Vi som har levd en stund har det med å idyllisere tidligere tider. Ja, ikke slike eldgamle tider da. Mer sånn da jeg var ung..  Du vet da Einar Gerhardsen var statsminister, politikere var rettskafne menn (og noen få kvinner) og politiske skandaler var noe som kun skjedde i andre land. Som Nixon og Watergate.
Slikt drev vi ikke med her hjemme. (Eller hvis det var noen politiske skandaler ble de dysset ned og holdt hemmelig i Det Norske Arbeiderpartiets indre krets.)

Da Einar Gerhardsen var statsminister..
Hvem er det jeg prøver å lure? Jeg var ikke født da Einar Gerhardsen var statsminister. Da jeg ble født i 1966 var det Per Borten som var statsminister og Arbeiderpartiet satt ikke en gang i regjering. Ikke var jeg så veldig interessert i politikk heller de første åra. Den interessen ble først vakt da jeg kom på ungdomsskolen og Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch entret senen, unnskyld jeg mener TV-duellene.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Politikk var som sagt kanskje ikke det jeg var mest opptatt av på 60-tallet. Jeg var 3 år og 4 måneder da det ble 1970. Like fult så skal dette innlegget handle om Per Borten sin regjering.  Det var en borgerlig koalisjonsregjering bestående av SP, H, V og KrF.

I innlegget Pengegaloppen var jeg innom temaet Frontfagsmodellen.  Den var det Per Borten som hadde æren for å få ha fått i stand. Da jeg arbeidet med det innlegget måtte jeg sjekke om SP hadde hatt noen statsminister etter Per Borten, (det hadde de ikke), og da kom jeg over en historie jeg fikk lyst til å dykke litt mer ned i.
Jeg vet at en del av leserne mine er interessert i historie, andre i politikk og andre igjen i skandaler. Her får dere alle tre ingrediensene på en gang. Rene Kinder-egget!

Per Borten var altså Statsminister da jeg ble født en augustdag i 1966. Det hadde han blitt etter valget høsten før, og det forble han også etter valget i 69 og helt frem til mars 1971.  Den oppvakte leser begynner antakelig  nå å fatte litt interesse  Mars 71. Vi skifter ikke regjering eller statsminister i mars med mindre det er noe spesielt. Og ja, i og med at vi skiftet både statsminister og regjering i mars 1971 var det selvsagt en grunn til det .

Folkeavstemningen om norsk medlemskap i EF (nåværende EU) var i 1972, men likevel så var EF-striden årsaken til at regjeringen Borten måtte gå i mars 1971.  Borten regjeringen måtte gå som følge av lekkasjesaken og «interne motsetninger i synet på Norges forhold til De europeiske fellesskap (EF).

At det var indre motsetninger når det gjaldt EF i en regjering bestående av SP, H, Krf og Venstre er ikke overraskende. Det var mer det med lekkasjesaken som vakte min interesse.

Senterpartiet var på midten av 1960-tallet ennå ikke blitt et entydig «nei»-parti i EF-saken, og Borten uttalte selv at han hadde et «moderat» syn på spørsmålet om norsk medlemskap. Sentrale Senterparti-folk som Jon Leirfall og Hans Borgen hadde lenge kjempet internt i Senterpartiet for en uforsonlig nei-linje, og på andre halvdel av 1960-tallet hadde de fått flertallet i partiet og stortingsgruppen med seg.
Høyre og mesteparten av Venstre var imidlertid sterke EF-tilhengere.
Dette satte statsminister Borten i en vanskelig posisjon, og han ble nødt til å være bevisst vag når han uttalte seg offentlig. Den vanskelige balansegangen i EF-spørsmålet førte til at han fikk mye kritikk i den borgerlige pressen for å være utydelig og halvhjertet i Europa-politikken.

EF-motstanden i Senterpartiet bare vokste, og da sterke krefter i partiet vurderte å avvise hele søknaden om EF-medlemskap alt før forhandlingene var startet truet det hele regjeringssamarbeidets eksistens.
På tross av at Borten selv var blitt EF-skeptiker med årene fikk han Senterpartiet med på et kompromiss. Partiet gikk med på å gå inn i forhandlinger med EF med det forbehold at Norge skulle få føre en nasjonal jordbrukspolitikk.

Da forhandlingene med EF startet ved årsskiftet 1969/1970, hadde Borten fått store problemer med den retningen det europeiske samarbeidet tok. Borten gikk fra å bare være EF-skeptiker til å bli fullstendig EF-motstander. Dette førte Borten inn i en personlig konflikt, da han ble dradd mellom lojalitet til partiet og lojalitet til regjeringskoalisjonen.

Ting ble ikke lettere av at utenriksminister John Lyng fra Høyre drev EF-kamp fra Utenriksdepartementet uten å ha klarert dette med resten av regjeringen.
Det er ikke bare Støre som har hatt problemer med å holde styr på statsrådene sine.

Nå tror jeg ikke Johan (John) Daniel Fürstenberg Lyng var den enkleste å styre. Han var nok både egenrådig og hadde stor anseelse innad i Høyre så vel som i samfunnet for øvrig. Under andre verdenskrig arbeidet han først ved det såkalte Rettskontoret, en norsk etterretningsorganisasjon, ved den norske legasjonen i Stockholm før han i 1944 var han ved Justisdepartementet til den norske eksilregjeringen i London.
Fra 1945 til 1947 var John Lyng statsadvokat i landssviksaker, og han gjorde seg spesielt bemerket som aktor i den store Rinnan-saken.
Da Einar Gerhardsens tredje regjering gikk av på grunn av Kings Bay-saken i 1963, var Lyng den naturlige statsministeren i den borgerlige koalisjonsregjering, John Lyngs regjering, som satt fra 28. august til 25. september 1963.

