Rundt midnatt kom nyheten om at Olaug Bollestad trekker seg som leder av KrF.  De som leser denne bloggen fast har kanskje fått med seg at jeg har latt meg engasjere av lederstriden i dette borgerlige partiet.

Jeg synes det er trist at hun til slutt ble nødt til å trekke seg, at intrigemakerne vant.
Ja, jeg kaller de intrigemakere. De som har trukket i tråder, startet prosessen og fått i gang et lederskifte. Skal bli spennende å se hvem som går av med seieren og blir ny partileder valgt av landsmøte.
Skal og bli spennende å se hvem som nå plutselig forandrer mening og kan tenke seg en ny periode på stortinget,

Maktkamp i politiske partier tar ulike former. Jeg misliker sterkt når slike kamper føres med intrigemakeri og ryktespredning, og ikke følger demokratiske prosesser.

Olaug Bollestad er en litt annerledes politiker enn de fleste andre. Hun har ikke gått gradene i partiet, har ikke startet i ungdomspartiet, studert statsvitenskap og så fått jeg jobb på partikontoret for så å få mer og mer ansvar i partiet. Det er veldig mange politikere som har gått den veien. Som liksom har utdannet seg til å være politikere og aldri har arbeidet i det virkelige liv. Det er en kjensgjerning som plager meg.
Jeg mener at det er et demokratisk problem at svært mange stortingspolitikere har relativt lik bakgrunn, uavhengig av partitilknyttning.

Olaug Bollestad har gått en annen vei. Hun er en engasjert sykepleier som ble ordfører og så kom inn på stortinget. Det liker jeg. Hun er ikke så strømlinjeformet som mange andre politikere. Hun snakker et språk folk utenfor stortingskorridorene forstår, og kaller en spade en spade. Jeg har likt å se henne i debatter, selv om jeg ikke alltid er enig i hennes politiske standpunkt.
Hun er og en godt voksen politiker som behersker Instagram  på en morsom og uhøytidelig måte. Ta en titt på kontoen hennes hvis du ikke kjenner den.

Rundt midnatt kom nyheten. Etter et flere timer langt møte i sentralstyre valgte Bollestad å trekke seg som leder. Jada, det var hennes valg og alt det der. Kupp-makerne stiller seg totalt uforstående til beskyldninger om kupp, og ønsker å fremstå så uskyldsrene som bare prektige skinnhellige mennesker kan fremstå.

Jeg hørte nyheten da jeg kom inn igjen etter å ha gått kveldsturen med hundene. Den gjorde meg trist, selv om jeg så at det vel var det eneste utfallet striden kunne ta. Å kjempe mot vindmøller er tungt, jeg har prøvd.
Slike prosesser er og det siste et parti som sliter med å holde hodet over sperregrensa trenger. De er splittende, og tiltrekker seg ikke nye medlemmer eller velgere.

Jeg kom og til å tenke på at jeg hadde lest et sted at Bollestad syntes denne sommeren, denne lederstriden hadde vært tøff.

– Jeg kan forstå Tønne-saken etter alt jeg har opplevd denne sommeren. Hadde jeg ikke hatt familien, ville livet vært tungt å leve, sa Bollestad til sentralstyret 6. august ifølge TV 2s kilder.

Tidligere Ap-politiker Tore Tønne tok sitt eget liv i 2002 etter et enormt medietrykk og avsløringer om hans bruk av offentlige midler og at Økokrim tok ut tiltale mot ham for grovt uaktsomt bedrageri.

Jeg kan forstå at mye av identiteten til Bollestad de siste årene har ligget i rollen som partileder.
At hun nå slet litt med hva nå? Hvem er jeg uten partiet? Hva skal jeg fylle dagene med?
Samtidig som pressen var oppsatt på å få henne i tale, og hun som kanskje snakker litt rett fra levra måtte veie sine ord på gullvekt. Ikke si noe som kunne skape overskrifter, forsterke konflikten.
For Guds skyld ikke sette ord på hva hun virkelig følte.
Samtidig som motpartene villig lot seg intervjue i mediene uskyldsrene og fornøyde.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg følte for å vise henne medfølelse.  Så jeg sendte henne en melding, sånn bare for å vise litt støtte i en vanskelig tid. Dere ser meldingen min på bildet øverst i innlegget.
Jeg regnet ikke med noe svar. Jeg tenkte at mobil og alt var avskrudd og at den meldingboksen raskt ville fylles opp både av meldinger fra partifeller og sympatisører, men ikke minst fra media.

Jeg fikk raskt et automatisk svar, Tenkte at det var som forventet. La meg godt til å sove med min mobil på lydløs. Jeg hadde vist omtanke og medfølelse. Om Olaug Bollestad noen gang fikk det med seg var mindre viktig for meg.

Da jeg sjekket mobilen i dag morges hadde jeg fått svar. Ved 02.30 tiden i natt satt Olaug Bollestad eller noen i hennes støtteapparat og besvarte meldinger. Det gjorde meg glad.
Ikke fordi jeg har fått melding fra en “kjent person”, men fordi det tyder på at noen har lest meldingen. Noen legger merke til at støtte er gitt. Om det er Olaug Bollestad selv eller noe i støtteapparatet rundt henne er for meg er i grunn mindre viktig.