg ser etter. Gleden når jeg gjør det. I går ble jeg hoppende glad da jeg fant furuskjellpiggsopp i Hundremeterskogen rett bort i veien her. Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne. De ligger nå til tørk og skal bli soppkrydder.
Jeg virkelig koser meg når jeg driver med slike prosesser., og ikke nifst når jeg senere tar av de dyrebare dråpene. Så dette er langt mer kos enn arbeid – og for meg mye morsommere enn å kjøpe soyasaus på butikken.
Allan forteller at han har bursdag i dag. Gratulerer så mye!
Han blir 57 år i dag, leser jeg, og har feiret som seg hør og bør en herre på hans alder med kaffe, kaker og kamferdrops i helgen. Det virker som om han føler alderen tynger en del, selv om han understreker flere ganger at han ikke på langt nær er så gammel som Metusalem.
57 er ikke gammelt, Allan. Og det sier jeg ikke for å trøste eller fordi jeg selv er 59 år. Jeg sier det fordi jeg hørte ei dame på radioen i går som messet om at 70 er de nye 50. Det var visst argumentasjon for at folk var sprekere lengre, og at det derfor var rett og rimelig at man sto lenger i arbeid. Skal man følge hennes argumentasjon bør pensjonsalderen heves til 87 år. Da har Allan 30 år igjen til han kan gå av med pensjon. Tenk hvor mange blåmandager det blir!
Ja for selv om han har bursdag, har fått kaffe på sengen og kake med 57 lys, så må jo Allan sutre i kjent stil over at det er mandag og en ny og blank arbeidsuke ligger forran han.
Allan har blåmandag nesten hver eneste mandag. Unntak er kun de mandagene som faller på ferie- eller fridager. Men egentlig er det bare en blåmandag i året. Blåmandag er dagen etter fastelavnssøndag, og har noe med fastens liturgiske farge å gjøre. Så kanskje Allan kunne drøye den sutringa til ut i februar en gang?
Jeg tviler på at Allan vil følge min oppfordring, derfor vil jeg heller komme med noen opplysninger som forhåpentligvis vil gjøre blåmandagen litt lettere å komme igjennom. Blåmandag var i middelalderen en dag med redusert arbeid, og ordet fikk blant tyske håndverkere en generell betydning av en mandag som var helt eller delvis fri. I Danmark brukes blåmandag om mandagen etter konfirmasjonen, som tradisjonelt har vært fridag. Kanskje vi skal innføre blåmandager som fridag? Da ville det bli lettere å holde ut de1.500 blåmandagene (grovt regna) Allan har igjen til han kan gå av med pensjon som 87-åring.
Gratulerer med dagen, Allan. Håper du får en fin blåmandag.
I dag ble det varme rundstykker til frokost. Nå som morgenene er litt kjølige fikk jeg lyst på det igjen. Klarte å nyte de og uten at savnet ble for stort. Varme rundstykker med en litt skarp ost og hjemmelaget tomatsyltetøy av egendyrkede grønne tomater. Fin start på dagen.
Eller egendyrkede… Det var GGG som sådde frøene og drev frem plantene. Jeg har bare passet på å vanne de gjennom sommeren, samt plukket inn tomater og laget syltetøy.
Etterpå bar det ut på tur med hundene. Litt byvandring i dag. En nydelig høstdag. Det begynner å bli høstfarger på noen av trærne. Vakkert!. Rusleturen i byen var med på at søndagen fortsatte like fint som den begynte.
Ryggen er bedre i dag. Tenkte likevel å ta en litt rolig dag. Skåne ryggen for de vondeste bevegelsene i dag. Det er jo tross alt søndag og hviledag. Godt å ha en litt rolig dag.
En ting på lista fikk jeg imidlertid lyst til å gjøre. Nemlig å ta opp potetene. GGG satte en potet oppe i en av pallekarmene i kjøkkenhagen. Der side om side med rabarbraen har den vokst i hele sommer. Nå var jeg spent på hvor mye avling det ble. Rimelig fornøyd. Det ble flotte poteter, flere i bakepotet-størrelse.
Så da blir det potet- og purresuppe til middag. Egendyrkede poteter, og egendyrkede tomater. Mat fra GGG. Dette ble en bra søndag.