Samtidig klarte Kåre Willoch og Helge Seip ikke å skjule sin irritasjon over EF-standpunktet til statsministeren og kom med sviende og giftige offentlige bemerkninger rettet mot Borten. Er det noe Willoch alltid har vært god på så er det de gode bemerkningene som slår igjennom i offentligheten.

Den betente striden rundt europapolitikken gjorde at mange EF-vennlige statsråder valgte å forlate regjeringen. I april 1970 varslet utenriksminister Lyng at han trakk seg, og senere gikk også Willoch og Seip ut av regjeringen. Da også Bjarne Lyngstad og Elisabeth Schweigaard Selmer valgte å trekke seg, og Otto Grieg Tidemand forlot Forsvarsdepartementet for å overta som ny handels- og skipsfartsminister etter Willoch, så var hele seks departementer berørt av statsrådskiftene.

Høyre-toppene hatt en baktanke ved å trekke seg, siden utskiftningene førte til en bred debatt i pressen og i politiske kretser også om statsministerposten og resten av regjeringssammensetningen. Slik håpet de å erstatte Borten med en mer europavennlig statsminister.

Akkurat der ble de bønnhørte. Da det var Trygve Bratteli som overtok etter Borten, men vi er ikke der riktig ennå.

Som regjeringssjef ville det vært naturlig at han ledet arbeidet med å sette sammen regjeringen, men Borten ble i liten grad involvert i dette arbeidet. Statsrådsposisjonene ble fordelt av de andre regjeringpartienes partiledelser etter hvilket parti som hadde statsrådsposten.  Borten fikk vite om arbeidet igjennom pressen og rykter.

Senterparti-pressen begynte å bli kritisk til egen statsminister, og det ble hintet om at han burde sette hardt mot hardt og true regjeringspartnerne med å trekke seg dersom han ikke ble mer involvert i oppsettet av regjeringen. Dette var nøyaktig hva Lyng hadde forsøkt å fremprovosere, men Borten skal ha gjennomskuet det politiske spillet. Han var redd for at han selv og Senterpartiet skulle få skylden for sammenbruddet i den borgerlige regjeringen og valgte derfor å være bevisst tilskuerrollen.

Regjeringsslitasjen gikk over i full regjeringskrise i mars 1971. Den utløsende årsaken var en artikkel av Per Vassbotn i Dagbladet, der det ble referert til en samtale Brussel-ambassadør Jahn Halvorsen hadde hatt med Jean-François Deniau i Europakommisjonen.
Det var ikke oppgitt hvem som var Vassbotns kilde, men på ryktebørsen fikk snart statsminister Borten skylden. Borten hadde fire dager tidligere vist et fortrolig notat om saken til Arne Haugestad, daværende leder av Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC. (Nåværende Nei til EU.)

De som har sett Makta husker muligens navnet Per Vassbotn. Vassbotn ble senere statssekretær (Ap) ved Statsministerens kontor i Odvar Nordlis regjering fra 1980 til 1981.
Vassbotn er nok stolt av sin medvirkning til at Borten regjeringen måtte gå, for han har gitt ut to bøker om temaet. Lekkasje og forlis : om regjeringen Bortens fall som kom i 1971 og  Da Borten falt : gjensyn med regjeringens lekkasje og forlis 1971 som kom ut i 1986.

Haugestad var imidlertid ikke Dagbladets kilde, og det viste seg senere at kilden hadde vært presseråd Ole N. Hoemsnes.
Denne måten å informere pressen på var langt fra uvanlig, og normalt ingen grunn et regjeringsskifte. Den generelle misnøye mot Bortens standpunkter i EF-saken og regjeringspartnere som helst ville se ham gå, gjorde at saken likevel eksploderte.

Etter de første dagene med regjeringskrise var Borten ikke innstilt på å gå av. Han hadde full støtte for å fortsette både i SPs stortingsgruppe så veø som sentralstyre.
Etter gruppemøtene la koalisjonenes felleparlamentariske leder Helge Seip frem en erklæring på vegne av de tre andre regjeringspartiene under et krisemøte i regjeringen. Her bad de Borten gå av «så snart som mulig». Det politiske samarbeidsklimaet på borgerlig side var nå blitt så dårlig at de fire partiene ikke kunne sitte i regjering lenger. Med EF-saken hengende over en eventuell borgerlig etterfølger ble det til at Bortens avgang markerte det endelige bruddet på det borgerlige regjeringssamarbeidet.

Borten overlot statsministerkontoret til Arbeiderpartiets Trygve Bratteli den 17. mars 1971. I den forbindelse sa han: «Jeg vet ikke om det er ubeskjedent, men kanskje min oppgave mer kan sammenlignes med det å bære staur. Alle som har prøvd det, vet at man kan få vanskeligheter underveis hvis stauren begynner å sprike oppe på skuldra.»

Sånn sett på saken i ettertid er det ganske tydelig at det har foregått masse politisk spill, og intriger i bakgrunnen. Noen har trukket i tråder både her og både der. Noen har gjort sitt til at staurene begynner å sprike og ønsket at spriket skal bli større, børa tyngre og til slutt uhåndterlig. Gjengen fra Høyre hadde nok sine interesser, men det som er spennende er vel hvor stor innflytelse Arbeiderpartiet hadde på denne utviklingen? Vassbotn ble senere statssekretær i AP.

Samme hvem som dro i hvilke tråder, sånt politisk spill er noe av det jeg liker minst med politikken. De som drar i tråder i det skjulte og kanskje ofte har mer makt enn det de er tillagt i de rollene de har.
Jeg tror at det der politiske spillet og intrigemakeriet var noe mindre på 60- og 70-tallet. Kanskje heller tvert i mot.

