“Å for en strålende morgen!  Å for en strålende dag!”

Klokka har så vidt passert 7, og jeg synger høyt og skingrende. God morgen, forresten!  For dette er virkelig en God morgen.  Jeg er hjemme i Drømmehuset. De “voksne” på treningsleiren som en av medpasientene kalte de ansatte har planleggingsdag og vi har fått langfri.  (Vedkommende har muligens arbeidet litt vel lenge i barnehage.  Hun mente nemlig at vi i en treningsøkt ikke kunne begynne å gå den planlagte turen før de “voksne” kom.)
Ingen stor ball jeg skal humpe rundt på, ingen tur i ulendt terreng mens jeg hiver etter pusten og svetten siler nedover ryggen. God tid med tekopp og pc. Et telefonmøte om et par timer, en feier som skal dukke opp – stigen står klar.  Samling for Fylkesstyregruppa til Rødt Viken i kveldinga. Og denne gangen ikke langt nede i Østfold men her i min kommune.
Som om ikke alt dette var nok til å gjøre dagen fantastisk, så er jeg på 7. plass på bloggtopplista. Dagen kunne ikke startet bedre.

En gang i tiden da jeg sammenlignet meg selv og nitt liv med de unge, vakre toppbloggerne og deres “spennende” liv var jeg i følge sikre kilder (Kokkjævel i kommentarfeltet til innlegget Tenner for alle penga…..) herlig morsom og selvironisk så det sang.  Han har et poeng.

De unge, vakre med de spennende livene er borte.  Nå er det alkoholikere og tiggere som har overtatt bloggtoppen.  Disse tekstene må angripes på en annen måte enn tekstene til de unge vakre. I tillegg må jeg forsøke å ta hensyn til at spesielt mannlige bloggere har litt mindre evne til å le av seg selv enn det de unge vakre hadde.
Så lenge jeg lå på plass 87 på bloggtopplista var jeg heller ingen trussel. Lettere å le av meg da. Jeg skrev satire om unge usikre jenter, og lå milevis unna toppen. Men jeg tar tilbakemeldingen til meg og skal forsøke å skjerpe meg.

Vi rydder unna de som ikke har fornyet seg, Ida Wulff og Mat fra bunnen.  Da er det 4 blogger igjen. Her skal det leveres selvironisk satire i god gammel kjerringtanker stil.

Doc og Dask, eller Dask da, for å være nøyaktig,  glemte matpakka i går igjen og måtte kjøpe seg lunsj i kantina.  Jeg forstår problemet.  Jeg tror jeg glemte matpakka hver dag i de 30 årene jeg arbeidet ved sykehuset, og måtte kjøpe mat i kantina hver gang.

Når jeg tenker litt bedre etter har jeg vel ikke hatt med meg matpakke siden jeg flyttet hjemmefra, og så lenge jeg bodde hjemme var det Mamma som smurte matpakke til meg.
Husker jeg hadde praksis på sykehuset vinteren 90, 23 år gammel. Siden jeg hadde praksis her bodde jeg hjemme hos foreldrene mine.  En av kollegaene syntes jeg hadde litt mye pålegg på brødskiva under en lunsj, og spurte meg hva moren min hadde sagt hvis hun hadde sett at jeg hadde to hele servelatskiver på brødskiva. Jeg svarte “Ingenting. Det er hun som har smurt denne skiva.”

Rekerensing og prestasjonsangst er neste tema inne hos Doc og Dask.

I russetida hadde vi russekro på Fossen restaurant. En såkalt Rekeaften.  Jeg hadde manøvrert meg slik at jeg satt  ved siden av gutten jeg var begeistret for.  Men jeg var litt engstelig for denne rekerensinga.  Ikke det at jeg ikke kunne rense reker. Vi hadde ofte reker som lørdagskos i barndomshjemmet.  Men denne gutten hadde sommersted på en øy i Oslofjorden. Jeg regnet md at han renset rekene på en mer elegant og mindre sølete måte enn det jeg gjorde.  Så jeg tittet på han i smug for å få med meg teknikken.

Vel, prestasjonsangsten ble ikke mindre når jeg så han tok tak i kniv og gaffel og angrep reka med. Jeg stoppet helt opp i min egen rensing. Rense reker med kniv og gaffel!!  Han måtte komme fra et overmøblert hjem med gamle penger!!

Vel…. Det å rense reker med kniv og gaffel så ikke ut som en enkel oppgave, og etter et par tre forsøk hvor rekene rømte fra tallerken og spratt rundt på hele bordet så han hjelpeløs bort på meg.  Det viste seg at det var første gang han spiste reker.

