Jeg sitter her med tekopp og tastatur og smiler over hele fjeset. Jeg får “lov” å sitte her en søndag morgen og skrive om politikk, eller rettere sagt politikere. Ja, det er nesten så jeg får lyst til å forgylle Pølsemakerfrue som havnet på plassen over meg på bloggtopplista.

Ja man kan noen ganger lure på disse som vi har valgt til å styre landet. Det er litt mye som liksom ikke bidrar til å styrke tillitten.  Stjeler de ikke solbriller og salma laks så aner de ikke hvor de bor, jukser med reiseregningene eller bruker partikassa når de reiser på ferie. Boka “Partiet” som kom for få uker siden forteller og om renkespill, bakvaskelser og interne maktkamper.
Man sitter liksom igjen med en følelse av at det langt fra er de beste av de beste eller de fremste av oss vi har valgt til å lede landet. Nesten tvert i mot.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Det virker som om det er verre nå enn før, selv om noen fikk seg en overraskelse da de så Makta. Det var ikke bedre på 70- og 80-tallet.

Statsviter Kim Arne Hammerstad skrev en artikkel i Agenda tidligere i år hvor han etter plagiatsakene til Borch og Kjerkol oppsummerer at vi er oppe i 56 skandaler i norsk politikk siden Per Borten avfyrte startskuddet for moderne mediedrevne politiske skandaler i 1971. Det gir altså et snitt på rett i overkant av én skandale per år, noe som er omtrent det man må regne med i vanlige parlamentariske demokratier.

Ser vi på snittet siden Metoo-skandalene i januar 2018, har vi imidlertid hatt 23 skandaler i norsk politikk de siste seks årene, altså et snitt på rett i underkant av fire skandaler per år.
Det kan jo virke som om tallene eskalerer. Det virker som om politikerne blir verre og verre.

Jeg er politiker selv. Ikke på stortinget riktignok. Rødt i Buskerud fikk ikke nok stemmer ved forrige stortingsvalg. Hadde vi fått litt flere stemmer hadde jeg vært første vara til stortinget. Hadde vi fått enormt mange flere stemmer hadde jeg hatt fast plass.

For tiden er jeg i nominasjonskomiteen i Rødt Buskerud og skal foreslå hvem som skal stå på lista vår ved neste års stortingsvalg. Hvem som skal stå øverst, og hvem som må nøye seg ed å være listefyll. Kort sagt hvem som er de fremste av oss.
Litt av den jobben er og slik jeg ser det å luke vekk de som kan føre til de store skandalene.

Det er sant som pølsemakerfrue skriver;

Ingen kan lenger sitte på sin høye hest og si at slik er det ikke i mitt parti og slik er det ikke i det partiet jeg velger å stemme på.

Alle partiene, fra Rødt til Frp har sine skandaler. Noen flere enn andre. Men det at Arbeiderpartiet og Høyre troner på skandaletoppen har vel mer en sammenheng med at de har flest representanter. Jo flere representanter, jo større fare for overtramp. Det er jo større sannsynlighet for at en representant har gjort noe dumt hvis man har 48 representanter enn hvis man bare har 1.

Jo større oppslutning et parti får, jo flere representanter de har, jo mer makt får de som representerer partiet. Makt gjør alle partier eksponert for skandaler, og makt tiltrekker seg maktpersoner. Det kan og være en grunn til at Arbeiderpartiet og Høyre er de partiene som topper skandaletoppen. Det er jo de partene som stort sett har sittet med regjeringsmakta.

Så når vi i nominasjonskomiteen skal finne ut hvem som skal være tillitten verdig og få lov til å toppe stortingslista er det selvsagt viktig å avdekke om kandidaten har noen skjeletter i skapet som ikke vil tåle medienes søkelys.

Det med medienes søkelys blir viktigere og viktigere.
Avsløringene som har brakt overtrampene fram i lyset, har i stor grad kommet av solid journalistisk håndverk, skriver Hammerstad. Pendlerboligsakene, reiseregningssakene, habilitetssakene og nå plagiatsakene, har alle vært drevet fram av landets avisredaksjoner. Satsingen på gravejournalistikk, blant annet med egne graveredaksjoner, kan spores tilbake til rundt tiden da antallet skandaler begynte å eskalere. Parallelt med dette har også verktøyene og metodene til journalistene blitt smartere, godt hjulpet av teknologisk utvikling.