I innlegget Guacamole, negler og kjerringtanker. på fredag sutrer jeg i kjent stil over at guacamole ikke er det mest spennende å reflektere over. Da får jeg følgende kommentar fra Verdande:

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

Ut av matboksen med deg, Brit 😉. Mexico er gode på minst to ting: guacamole og narko. Narkokartellene har overtatt mange plantasjer og eliminert eierne, eller kontrollerer dem i form av beskyttelsespenger. Selvfølgelig fordi det ligger så mye penger i eksporten.

Avocado er i tillegg miljøversting. Trenger enorme mengder vann og kjemikalier, må fraktes over lange avstander, i tillegg til avskoging for å bygge nye plantasjer.

Også kan man jo velge å lage ertemole i stedet 😊

Det var en så god kommentar at den ga meg inspirasjon til et innlegg. Takk, Verdande!

Nordmenn er i Europatoppen når det gjelder konsum av avokado. I Norge ble det i 2010 importert ca. 5.100 tonn avokado. I 2019 var tallet steget til nær 14 000 tonn, 170 prosent økning.

Avokado har gått fra sjelden og luksuriøs, til superfood. Høyt innhold av vitaminer og sunt fett beskytter mot diabetes og hjertesykdom. Den er trendy  og populær blant vegetarianere og veganere.

Norge importerer mest avocado fra Peru og Chile, med Mexico på tredjeplass.

Verdens avokado-hovedstad, Uruapan i Mexico står for 40 % av verdens produksjon av avocado. I 2018 eksporterte de avokado for 2.7 milliarder dollar – bare til USA. Byen ligger på 1.840 meters høyde Den vulkanske jorda og det fuktige klimaet gir unike groforhold. Uruapan betyr «stedet med evig dannelse og fruktbarhet av blomsterknopper».

Avokadotrærne i Uruapan kan høstes flere ganger i året, og et godt tre kan alene gi 600 kilo avling.

Det gikk fint lenge, men så kom det menn med pistoler og tvang bøndene til å betale beskyttelsespenger. Narkokartellene hadde funnet ut at det var gode penger å tjene på avocadoeksport. To store narko-karteller kjemper nå om herredømme over avokado-produksjonen, og de enorme inntektene det gir.  Nå er den fredelige byen Uruapan blitt en av Mexicos farligste byer, med flere hundre drap i året. Narkobandene kontrollerer alt, de som protesterer blir eliminert.

Mexico har vært terrorisert av de brutale kartellene i årevis, og det var i Uruapan narkokrigen i Mexico startet i 2006. Minst 250.000 mennesker er drept og flere titalls tusen er kidnappet eller forsvunnet siden den gang. Nå sloss ikke lenger de  mektige kartellene bare om kontroll over narkohandelen. Nå kriger de med de samme metodene om den svært lukrative avokadoindustrien også.  Vi snakker om halshogging, kidnappinger og henging fra bruer som noen av virkemidlene.

Fortsatt lyst på avocado? Jeg er litt i tvil selv om det egentlig står nettopp avocadosalat på menyen i Drømmehuset I dag. Skal i det minste sjekke hvor avocadoene jeg kjøper kommer fra. Men vet jeg egentlig at det står bedre til i Peru og Chile?

Avokado fra Peru, sto det på skiltet. Med liten skrift på pakningen sto det derimot at frukten var fra Israel.

Dette meldte  VG i november. Jeg har ikke noe mer lyst til å støtte Israels avocadoproduksjon.

Jeg tror avocado som miljøversting og ertemole  må komme i et senere blogginnlegg. Jeg kan ikke overlate til Gamle Gubben Grå å kjøpe avocado til dagens middag og må være med på butikken nå.  Ikke visste jeg at guacamole og avocado kunne være så interessant.

God morgen folkens. Dette ser ut til å bli en bra dag.  Sola skinner fra lettskyet himmel. Jeg sitter på et hotellrom med vinduet oppe og hører trikkestøy og sirener utenfor. Snart skal jeg rusle ned å få meg en hotell-frokost, men først starte dagen litt langsomt her på rommet.

Dagen ligger blank foran meg og jeg skal fylle den med lystbetonte ting som gir meg energi. En hel dag hvor jeg bare får nye impulser uten at det forventes at jeg skal bidra.

Rødt har politisk “festival”. En mengde foredrag og paneldebatter man kan velge og vrake i, og god tid til litt politisk preik mellom slagene. Dette blir bra!

Jeg har tenkt å starte dagen med foredraget Tid for tall: Rente-spesial.
Økte renter spiser opp stadig mer av folk månedsbudsjett. Vi spør: Hvem vinner og taper på økte renter? Hvorfor
krangler LO og Norges Bank om renta? Hva bør avgjøre om renta skal opp eller ned?
Et interessant tema, og her har jeg nok noe å lære.

Etter den bolken har jeg avtalt å møte Datteren. Må jo det når jeg er i Hovedstaden. Så da tar jeg meg en pause fra foredrag og politikk.

Etter et par timer sammen med Datteren er jeg litt usikker på hva jeg velger. Enten:
Streik! Og hvordan multinasjonale selskap torpederer den norske modellen.
Hvordan vinne en streik mot verdens rikeste mann? Jørn Eggum innleder om kampen mot Tesla, og vi diskuterer veien videre for fagbevegelsen i møte med multinasjonale
selskaper og fagforeningsknusere.
Eller;
En boligpolitikk for folk, ikke for bolighaier.  
Samtale om boligpolitikk med Tobias Drevland Lund, Anne Rita Andal fra Leieboerforeningen m.fl.  
Foredragene går parallelt så jeg får ikke med meg begge.

Jeg har jo arbeidet mange år som tillitsvalgt og har fagforeningsarbeid som en del av om ikke livsstilen lenger så i det minste er interessen stadig sterk. Så det foredraget om streik tirrer min nysgjerrighet. Jørn Eggum er leder av Fellesforbundet og en av de mektigste i norsk fagbevegelse. Som kjent for mange er ikke Tesla Norge så veldig interessert i at folk skal organisere seg.

