Du sitter der borte i sofaen i pysj og hoster. Jeg ser på deg i smug. I juni ble livet ditt snudd på hodet. En kreftdiagnose er tøff å få, spesielt for en mann som kun har et forstuet håndledd fra et uhell med en sykkel på barneskolen i sykejournalen.

Du har tatt det som en mann. Bøyd nakken og kommet deg gjennom en mengde undersøkelser for å stille en så presis diagnose som mulig og etter det en knall-tøff kreftbehandling.
Jeg har aldri sett deg gi deg over til fortvilelsen, aldri hørt deg klage. Ikke sett en tåre.
Ett og annet Huff har det blitt, flere og flere i det siste. Det er lov. Du har stått i en helt ny og tøff hverdag i flere måneder nå. Det er lov med et par huff.

Nå er den tøffeste delen av behandlingen over. Dagene er roligere. Vi rundt deg puster ut. Det gikk bra. Men man behandler ikke kreft med et trylleslag. Det tar tid for kroppen og heles.
Det er mer enn håret som langsomt kommer tilbake. Energien og overskuddet må og langsomt bygges opp igjen.

Jeg virker sikkert utålmodig. Jeg vil ha deg tilbake slik du var. Med det tykke håret, den fyldige barten og energien din. Det er jo du som skal bære tunge vedbører opp kjellertrappa, måke snøen, klippe plenen, ta alle de tunge takene og ikke minst, være med meg og hundene på søndagstur.
Jeg håper du forstår at det er fordi jeg ønsker meg tilbake til livet slik det var.

Jeg unner deg litt rolige dager. Jeg ser at du trenger det. Ser deg når du sovner i sofaen med boka i hånda. Hører huffene. Skjønner at energien ikke er på topp, og kanskje er det først nå du og får tid til tankene. Det er ofte slik. Først etter at den mest aktive delen av utredning og behandling er over at en får tid til tankene. Det er og en prosess man må gjennom.

Samtidig ville ikke jeg være meg hvis jeg ikke maste litt, pushet litt.
Det er sånn vi har kommet oss gjennom alle utfordringene vi har møtt på vår vei. Støttet hverandre, vært der for hverandre men samtidig dyttet hverandre litt mildt i gang når det har trengtes.
Ok, jeg skal ikke hale deg med på bakketrening sånn som jeg gjorde fra Bislett til Ullevål i sommer, men en liten rolig tur elvelangs er nok snart på sin plass. Så skal jeg måke snøen hvis den dukker opp og hale vedsekken opp kjellertrappa den kvelden.

Huff sier Gamle Gubben Grå og setter seg ved bordet her jeg sitter. Det er tid for dagens første dose med medisiner. Den daglige påminnelsen om sykdommen. Det pleier å komme et huff eller to når det er medisintid. Huff, huff, huff sier jeg og ser på han med et smil.

Det er lov med ett huff eller tre, men vi må ikke forbli der. Vi må ikke la fokuset på det triste få dominere. Det gjelder å finne små lyspunkt i hverdagen, lage oss gode øyeblikk.
Du og jeg Gamle Gubben Grå vi har mange gode opplevelser foran oss.