I tillegg ligger mange av overtrampene som utløser skandalene ofte flere år tilbake i tid – noe vi altså senest så med Sandra Borchs masteroppgave fra 2014. Opphopningen vi ser nå kan altså like mye skyldes et etterslep som skyldes at mediene har verktøy som kan avsløre eldre overtramp, og velger å omtale disse dersom de anses å ha politisk relevans i dag,

Minst like viktig som å lete etter skjelett i skapene mener jeg det er å se på motivasjonen for hvorfor den enkelte ønsker seg inn på stortinget. Er det fordi vedkommende ønsker å bidra til å forme samfunnet i den retningen hen og partiet mener er riktig, eller er det primære ønske om makt og posisjon?

Nominasjonensprosessen til neste års stortingsvalg foregår nå. Kampen innad i de mange fylkespartiene for å komme høyt nok på stortingslista til å være sikret en fast plass foregår nå. De fleste partier skal ha listene klare i løpet av høsten.

Det er ikke sikkert at de som sitter med hånda oppe og roper “velg meg” er de som bør velges.
Heller ikke de at det er de som “alltid har toppet lista og hatt fast plass på stortinget i flere perioder” som fortjener ny tillit.
Det er opp til nominasjonskomiteen å komme opp med ei liste som gir partiet de beste kandidatene. De beste kandidatene både til å lede landet og til å ha tillit. Kort sagt finne ut hvem som er de fremste av oss.

Bildet er bare en illustrasjon av en politiker. Jeg mener ikke nødvendigvis at Tonje Brenna er blant de beste av oss, men i går ble det kjent at hun topper listeforslaget til nominasjonskomiteen i Akershus Arbeiderparti. Jeg har overhode ikke noe med nominasjonen i Arbeiderpartiet eller Akershus å gjøre.

Når nominasjonskomiteen har gjort sitt er det et nominasjonsmøte. Der bestemmer medlemmene i partiet hvordan den endelige lista skal se ut. De kan gå for lista slik nominasjonskomiteen har foreslått, eller de kan stemme over endringer. Få en kandidat som ikke har sikker plass lenger opp på lista, eller skyve en kandidat man mener har fått for mye tillitt lengre ned på lista.
Det er altså medlemmene i partiet som bestemmer hvordan den endelige lista ser ut, og hvem som har mulighet til å komme inn på stortinget.

Så er det opp til oss på valgdagen å putte den riktige stemmeseddelen i urna slik at vi får inn de vi mener er mest egnet til å styre landet inn på stortinget. Husk da at hvis du ikke bor i Bergen er det ikke Erna du stemmer på om du stemmer Høyre, og hvis du ikke bor i Oslo så er det ikke Jonas du stemmer inn på stortinget hvis du stemmer Arbeiderpartiet. Det er de som står på din fylkesliste som blir dine representanter inn på stortinget.

Så når vi sitter der med kaffekoppen og sukker og klager over disse udugelige politikerne, enten det er på storting, fylke- eller kommunenivå så husk på at det er vi selv som har vært med på å velge dem.
Hvis du sitter der og mener at du kunne ha gjort jobben mye bedre, meld deg til disposisjon for det partiet du er mest enig med. Jeg tror ikke det finnes et parti som ikke er glad for å få tilskudd av engasjerte, flinke folk.

Når alt dette er sagt så må jeg understreke at det finnes mange hardtarbidende flinke folk både i kommunepolitikken, fylkespolitikken og på stortinget. Folk som ønsker å bidra til at samfunnet utvikler seg i riktig retning og som brenner for saker som er viktig for dem.
De er ikke overmennesker, og skal ikke være det . De er folkevalgt, valgt av folket. Da er det også opp til folket å skifte de ut hvis de ikke finner de tilliten verdig.
Vi får ikke bedre politikere enn de vi velger.