Boligpolitikk er brennaktuelt. Det blir vanskeligere og vanskeligere å komme seg inn på boligmarkedet. Flere og flere må leie i stedet for eie bolig. Det er det noen som tjener fett på. Og med skyhøye leieutgifter får man heller ikke spart seg opp egenkapital til å komme inn på boligmarkedet. En ond spiral for de som er unge i dag. Interessant og aktuelt tema.

Jobbe mindre og leve mer?  er et foredrag jeg og har lyst til å få med meg. Skiftende regjeringer mener vi må jobbe mer. Hva om sannheten er at vi kan jobbe mindre? Foredrag med Hege Hellvik og paneldebatt om arbeidstid, velferdsstat og arbeidslinja. Interessant tema. Hege Hellvik er en samfunnsgeograf (?) om å jobbe mindre og leve mer.

Samfunnsgeografi er en gren av geografifaget som studerer forholdet mellom mennesker, sosiale systemer og fysiske strukturer, og hvordan sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske betingelser og prosesser virker inn på menneskers handlinger, hvis det var flere enn meg som lurte.

Litt usikker på hvor lenge jeg blir i Oslo og når jeg føler nok er nok og setter kursen hjemover. Men har og lyst til å få med meg Mimir Kristianson og Sofie Marhaugs foredrag som de har kalt Hjelp, vi skal til Sveits. De to har jo gitt ut bok om flyttebølgen til Sveits som skjøt fart høsten 2022, Om de stakkars rikingene og om Sveits so har blitt de rikes lekeplass.
Jeg tror den sekvensen kan være bra. Så vi får se hvordan kroppen fungerer og om jeg får med meg denne.

Men nå; Hotellfrokost! 

I ettermiddag og kveld har jeg vært på Rødt sitt ekstraordinære landsmøte. Siden det finnes så mange myter om Rødt, at vi er farlige kommunister og at Norge ville blitt en tro kopi av Venezuela hvis vi fikk bestemme osv, osv, tenkte jeg at jeg skulle ta dere med på landsmøte. Inn i landsmøtesalen. Kanskje er vi ikke så farlige som det enkelte av våre politiske motstandere liker å innbille folk.

Joa, vi vil ha et fritt Palestina, gratis tannhelse og en rettferdig miljøpolitikk. Vi ønsker å forsvare folkestyre og ønsker selvsagt at folk skal få penger, makt og fremtidstro. M, også en er det egentlig så radikalt og skremmende? Er det ikke mange som kan nikke å være enig med flere av de ønskene?
Jeg synes det er mer skremmende med krefter som arbeider for å avvikle folkestyre og ta fra folk fremtidstroa.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Landsmøte startet med fungerende leder Marie Sneve Martiniussen sin landsmøtetale. Den hadde jeg sett frem til og var for meg dagens høydepunkt. Marie er en flink taler og en god retoriker. Hun hadde en mengde gode poeng, også noen som fikk meg til å bli litt tankefull.

Sånne landsmøtetaler har gjerne litt historie i seg. Marie snakket om stemmeretten i Norge. At i 1814 da vi laget grunnloven så var det bare overklassen, embedsmennene som hadde stemmerett.  Så ble det gradvis stemmerett for alle. Kvinner først i 1913. Men selv etter at kvinnene fikk stemmerett for 111 år siden, da mine to bestemødre var 9 år hadde ikke alle stemmerett. Sånne som meg, mennesker som får fattigunderstøttelse (dagens trygdeordninger fra NAV, som AAP) fikk endelig stemmerett.
Det var et tankekors for meg at de som av forskjellige grunner trengte hjelp for å klare seg i samfunnet også ble fratatt stemmeretten.

Marie hadde flere gode poeng. Selvsagt må det sparkes litt til politiske motstandere som Sylvi Listhaug.

– Du rakker ned på alle andre, men husker du sist dere satt i regjering? Da måtte du trekke deg som statsråd etter et mistillitsforslag fra Rødt, fordi du hadde lagt deg ut med stortingsflertallet. Forhåpentlig lærte du litt av en lekse om at det går en grense og at regjeringen er underlagt folkevalgt kontroll. Maktpolitikere slipper ikke unna med hva som helst.

Marie sa videre at det som står igjen etter Frps tid i regjering er «verre enn som så»:

– Dere administrerte den usosiale pensjonsreformen. Dere prioriterte dem som var velstående og mektige fra før over folk flest. Og dere styrte kraftpolitikken i hele deres regjeringstid. Med fire energiministre. Listhaug var selv blant dem.

– Dere innførte EUs tredje energimarkedspakke, førte Norge inn i EUs energibyrå ACER og sto på TV og løy så det rant om at strømprisene ikke skulle øke og Norge ikke skulle miste kontroll over kraften.

– Når det er snakk om å føre folk bak lyset – er Frp mestere i faget. Acer-prinsessen Sylvi Listhaug må holdes langt unna kontroll over norsk kraft.

Ja det ble jubel og applaus i salen etter den sekvensen. Det ble  i grunn mye jubel og applaus. Marie Sneve Martiniussen er en populær leder, og i kveld valgte landsmøte henne enstemmig til leder ved akklamasjon.

