Nå er det svart kaffe i kruset mitt, og jeg befinner meg hjemme i Drømmehuset og ikke på en fancy kafe. Tok et arkivbilde, for liksom å skape inntrykk av en noe mer sofistikert hverdag, eller kanskje helst for å slippe å gå og hente mobilen for å fotografere kaffekoppen. Nå er det tankene og ikke kaffen som er det viktige i dette innlegget.
Det nærmer seg Rødt sitt landsmøte, og jeg bruker en del tid på å lese sakspapirer – og ikke minst tenke. En del av problemstillingene som skal opp til votering er ikke helt enkle å ta stilling til.
Ta forsvarspolitikk, som et eksempel. Det kommer til å være en av sakene som det blir hard debatt om. Rødt er historisk mot NATO. Noen begynte å tvile på om det var så lurt etter at Putin startet angrepskrig på Ukraina. Noen følte på en trygghet ved at NATO og ikke minst USA vil komme oss til unnsetning. Etter at Trump overtok som president, og ikke sist de siste dagers hendelser, gjør at man kan lure på om Trump vil fremstå som redningsmann hvis Putin angriper. De er jo blitt bestevenner.
Jeg er i det minste blitt styrket i min tro på at jeg fremdeles er mot amerikanske militærbaser på norsk jord. De er jo nå på parti med Russland.
I stedet for NATO ønsker vi i Rødt et nordisk forsvarssamarbeid. Det ble mindre aktuelt etter at Finland og Sverige meldte seg inn i NATO. Hvis vi melder oss ut av NATO, hvem skal vi samarbeide med da? Er det realistisk, og klokt, å stå alene?
Ideologisk er jeg i mot all form for krig. Konflikter løses med samtaler og forhandlinger, ikke med missiler og soldater. Men så vet pragmatikeren i meg at så enkelt er det ikke. Jeg lever ikke i den ideelle verden jeg skulle ønske jeg levde i. Putin virker som en kar som liker soldater mer enn forhandlinger. Slik er det med flere statsledere. Trump virker som en fyr som heller ikke er så forhandlingsvillig. Han vil i grunn bare bestemme ut fra eget hode, ikke sette seg inn i kompliserte problemstillinger og lytte til partene.
At en mann som ofte handler på impuls nå sitter med fingeren på den røde knappen som kan starte tredje verdenskrig virker ikke betryggende. Heller ikke at man ikke kan være sikker på om han er alliert eller fiende.
Jeg føler at når jeg nå skal være med på å bestemme Rødt sin politikk i årene som kommer så er det mer fornuftig å legge vekt på de pragmatiske tankene mine enn å la meg styre av ideologiske prinsipper.
Samtidig er det jo de ideologiske prinsippene som danner grunnlaget for hvor man er politisk. Jeg har vært EU (eller EF da) motstander siden 1972. Da var jeg 6 år. NATO synet mitt har jeg hatt siden ungdomsskolen. Det samme med min holdning til kjernekraft, som og skal opp på landsmøtet.
Verdensbildet har forandret seg, og forandrer seg enda raskere etter at Trump kom til makten. Politiske problemstillinger som jeg for tre eller fem år siden ikke hadde hatt problemer med å vite hva jeg mente om er ikke lengre så soleklare.
Hva mener jeg egentlig om Forsvarsforliket? Om fem dager må jeg ha gjort meg opp en mening om det.
Det er mange tanker som svirrer i et kjerring-hode denne uka.
I går var det kommunestyremøte. Som jeg skrev i innlegget Spare eller bruke penger? er jeg opptatt av å få kostnadene ned på det sykehjemmet vi skal bygge. Ikke det at jeg vil ha et sånn lavpris-sykehjem ala Temu., jeg vil bare at pengene vi bruker på dette prosjektet i størst mulig grad skal komme de fremtidige beboere og ansatte til gode. Ikke bruke pengene på kjekt å ha, men prioritere det vi virkelig trenger. Synd hvis vi legger så mye penger i uteareal og lekeplass (som faktisk er en del av det prosjekterte sykehjemmet) at vi ikke har råd til hensiktsmessige bad på alle beboerrom. Eller at vi bruker så mye penger på utsmykking av sykehjemmets restaurant (som og skal være oppe for folk i nærområdet) slik at vi må kutte i gode tiltak på sikkerhetsavdelingen for de sykeste demente.
Nå vedtok vi i desember å spare 30 millioner ved å redusere parkeringskjelleren. De ansatte kunne gå 400 meter til omliggende parkeringsplasser som kommunen eier. Jeg ofret ikke parkeringsplassene i kjelleren med lett hjerte. Men prosjektet eser og eser pris. Fra å først være anslått til å koste rundt 700 millioner er prisestimatet allerede oppe i 1,2 milliarder. Og det er fremdeles bare på tegnebrettet. De uforutsette kostnadene har ennå ikke begynt å dukke opp.
Så jeg var relativt klar på at vi i Rødt ikke kom til å støtte å bruke 14 millioner på å kjøpe to eiendommer til i dette området for å ha muligheter til å bygge bygg med synergieffekt, og ja de parkeringsplassene vi ikke trengte i desember.
