Landsmøtet er over. Tre intense, engasjerende og slitsomme dager. Hvor mange forslag har vi stemt over disse dagene? Jeg er usikker, men det har vært flere hundre. Det sier seg selv at ikke alle avstemningene endte der en selv ønsket. Slik er det i et demokratisk parti. Flertallet bestemmer hva som skal stå i partiets arbeidsprogram de neste årene. Hva vi går til valg på. Hva som er vår politikk.

Man burde kanskje på en slik kveld telle sine seire og ikke sine nederlag. Jeg er overbevist om at når jeg går gjennom hele arbeidsprogrammet slik det ble etter debatt og voteringer, så er det en politikk hvor jeg kan stille meg bak det aller meste. Jeg tror ikke det finnes et menneske som er 100% enig i alt i et partiprogram. I så fall må de partiene ha kjedelige landsmøter. Gå gjennom flere hundre forslag og alt blir enstemmig vedtatt uten det minste fnugg av debatt.  Jeg har hørt at hvis alle tenker likt, så er det ingen som tenker. Jeg er glad for at jeg er medlem av et parti hvor det er mange som tenker, selv om ikke alle tenker helt det samme som meg i alle saker.
Men når man sitter sliten og kanskje litt lei etter tre engasjerende men slitsomme dager er det ofte de sakene hvor ens eget synspunkt ikke vant frem man irriterer seg over.
I det minste hvis det er en sak som man er veldig uenig i, og har vært det lenge.

Annonsørinnhold

Mammutsalg: Siste sjanse til å sikre deg favorittene til knallpriser

Det som irriterer meg er vedtaket vi gjorde i går.

Legalisere og regulere omsetningen av cannabis innenfor et system likt Vinmonopolet,
samt avkriminalisere bruk og besittelse av øvrige rusmidler til eget bruk.

Det å legalisere cannabis samt avkriminalisere bruk og besittelse av øvrige rusmidler er ikke en politikk jeg ser frem til å forsvare på stand eller i debatter med andre politikere.

Norge har ratifisert FNs tre narkotikakonvensjoner. Det internasjonale narkotikabyrået, INCB, er tydelig på at legalisering av cannabis er brudd på konvensjonene. Jeg mener helt klart at vedtaket vi gjorde i går er brudd på konvensjonene.
Men hovedgrunnen til at jeg er mot legalisering og avkriminalisering er at jeg alltid har vært i mot narkotika. Jeg kan ikke se at det er grunn til å endre det synspunktet.

Det har lite for seg å argumentere for mitt syn her på blogg. Det endrer ikke noe vedtak. Hvis jeg ønsket å argumentere for mitt syn burde jeg ha entret talerstolen i går. Det gjorde jeg ikke. Jeg hadde helt ærlig ikke trodd at støtten til et slikt forslag var så stor i partiet. Da jeg lettere sjokkert måtte erkjenne det i går var strek satt og det var for sent å tegne seg for innlegg fra talerstolen.

Jeg var ikke like overrasket da forslaget

Industriell hamp burde bli lovlig å dyrke i Norge av miljø- og klimamessige grunner.

kom til votering og fikk flertall.  Jeg var liksom mer forberedt.
Til de som lurte så kan hamp brukes til mye, blant annet tekstiler og til å tette gjenger på rør. Ja sikkert mye annet fornuftig og, Mat blant annet. Hampfrø er veldig næringsrike har jeg hørt.

Hamp har visstnok vært dyrket i Norge siden vikingtida, og kan muligens derfor sies å være en del av norsk flora.

Forbudet mot dyrking av industriell hamp i Norge følger av forskrift om narkotika m.v., og forskrift om såvarer. Gjeldende forbud har vært begrunnet i at kontroll med hampproduksjon er en viktig del av en slik restriktiv rusmiddelpolitikk.

Men hvorfor argumenterer jeg her på blogg? Jeg burde gjort det på talerstolen. Nå er vedtak fattet, og landsmøtet forbi.

Vi har vedtatt mye bra politikk i helga. Mye politikk jeg gleder meg til å snakke på utpust og innpust om. Politikk jeg er helt enig i.
Men akkurat disse to punktene gnager litt i kveld. Fordi det er punkter jeg ikke er litt, men ganske mye uenig i.
Det som gnager mest er kanskje at jeg ikke entret talerstolen. At jeg ikke snakket for mitt syn. At jeg på en kanskje dum måte føler at jeg ikke tok en kamp jeg burde ha tatt. Kanskje er det det som irriterer meg mest.
Jeg tror ikke det hadde hatt noe å si for resultatet av avstemningene om jeg hadde tatt den turen på talerstolen, men det hadde kanskje føltes litt bedre. Sånn for meg selv. At jeg i det minste hadde prøvd.