Vi kommer til valgene, men først måtte vi vedta alle sånne formelle ting som hører et landsmøte til.  Dere vet velge ordstyrer, fullmaktskomite, folk til å skrive under protokollen etter møtet og forretningsorden. Egentlig rent rutinesaker som bare blir applaudert gjennom.
Det kom et par endringsforslag til forretningsorden. Som dere ser på bildet over var en av de at man skulle åpne for benkeforslag på kandidater til de valgene man skulle ta. I forkant av landsmøtet var det sendt ut beskjed om at forslag fremmet etter fristen ikke ville bli godkjent. Begrunnelsen er selvsagt at man skal ha mulighet til å vite hvem som stiller til valg før an kommer på landsmøtet og derved mulighet for å diskutere kandidatene i lokallagene.
Jeg har forståelse for begrunnelsen, samtidig er det noe udemokratisk å ikke åpne for muligheten for benkefosralg.
Så jeg stemte for forslaget fremmet av Rødt Hemnes, og det fikk og flertall.
Ikke det at det ble fremmet noen benkeforslag under valgene senere på kvelden, det var prinsippet som var viktig.

Så var det tid for valg.
Marie Sneve Martiniussen ble enstemmig valgt som ny leder uten motkandidater,
Siden Marie har vært nestleder måtte vi velge ny nestleder. Her var det to kandidater Sofie Marhaug og Ravn Villtokt.
Det skulle og foreta noen suppleringsvalg til landsstyre, litt komplisert å oppgi alle og kandidatene. Ikke tror jeg det har så interesse for de fleste av leserne mine heller.

Så nestledervalget var vel det mest spennende valget i dag for den jevne landsmøtedeltaker.
Det førte ikke til at det ikke ble debatt og et renn av folk som tegnet seg for innlegg. Man skulle jo fremme sine kandidater, sakke pent med den man holdt med og så var det noen som bare måtte ta ordet fordi de er på et landsmøte uten at de egentlig sa noe som hadde med de valgene vi debatterte  å gjøre.

Etter halvannen times debatt ble Sofie Marhaug valgt som ny nestleder. Et godt valg, Sofie Marhaug er en utrolig flink politiker. Et kraftverk i seg selv ble det sagt. (Hun er kraftpolitikeren vår på stortinget og sitter i energikommiteen.)

Den formelle delen av møtet ble avsluttet med blomster til ny leder og nestleder før det ble sang.
Først bursdagssang for vår nye nestleder Sofie Marhaug som fylte 34 år i dag og så avsluttet vi med Internasjonalen slik vi alltid gjør.

Høres det skummelt ut at vi synger Internasjonalen? «Internasjonalen» er en av de mest kjente sangene innen arbeiderbevegelsen, og blir sunget verden over. Den franske originalteksten, L’Internationale, ble skrevet av franskmannen Eugene Pottier i 1871. Opprinnelig ble den skrevet til melodien av La Marseillaise. Melodien som er brukt i dag ble skrevet av Pierre Degeyter i 1888.
Jeg kan berolige engstelige sjeler med at vi kun synger det første verset og refrenget. Vi synger verken om å slå med hammer, om at vi blir tynget ned av skatter eller at vi maner til å legge våpnene ned og ikke krige.

Bjørnar Moxnes ble takket av etter å ha vært partileder i 12 år. Rødt har mye å takke den mannen for. Det har vært middag, gryterett med potetmos, salat og brød og ut over kvelden har det vært konsert og sosialt samvær.

Jeg gikk på hotellrommet litt før klokka 21. Godt å få strekt ryggen og slappet litt av.
I morgen fortsetter det med Åpne Rødt dager som det kalles. Da er det foredrag og debatter hele helga. Jeg blir med på “festivalen” i morgen. får med meg noen foredrag før jeg setter kursen hjemover i morgen ettermiddag/kveld.

Nav er blitt et fluepapir der mange folk sitter fast og ikke kommer videre. Uttalelsen slang Sylvi Listhaug ut av seg her om dagen. Mange som står utenfor arbeidslivet følte seg tråkket på nok en gang. Fluer! Er det slik myndighetene, politikerne, de som bestemmer ser på syke mennesker? 

Jeg skjønner at mange syke reagerer på å bli sammenlignet med skadedyr. Men hvem har ansvaret for at fluene blir sittende fast i limet på fluepapiret? Fluene som bare lever livet sitt slik Vår Herre har skapt dem, eller den som er ansvarlig for at fluepapiret henger der og dingler?

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Jeg synes det blir litt feil når Listhaug retter pekefingeren mot fluene, mot de som har søkt mot fluepapiret  blitt lokket mot det. Ville det ikke være mer naturlig å rette fingeren mot fluepapiret? Eller kanskje ikke selve fluepapiret. Det henger der noen har hengt det og gjør etter beste evne det det er konstruert for. Sørge for at fluer lokkes til de slik at man kan bli kvitt flueproblemet, skadedyrene, de uvirksomme, unyttige, ubrukelige, de syke og uføre.
Det er vel ingen som tror at hensikten  med fluepapiret å hjelpe fluene?

De som konstruerte fluepapiret, altså iverksatte NAV-reformen som var en sammenslåing av den tidligere Trygdeetaten, Aetat og den kommunale sosialtjenesten, må jo ta sitt ansvar for at folk blir hengende fast i et NAV-system som ikke virker etter hensikten. Det er politikerne som vedtok reformen og satte i gang mot råd fra sitt eget nedsatte ekspertutvalg.
Blir det ikke litt feil å gi fluene skylda for at noe politikerne har konstruert ikke virker etter hensikten?

Til neste år er det ti år siden eksperter konkluderte med at NAV reformen aldri skulle vært gjennomført. Det var i 2015 og Frp satt med Arbeids- og sosialministeren. Og selv om det nå har gått både vinter og vår opp til flere ganger, og både ministre og regjeringer har blitt skiftet ja så kommer ikke Listhaug opp med noe bedre enn å skylde på fluene.
Kan det kalles noe annet enn ansvarsfraskrivelse?

I sin daglige oppdatering 6. mai opplyste FNs nødhjelpskontor OCHA at 34.735 mennesker er drept på Gazastripen. Blant dem er minst 9500 kvinner og over 14.500 barn. To dager senere, 8. mai, publiserte OCHA nye tall. De sa at 34.844 mennesker er blitt drept i krigen så langt. De skriver videre at 24.686 var blitt identifisert den 30. april, og at det blant dem var 4959 kvinner og 7797 barn.