I dag postet Pensjonistgunna dette innlegget. Nok en ivrig blogger gir seg. Jeg synes det er trist. Ikke bare at vi blir færre her inne på platformen, men fordi jeg kommer til å savne innleggene om hverdagen til denne bloggeren og puddelen Barney.
I ettermiddag gikk jeg inn på kommentarfeltet på innlegget igjen og leste kommentarer og svar. Da var det en setning der som fikk meg til å forstå at det var noe eller kanskje snarere noen som hadde fått Pensjonistgunna til å tenke at nok er nok og takke for seg her inne.
Jeg behøvde ikke lete lenge før jeg fant ut hva og hvem som fikk Pensjonistgunna til å komme til den konklusjonen. Les dette innlegget så regner jeg med at du også legger sammen to og to. Man behøver liksom ikke være Einstein for å forstå at PG er Pensjonistgunna.
Synes dere medbloggereat dette er ok? Er det slik vi vil ha det her inne?
Jeg burde sikkert reagert på innlegget før, men sannheten er at jeg vanligvis ikke kaster bort tiden min på å lese den bloggen. Jeg har mer fornuftige ting å drive med. Spille candy-crush, for eksempel.
Jeg synes ikke det er greit at medborgere mobber hverandre vekk fra platformen. Jeg tror vi er langt mer tjent med å se på hverandre som kollegaer enn konkurrenter. Det er ikke bloggkriger og intriger som lokker lesere tilbake til platformen. Det vitner og den eneste kommentaren som er blitt publisert under innlegget jeg viser til. Bloggeren jagde med dette innlegget nok en leser vekk fra blogg.
Det burde være plass til alle typer bloggere her inne. Knallrøde kjerringer, pensjonister med og uten puddel, matbloggere og islamkritiske blomsterelskere. Det er mangfoldet som er denne platformen styrke.
Jeg skriver ikke dette innlegget for å starte noen bloggkrig eller helle bensin på bålet. Jeg ber ikke folk ta parti for den ene eller den andre. Det burde som sagt være plass til begge. Det jeg ber om er at vi oppfører oss som anstendige, voksne mennesker her inne. Jeg håper og at dette innlegget kan gi Pensjonistgunna støtte til å finne tilbake til blogg-gleden. Jeg vet at nåde hin og Barney vil bli savnet her inne.
Det føles ikke riktig at jeg skal sitte her tidlig en søndag morgen å skrive et innlegg hvor jeg helt vederlagsfritt og gratis reklamerer for Allan og hans vindusvaskere. Nei, det gjør overhode ikke det. Hvordan mange ganger har jeg omtalt disse vindusvaskerne nå? Jeg aner ikke, men det er snart like mange ganger som jeg har skrevet om blomkålsuppe.
Ved å legge seg strategisk på plassen over meg på topplista får han jo denne kjerringa til å skrive et innlegg om nettopp robotvindusvaskere. Derved får han denne kjerringa til indirekte å delta på en gratis reklamekampanje for bloggen og produktene hans lenge før kirketid en hellig søndag. Er det rart denne kjerringa føler seg utnytta?
Hvis disse vindusvaskerne er så fantastiske som Allan vil ha det til forstår jeg ikke hvorfor han frakter den med seg frem og tilbake til Månetoppen. Burde han ikke følge sin egen oppfordring å kjøpe en slik at han kan ha en på hvert sted? Altså kjøpe seg en vibdusvasker å ha på hytta i tillegg til den han har hjemme. Er det bare vi som skal bruke tusenvis av kroner på å få vinduene rene mens blogg-kongen lar vindusvaskeren han garantert har mottatt gratis gjøre jobben for seg?
Gratis vindusvasker og gratis reklame. Allan er vel den eneste bloggeren her inne som har knekt koden og klarer å skaffe seg vesentlig med reklameinntekter for tiden. Det er faktisk ganske imponerende.
Nei jeg er ikke misunnelig. Hva skal jeg med vindusvasker på hytta? Vinduene er så smårutetw at jeg nok ikke får en vindusvasker inn i rutene. I tillegg tipper jeg den ikke kan jobbe uten en viss tilgang på strøm. Sånn luksus har ikke jeg på hytta. (Hjemme i Drømmehuset derimot hadde en vindusvasker vært mer velkommen.)