Jeg fikk ikke flertall. Som i formannskapet var SV enige med oss. Pensjonistpartiet var og det. På deres representant virket det, som han sa, om dette bare var et område som var “kjekt å ha” uten at man hadde noen helt klar formening om hva det skulle brukes til. Vingle-Venstre hadde endret mening siden formannskapet og støttet oss ikke lenger nå.
Det som uroet meg mest var at varaordføreren fra SP gikk på talerstolen og sa at det var viktig med dette eiendomskjøpet nå, fordi – og hold dere fast – på det punktet vi var i planleggingen hadde man ikke oversikt over hvordan prosjektet ville bli og følgelig ikke kostnadene heller. Jeg tok replikk på det innlegget og spurte om varaordføreren virkelig mente at man ikke hadde oversikt. Han mente tydeligvis det, uten at det så til å bekymre han nevneverdig.
Det som har vært den store politiske saken på Ringerike de siste ukene har vært om det skal etableres solkraftverk på bakken her på Ringerike. På tak og vegger har ingen, eller svært få noe i mot, men her har det vært snakk om å hugge ned store områder med skog og ha store solcellepaneler der i stedet.
Engasjementet fra innbyggerne har vært stort. Det har vært arrangert folkemøter og folk har demonstrert utenfor møterom der politiske partier har hatt medlemsmøter samt ved formannskapsmøte og i går ved kommunestyremøte. Det store flertall ønsker ikke slike solkraftverk her i kommunen!
Formannskapet lyttet til folkeviljen, og et bastant nei til alle bakkemonterte solkraftverk ble enstemmig vedtatt som kommunens prinsipielle holdning til saken.
I går skulle saken opp til behandling i kommunestyret. Med et enstemmig vedtak fra formannskapet så jeg på dette som en ren sak som mange kom til å gå opp å si hvor negative de var til disse solkraftverkene, slik at de som følger med på møtet på vebb, og galleri så hva det enkelte parti og representant mente. Og så ble vedtaket fra Formannskapet også enstemmig vedtatt i kommunestyret. Det jeg var mest spent på var om MDG, som ikke sitter i formannskapet også så slik på det. De har en representant, så det ville ikke ha så mye å si for resultatet.
Vel, så feil kan en ta,
Under orienteringene før det formelle møtet starter kom ei fra areal og planavdelingen i kommunen eller hva det å heter og argumenterte, eller orienterte oss om bakgrunnen for administrasjonens forslag, som ikke hadde vært så bombastisk nei som det vedtaket som ble vedtatt i formannskapet.
Hovedbudskapet var vel at man kunne være mot de to solkraftverkene som har søkt konsesjon uten å si et prisnippielt nei til alle bakkemonterte solkraftverk. Det kunne jo tenke seg at det fantes områder hvor man kunne anlegge slike anlegg. Hvor naturen ikke var riktig så verdifull, eller folk ville reagere så mye. Hun minnet og om at kommunens arealdel åpnet for en mulighet for solkraftverk i Brekkebygda, en bortgjemt liten utkant av kommunen nesten ingen bryr seg om.
Vel. Resultatet var at Høyre, Senterpartiet, Venstre, Fremskrittspartiet, Krf og Pensjonistpartiet snudde. De er ikke prinsipielt mot alle bakkemonterte solkraftverk. Selv om de understreket at de fremdeles var i mot de to som har søkt om konsesjon. Vel, det er en måneds tid til de konkrete kraftverkene skal behandles. Når de har endret mening på den drøye uka som har gått siden formannskapet er det ikke godt å si hva de mener om en måned.
Jeg ble faktisk både overrasket og ikke minst skuffet i går. At Høyre og Frp snudde var ikke så overraskende. Jeg vet at det nok er delte meninger innad i partiet. Det er det nok og i Sp, men Sp sin varaordfører var relativt tydelig på et fokemøte jeg var på på hva han mente. Det han sa da var ikke it råd med det han stemte i går. Det samme gjaldt representanten fra Pensjonistpartiet.
Av oss politikerne som tok turen til folkemøte på Veme for noen uker siden var det bare representanten fra INP og jeg fra Rødt som fremdeles mente det samme som vi sa på møtet når saken kom til endelig avstemning. Det håper jeg velgerne merker seg.
Bildene jeg har brukt i dette innlegget er av den type furuskog som må vike hvis disse solkraftverkene blir en realitet.
Nå kommer jeg drassende med dette sykehjemmet igjen. Jeg skjønner at bygging av et nytt sykehjem på Hønefoss kanskje ikke er så interessant for lesere utenfor Ringerike. Men jeg tror det finnes tilsvarende prosesser i andre kommuner, så muligens er det av en viss interesse også for andre å lese innleggene. Om ikke annet for å få en viss innsikt i politisk saksgang.