Når noen nå henger seg opp i at tallene på døde kvinner og barn har gått ned og på den måten slår tvil om hvor reelle tallene er blir jeg litt oppgitt. Nei over 6 500 av de 14.500 barna har ikke stått opp fra de døde i løpet av de 2 dagene. Det er ikke slik krig og død fungerer. Det står at 7 797 av de har blitt identifisert. Det er fremdeles over 34.000 døde, og det tallet har steget med 109 i løpet av de to dagene. Det blir ett menneske hvert 26  minutt. Uavhengig av om det er en mann, en kvinne eller et barn. Død er død. Drept er drept.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Tallene FN oppgir har de fra Helsedepartementet på Gaza kan jeg lese i nyhetssaken i Aftenposten. Videre står det at Helsedepartementet er kontrollert av Hamas. Jeg stusser litt over den påstanden. Er virkelig Helsedepartementet kontrollert av Hamas?  Helseministeren i Palestina har da vært Mai-Al-Kaila. Hun er selvsagt Palestiner  men jeg trodde ikke hun var direkte knyttet til Hamas. Dette må undersøkes.

Av de opplysningene jeg får opp ser det ut som om Mai-Al-Kaila var helseminister frem til en gang tidligere i år. Hvorfor hun ikke er det lenger har jeg ikke funnet ut. Det er mindre viktig. Det er ikke henne dette innlegget handler om. Det dette innlegget handler om er 34.844 døde mennesker.

Når Aftenposten poengterer at det er Hamas som kontrollerer Helsedepartementet og samtidig slår tvil om det opereres med reelle tall på døde kvinner og barn synes jeg artikkelen får en vinkling jeg ikke helt liker. Palestinske barn får sympati av det norske folk, Hamas får det ikke. Det var jo de som “begynte”. Altså i oktober i fjor. Hvem som egentlig startet denne konflikten en gang for lenge siden er av mindre interesse.

Det var 34.844 døde mennesker en gang i forrige uke. Tallene har garantert steget siden det. Antakelig har vi passert 35.000 mennesker. Det er mange.

7.797 av de som er identifisert er barn. De vet vi navn og alder på. Det er msnge både barn og vokdne som ennå ikke er identifisert. Vi kan ikke med sikkerhet fortelle deres historie. Vi vet ikke hvem de var, hva de het og hvor gamle de var. Men de er fremdeles døde!

For meg betyr det lite om det er 7.797 døde barn eller 14.500. Det er uavhengig av tall ufattelig mange, alt for mange.

Jeg er vanligvis ikke den som slenger rundt meg med konspirasjonsteorier. Jeg har i utgangspunktet stor tiltro til FN. Men likevel er det en tanke at de nye tallene kan få betydning for USAs våpenleveranser til Israel. USA holdt nylig tilbake 3500 bomber og viste til faren for at sivile kunne bli drept, særlig i Rafah. Presset på den amerikanske administrasjonen om ikke å holde tilbake våpen kan bli forsterket nå dom det viser seg at det “bare” er 7.797 barn som er drept i Gaza.

Våpenindustrien er en viktig  aktør i en hver krig. Kanskje den aktøren som tjener mest på at mennesker kriger og dreper hverandre.

I krig og kjærlighet er alt lov heter det. Da må det være lov å fremstille 7.797 barn nærmest dom en liten bagatell.

Om jeg kanskje ikke betaler min skatt med glede, så har jeg forståelse for hvorfor jeg betaler skatt. Jeg liker tanken på å bidra til fellesskapet og betaler gladelig min skjerv for å få veier, skoler og sykehus. Ja mye annet og som jeg mener er kjekt å ha.
Å bruke en god del penger på å hente hjem en syk ferierende konge ser jeg på som en selvfølge.

Likevel. Til tross for min positivitet for å bidra på spleiselaget, dugnaden, så er jeg jo interessert i at disse pengene jeg betaler inn til fellesskapet blir brukt fornuftig. At de ikke sløses bort på tull og unødvendigheter.

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

Når man nå har brukt 2,6 millioner kroner på å hente terrorsiktede Arfan Bhatti hjem fra Pakistan, ja da må jeg si at jeg er usikker på om det var vel anvendte penger. Jeg regner kjapt i hodet. Det er sånn ca det jeg har betalt i skatt i de 30 årene jeg har vært i arbeidslivet.
Alle pengene jeg har betalt inn til fellesskapet etter å ha slitt og jobbet i et helt yrkesliv har altså fellesskapet svidd av på å hente hjem en terrorsiktet fyr for at han skal vitne i en rettssak.

Så langt har vi ikke fått mange ord for pengene. Han har vel enn så lenge ikke sagt noe av interesse, og det kommer han mest sannsynlig ikke til å gjøre heller. Ikke fordi han ikke har opplysninger som kunne ha opplyst saken, men fordi han rett og slett ikke vil.

I dag har vært en heller rolig dag her i Drømmehuset.  Etter en tur med hundene er vel litt oppvask og det å få pelargoniene opp etter vinterdvalen det eneste jeg kan skryte på meg av aktivitet. Ja, og lit restitusjon på sofaen sammen med et pelspledd og Charlie Chihuahua. Det går kanskje ikke under begrepet aktivitet.

Leser i nyhetene at Espen Bart Eide har blitt “lurt” med på et bilde sammen med en Palestina-demonstrant med en knall-rød plakat hvor det står Fuck Israel, Fuck capitalism, Fuck Nato.
Ja, ja Barth Eide er ikke den eneste mannlige politikeren som har smilt blidt inn i kameraet uten å feste seg så nøye med omgivelsene når en vakker kvinne spør han om det. At de aldri lærer….