Jeg hadde vært flink i hagen. Det har jeg alt skrytt av i innlegget Klippe, klippe sa kjerringa. Så sto vaskebøtta for tur. Lista over ting som skulle gjøres var fremdeles lang. Men det ble raskt stopp for denne kjerringa. Etter et lite gulv måtte hun kaste inn håndkle. Ryggen hadde nok en gang fått nok. Litt sur på meg selv for at jeg ikke klarte å “stå dagen ut” måtte heg innse at det var dette jeg klarte i dag.
Etter å ha tenkt meg litt om kom jeg til at jeg fikk være fornøyd med at jeg har fått gjort to oppgaver jeg har utsatt lenge. Ha fokus på det jeg får gjort, ikke det jeg ikke får gjort. Det er en grunn til at jeg er uføretrygdet. Det er at jeg ikke har en kropp som klarer å “stå dagen ut” når oppgavene blir litt for belastende. Den sjauinga med greiner og tornekratt i dag kommer jeg til å kjenne i kroppen noen dager. Likevel angrer jeg ikke.
Ryggen min har ikke vondt av å bli brukt. Det er ikke slik at den blir mer skadet av slike aktiviteter. Den blir vond og smertefull en stund, men det går over. Noen vil sikkert tenke at jeg bare er stiv og støl fordi jeg har brukt muskler jeg ikke har brukt på en stund, men det er ikke hovedutfordringen. Det er mer at ryggen opp gjennom årene har blitt brukt og slitt. Spondylose med forkalkninger heter det i medisinsk terminologi.
Jeg gleder meg over at tornekrattet er borte, og at det ser ryddig ut over gjerdet. Det at ryggen skriker bare jeg reiser meg er på mange måter verdt det.
Hekken vokste kjempehøy, kjempehøy, kjempehøy synger man i sangen om Tornerose. Og det er nettopp det klatrerosene i bedet på nordsiden av huset også har gjort. Folk som kom på besøk kunne villedes til å tro at det var en sovende prinsesse som holdt til her, og ikke ei våken kjerring.
Jeg har tenkt på det lenge, og utsatt det gang på gang. Jobben med å klippe ned tornekrattet er like lite lystbetont hvert år. Men samme hvor lenge jeg itsetter jobben så kommer ingen andre til å gjøre den. Så utstyrt med softshell jakke, hagehansker og hagesak sav den litt store typen satte jeg i gang i morges etter at hundene var luftet og frokosten spist. Klokka var ikke 10 en gang, det gjelder å stå på fra morgenen har jeg hørt.
Som så mange år før ble jeg overrasket over hvor rask jobb det egentlig var. Etter en drøy halvtime var jeg ferdig. Ikke akkurat en jobb å utsette i evigheter.
Mens jeg drev på kom jeg til å tenke over at det antakelig er siste gang jeg klipper ned Tornerosekrattet. For det første fordi det ikke er sikkert at jeg bor her neste høst, men mest fordi jeg har planer om å fjerne de rosene. De blomstrer bare en kort uke, ellers er de bare kratt. Hm, lurer på om jeg da burde satse på å få spadd opp de i høst? Er garantert lettest før de begynner å vokse igjen. Den lengste greina gikk langt over taket.
Etter rosene var det ikke lenge før jeg var i gang med hagesaksa igjen. Måtte bare se Yngste Sønn avgårde først. Manuel hagesaks, bare så det er sagt. Ikke noe motoriserte hjelpemidler her, kun rå muskelkraft! Nå var det greinene som hat vokst over gjerdet og ut mot veien som skulle til pers. Også en jobb som har vært utsatt lenge.
Det var litt mer jobb. Brukte et par timer på den jobben. Mye bøy og tøy, og jeg kjenner det godt i ryggen nå. Det ble vel fem lass med greiner og kvist som ligger i en haug ved kjøkkenhagen sammen med tornekrattet og tørker litt før jeg etterhvert skal la det gå gjennom kvistkverna og bli til flis jeg kan ha i bed og kjøkkenhage.
Jeg kjenner det som sagt i ryggen. Men jeg kjenner og på en glede og litt mestringsfølelse over å kunne stryke to ting på lista som jeg har utsatt lenge.
Nå har jeg en velfortjent pause på terrassen før jeg fortsetter på lista mi. Nå skal hagesaks byttes ut med vaskebøtte.