Å skrive herlig morsomt og selvironisk om panelvegger  kjenner jeg blir litt vanskeligere. Og det er nettopp panlevegger som er temaet inne hos Mamma på hjul.

Sånn sett bort fra fuglehuset oppe på treningsleiren har jeg vel aldri panelert  noe som helst.  Men det har jeg panelert helt alene alle fire vegger både utvendig og innvendig. (Riktignok med lim og ikke spiker og hammer, men panel er panel.)

Jeg henter meg en ny kopp te og puster tungt.  Dette blir nesten som eksamen.  Jeg skal skrive rasende festlig og selvironisk ved å sammenligne det en alkoholisert kokk fra nord skriver i sitt siste innlegg med kjerringlivet mitt. Og det må skje på en så skånsom måte at den samme kokken ikke blir støtt. Er det rart jeg føler på prestasjonsangst?

For stort alkoholforbruk er ikke rasende festlig.  Det er ikke festlig i det hele tatt.
Selv om en stor kar på over 100 kilo som er vant til å drikke kanskje ikke er synlig beruset av fire øl, så er det et urovekkende stort inntak av øl når det er snakk om daglig forbruk.

Jeg er glad i rødvin. Det har jeg aldri lagt skjul på.  Men her I huset er det ikke snakk om daglig konsum av rødvin.  Faktisk pleier rødvinen på treliteren å bli eddik før jeg får tømt den.  Å få vin i kartong til å smake eddik tar erfaringsmessig en 4-5 uker litt avhengig av vin. Jeg pleier å kose meg med et glass på fredag og eller lørdag. Noen få ganger to glass rødvin. Veldig ofte kun vin en av dagene i helga.

Da er det bare Vibbedille igjen. Tiggeren fra overskriften min.  Vibbedille selger jo som kjent armbånd hun lager for å finansiere nye tenner.  Noen mener det er å tigge når hun deler blogginnlegg om det på en strikkegruppe på Facebook.  Så stor synd er tigging i denne strikkegruppen at hun har blitt suspendert.

Det er mange som ønsker å få tak I pengene mine. Tigging foregår på langt flere måter enn at noen står med pappkruset på et gatehjørne og ber om et lite bidrag.

Forrige søndag gikk folk med bøsser å samlet inn penger til årets TV-aksjon. Er det å tigge?

Mange av oss har bidratt på Spleis til både den ene og andre medblogger. Er de som oppretter spleis tiggere?

Vibbedille selger armebånd og markedsfører det på bloggen sin.  Andre markedsfører bøker de har skrevet, klær de har strikket, foretninger de har samarbeid med. Alle ønsker hver på din måte at jeg skal gi av mine penger til dem.

Er alle disse tiggere?

Om jeg velger å legge noen kroner i pappkruset til han på gatehjørne, putte penger på bøssa ved årets TV-aksjon eller vippse litt til en spleis med et formål jeg synes er bra så er det mitt valg. Og i Norge i dag er det å be om hjelp ikke forbudt. (Selv om man i noen kommuner har innført lokalt tiggerforbud)

Hvis jeg velger å kjøpe bøker, sokker eller armbånd ser jeg på det som kjøp og salg. Han med de grønne klærne nede på Kiwi tigger ikke om penger. Han forteller meg hva varene jeg har tenkt å ta med hjem koster meg. Kjøper jeg ei bok i bokhandelen nede på senteret eller bestiller jeg boka over nett via bokklubben eller en nettbutikk er det fortsatt kjøp og salg.  Da må det på samme vis være kjøp og salg om jeg bestiller armbånd i stedet for bøker.

Om den jeg kjøper produktet av bruker pengene på nye tenner, leie av lokaler eller mat på bordet må være ett fett.

Nei, Vibbedille. Du tigger ikke. Du finansierer tennene dine på en helt grei måte. Jeg har kjøpt armbånd av deg fordi de er kule, fordi jeg kunne bestemme budskapet og fordi jeg skal gi de bort i julegave til noen som er utrolig glad i alt som har med jul å gjøre.

Og vet du hva Vibbedille om du hadde opprettet en spleis eller stått på et gatehjørne med pappkruset er det godt mulig jeg hadde bidratt da og.

Den som burde føle skam ved at folk som Vibbedille må selge armbånd for å få nye tenner er de som har bestemt at tenna ikke er en del av kroppen. (Og der fikk jeg en ide til et nytt armbånd jeg vil bestille )