Annonsørinnhold

Stor oversikt: De beste tilbudene på sommersalget

Midtøsten-ekspert og professor Hilde Henriksen Waage er ikke videre imponert over Palestina-aktivisten sin framgangsmåte.
Jeg derimot er ikke videre imponert over statsrådens oppfattelsesevne.
Bildet ble tatt 1. mai. Barth Eide holdt flere taler i Grenlandsområdet og Mona Osman, kvinnen på bildet  hadde møtt opp for å demonstrere mot utenriksministeren og regjeringa.
Et godt tips til Barth Eide til en senere anledning; Hvis folk møter opp for å demonstrere mot deg er det mulig det ikke er fordi de er de største fans når de ber deg posere på et bilde sammen med dem. Palestinaskjerfet hun har om skuldrene burde være indikasjon på at hun kanskje ikke er imponert over utenriksministerens arbeid i Palestina-konflikten.

Tuva Bogsnes som er kommunikasjonssjef i UD er den som må svare for Statsråden. Hun forteller at Barth Eide ikke kan huske å ha sett plakaten. Jeg er litt usikker på om det i så fall er synet eller hukommelsen det er noe galt med. Han står side om side med dama som holder en relativt stor, rød plakat og smiler inn i kameraet.

Kommunikasjonssjefen kommuniserer videre at utenriksministeren og Norge verken er mot Israel, kapitalismen eller NATO. Kjekt å vite, men det var egentlig ikke noe nytt.

Sukk, stønn, akk o ve. For tredje gang denne uka skal jeg sitte her å reflektere over den samme gamle ukemenyen. Smørdampa grønnkål og skinnstekt hyse, hvor spennende er det? Hvor mange refleksjoner klarer ei kjerring å trykke ut av seg om kjøttkaker? Beklager, men selv denne kjerringa har sine begrensninger.

Så i dag lar jeg ukemeny være ukemeny og velger å skrive om noe helt annet. Om uttalelsen til Rød Ungdom lederen for eksempel. Det er ikke til å stikke under en stol at den fikk meg til å sette morgenteen i halsen i går morges. Det å kalle Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Nicolai Tangen for terrorister var så drøyt at jeg lurer på hva som er Amrit Kaur sin egentlige plan. Å være med å bygge et parti, eller å rive det fra hverandre?

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Nå har Amrit Kaur slettet videoen og beklaget uttalelsene sine. Lagt seg flat som det heter i politikken. Mulig det var et resultat av ungdommelig dumskap.
Det triste er at skaden alt er skjedd.  Det er ikke bare Rød Ungdom lederen som må stå ansvarlig for disse uttalelsene. Det må alle vi som er med i Rødt, og det kommer vi til å måtte i uker, måneder ja sikkert langt inn i neste års valgkamp.

Jeg liker å stå på stand på torget, møte velgere og de som absolutt ikke stemmer på Rødt ansikt til ansikt. Diskutere politikk med de som ønsker det. Forklare hva vi mener for de som lurer og prøve å få engstelige folk til å forstå at Rødt har endra seg en del fra Akp-ml  tida. At vi er et seriøst parti med seriøse løsninger på samfunnsutfordringene.
I går var jeg glad for at jeg ikke skulle stå på stand. At jeg ikke måtte stå der å få voksen-kjeft av opprørte folk fordi en ungdomspolitiker har slengt ut av seg en påstand jeg overhode ikke står inne for. En påstand jeg tvert i mot tar direkte avstand fra. Å kalle Støre, Stoltenberg og Tangen for terrorister er ikke bare dumt det er direkte kunnskapsløst.

Terrorisme er bruk av vold mot sivile for å skape frykt og dermed påvirke politikk. Terrorisme er derfor en politisk strategi som kombinerer vold og kommunikasjon. Å skremme befolkningen og påvirke regjeringer er vel så viktig som å påføre skade.
Ingen av de tre herrene har brukt vold mot sivile på Gaza for å skape frykt.  De har ikke forsøkt i særlig grad å påvirke Israel til å stoppe folkemordet. De har vært heller utydelige i sin kommunikasjon.
Den berettigede kritikken man retter mot de tre er ikke kritikk av hva de har gjort, men mer en kritikk av hva de ikke har gjort. Man kritiserer de for unnfallenhet, for ikke å gjøre noe – i det minste ikke gjøre nok.
Det er ikke terrorisme, det er feighet.

Disse søylene – og alle de andre –  som står på Utøya-kaia er vitnesbyrd om terrorisme. Der ble ungdomspolitikere som Amrit Kaur skutt og drept ene og alene fordi de var på en leir for ungdomspolitikere i nettopp Arbeiderpartiet. Partiet Støre og Stoltenberg tilhører.   Det begynner å bli noen år siden 2011. Amrit Kaur var bare et barn i 2011, likevel vil jeg anta at hun har fått med seg hva som skjedde på Utøya for 13 år siden.

Det som har skjedd og skjer på Gaza er grusomt. Vi er mange som ønsker at folkemordet skal ta slutt, at det skulle ha tatt slutt for lenge siden. At verdenssamfunnet må reagere. At unnfallenheten til norske så vel som internasjonale ledere er provoserende.
Vi er mange som har lyst til å skrike høyt og vekke dem til handling. Folkemordet må ta slutt – NÅ!!
Vi er mange som ønsker å ansvarliggjøre  verdens ledere for at de ikke tar de grep de har mulighet til å ta for å få slutt på folkemordet.
Jeg er altså enig med Kaur i saken hun ønsket å få fokus på.
Det er bare at virkemiddelet ble så feil – og faktisk virker mot sin hensikt,

For hvem er folk sinte og opprørte over nå? Det er ikke Støre, Tangen og Stoltenberg. Folk er ikke sinte på ledere som passivt sitter og ser på at folkemord skjer. Folk er sinte på Rød Ungdom, på Rødt, på meg og alle oss andre som fronter Rødt sin politikk på storting, i fylkesting, kommunestyrer eller ute på stand på torget. Vi kommer til å måtte forklare at Kaur sine uttalelser ikke er uttrykk for Rødt sin politikk i uker, måneder ja sikkert i flere år. Vi kommer til å nok en gang trekke pusten og forsøke å forklare hva Rødt sin politikk er mens vi blir æreskjelt av den vanlige mann i gata.
Vi kommer til å måtte ta så mange dumme, unødvendige diskusjoner om hva terrorisme er når vi heller vil snakke om strømpriser og mangelen på sykehjemsplasser.

Det har kommet signaler på at flere i Rødt vurderer å melde seg ut av partiet. Jeg håper de revurderer det, Rødt står for akkurat den samme politikken som vi gjorde for et år siden. Som vi gikk til valg på sist høst. En uttalelse fra den nye lederen i Rød Ungdom endrer ikke på det.

Jeg håper Amrit Kaur og Rød Ungdom vil være med å styrke partiet og få frem politikken vår. Ikke å rive partiet fra hverandre og ødelegge det. Vær gjerne kritiske til partiledelsen og mer radikale enn moderpartiet. Det skal gjerne et ungdomsparti være. Men en god huskeregel er alltid å sjekke at hjernen er tilkoblet før man uttaler seg offentlig. Det er ofte lurt å la de gode formuleringene du har tenkt ut mens du er litt høy på deg selv etter en tur i glattcella få en ekstra runde i hjernevinningene før du trykker publiser.

(Det siste rådet er kun basert på teoretisk synsing. Denne kjerringa har aldri hatt noe opphold på glattcelle.)

Plassen på mange av våre kirkegårder og gravlunder begynner å fylles. Om 25–30 år vil det ifølge SSB dø 20.000 flere i året enn det gjør i dag.  Problemet er altså økende.

En grav har som regel en fredningstid på 20 år. Det kan etter to tiår søkes om å fortsette gravfestet, eller man kan slette graven. Jeg synes det ville være trist hvis graver som regel ble sletter etter 20 år. Ikke bare av hensyn til de pårørende, men og av historiske og kulturhistoriske hensyn. Når jeg er på kirkegårder liker jeg å gå og lese på gamle gravstener. De rommer ofte mye historie. Her hviler Gaardbruker Johan Andersen og hustru Anna født Ruud…. for eksempel. Eller du kan se at mange i en familie har dødd i løpet av få dager, og undres over hva som skjedde.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Flere og flere velger urnegrav og bisettelse i stedet for kistegrav og begravelse. Det letter problemet med plassmangel noe, da urnegraver er mindre enn kistegraver. Men på sikt vil nok heller ikke dette være nok til å løse utfordringene.

Det blir samtidig færre som begraves i familiegraver. Man bor ikke lenger alltid på samme sted som der foreldre, besteforeldre og oldeforeldre hadde sitt liv og virke.

Nye løsninger vil etter hvert tvinge seg frem. En løsning er urnegraver uten gravminne. Jeg tror det heter det. En sten, eller annen form for støtte med en universal tekst som Hvil i fred. og et blomsterbed, mulighet for å sette fra seg en blomsterbukett eller tenne et lys. Og så er urner gravd ned rundt. Man vet ikke hvor mange eller hvem. Vi har noen av våre kjære i en slik gravlund. Det var deres ønske. Jeg synes det er kaldt og upersonlig. Jeg føler for å ha et gravsted med navn, fødsels- og dødsdato. Urnegrav går greit. Gamle Gubben Grå har tatt den samtalen for mange år siden. Jeg vil ha bisettelse, han begravelse. Det respekteres.

Foto: Håvard J. Russnes

I 2021 ble loven endret. Det er ikke lenger noe krav om at en urne skal være dekket av jord.  Det åpner muligheten for nye gravskikker. Dette leste jeg i en artikkel her om dagen. Notodden har fått landets første urnevegg. den dere ser på bildet over.  Dette var en så flott løsning og et stilrent og flott monument som viste de avdøde den respekt jeg mener de fortjener. Her er det og plass til inskripsjon av navn og dato på plata foran hver urnegrav. En god løsning etter mitt syn. De etterlatte behøver ikke å stå krumbøyd å stelle et blomsterbed, men kan sitte på en krakk med navnet til den avdøde i forkant, minnes og finne roen.

Nå følger flere kommuner etter. Bergen har klar en urnevegg i løpet av året. Oslo gjenåpner et urnehus. Det er også godkjent en urnevegg i Tønsberg.

Kommunene ser store besparelser i både penger og areal. Notodden sin urnevegg ble bygget for halvannen million kroner. Der vil det bli plass til minst 400 døde – fordelt på bare rundt 20 kvadratmeter.
Sagt på en annen måte: På et areal som rommer fire kistegraver, kan det nå gravlegges minst 100 ganger flere. Kostnaden pr. grav blir kuttet kraftig.

En løsning som er rimeligere for kommunen, som løser utfordringene med plassmangel og som fremdeles evner å behandle de avdøde med den respekt de fortjener, som lokalpolitiker ser jeg at dette er en løsning jeg vil fremme når behovet melder seg ved våre kirkegårder. Jeg vet det begynner å bli litt fullt på et par. Dette synes jeg virkelig var en god løsning.

Ja, så god er den at jeg straks viste bildet av urenveggen til Gamle Gubben Grå og fortalte at hvis en slik urnevegg ble reist på Hønefoss kirkegård var det et gravsted for meg. Jeg skrev og til Håvard Russnes, kirkevergen på Notodden, og spurte om lov til å bruke bildet hans på bloggen min, noe jeg fikk lov til.  Slik jeg ser det var dette en utrolig god løsning på et økende problem.