Til mine lokale lesere vil jeg presisere at jeg er klar over at bygget på bildet er vedtatt revet. Jeg har innsett at kampen om å bevare bygget er tapt, dessverre. Jeg har ingen planer om å ta en omkamp på det vedtaket, jeg har heller ingen planer om å lenke meg til bygget hvis rivningen blir vedtatt iverksatt. Bildet av bygget er i så måte mer en illustrasjon for å vise området, og hva vi snakker om. For dette området, og det planlagte nye sykehjemmet skal nok en gang opp til behandling i kommunestyremøtet i dag.
I dag er det forslag på å kjøpe to eiendommer som ligger ved sykehjemmet for å få et større areal man kan bruke til sykehjemmet man planlegger å bygge her som skal opp til behandling. Det har Rødt og jeg noen meninger om.
I sist kommunestyremøte, 13.12. vedtok vi mot 5 stemmer følgende, og nå siterer jeg vedtaket slik det er gjengitt i protokoll:
Det velges en løsning med redusert parkeringskjeller (ca. 40 plasser), med antatt kostnadsbesparelse 30 MNOK inkl. mva.
I saksfremlegget til saken vi hadde til behandling i desember står det at konsekvensene av et slikt vedtak vil være;
Færre parkeringsplasser på egen tomt. Brukerprosess og pågående reguleringsprosess har vist at behovet for parkering i umiddelbar nærhet av bygget er mulig å løse med blant annet nylig ervervede nabotomter. Det samlede behovet for ansatt parkering er mulig å løse med omkringliggende tomter som kommunen eier, innenfor en avstand på ca. 400- 800 meter. Deler av parkering for ansatte vil og kunne være tilgjengelig for øvrige innbyggere i perioder utenom vaktskifte.
Det sto ikke noe i denne saken om at det var behov for ytterligere eiendomsoppkjøp for å realisere det som var hensikten med vedtaket, å spare 30 millioner på kostnadsrammen som så langt, og prosjektet er fremdeles bare på tegne brettet, har blitt omtrent dobbelt så dyrt som de første estimatene.
Hensikten med å vedta å halvere parkeringskjelleren var å spare 30 millioner. Hvis vi nå bruker 14 av de millionene på å kjøpe ytterligere to eiendommer, samt ytterligere midler på å opparbeide dette arealet til parkeringsplasser, går den vinninga fort opp i spinninga. Altså at vi reduserte parkeringskjelleren uten å oppnå den økonomiske besparelsen som var årsaken til at flertallet i kommunestyret vedtok denne reduksjonen
Jeg forstår ærlig og oppriktig ikke hensikten med at dette eiendomsoppkjøpet i det hele tatt kommer opp til politisk behandling nå. Hvis vi trenger arealet til parkeringsaral til det Vesterntunet vi så langt har vært med å vedta å gå videre med, ja da ble vi villedet i forrige møte til å vedta å redusere parkeringskjelleren for å få et kostnadskutt på 30 millioner.
Når jeg leser saksfremlegget til denne saken vi har til behandling i dag nøye så ser jeg at det nok først og fremst ikke er for å sikre parkering for de ansatte at denne saken kommer til behandling. I saksfremlegget står det, og jeg siterer:
Tomtene er til sammen større enn antatt parkeringsbehov, og vil gi prosjektet muligheter for et større og mer attraktivt uteområde. Tomteareal som ikke benyttes til prosjektet Vesterntunet, kan brukes til andre kommunale formål som gir synergieffekter med funksjoner i det nye sykehjemmet, eller selges til markedspris. Et aktuelt formål kan for eksempel være omsorgsboliger med punkttjenester.
De som har fulgt saken rundt Hønefoss Sykehjem en periode husker at mange av de som kjempet hardt for å bevare Hønefoss sykehjem var spesielt opptatt av å bevare hagen rundt det gamle sykehjemmet. Dette hensynet har det vært veldig liten støtte for fra administrasjonen så vel som det politiske flertall. Nå når alle er enige om å rive sykehjemmet snakker man plutselig varmt om et mer attraktivt uteområde. Jeg har blitt kontaktet av mennesker som finner det rimelig provoserende.
Andre jeg har snakket med har festet seg ved neste argument. At vi skal kjøpe to eneboliger for så å selge tomtene vi ikke bruker til markedspris. Men prosjektet er jo planlagt uten disse tomtene. Skal vi kjøpe to eiendommer til markedspris for så å selge dem igjen til markedspris? For hvem eller hva slags formål vil markedsprisen på et tomteareal stige ved at det ligger i nær tilknytting til et sykehjem? Eller skal vi selge tomtene med tap?
Hvis arealet skal brukes til andre kommunale formål som gir synergieffekter med funksjoner i det nye sykehjemmet vil et aktuelt formål for eksempel være omsorgsboliger med punkttjenester leser jeg i saksfremlegget.
Selv om jeg ikke sier det i innlegget jeg har tenkt å holde i kommunestyret i dag, så håper jeg de andre i salen ser at dette oppkjøpet av eiendommer tilrettelegger for opprettelse av private omsorgsboliger i tilknytning til sykehjemmet. Dette er det ikke flertall for i kommunen, og posisjonen har i sin samarbeidsavtale at slike plasser ikke skal etableres i denne kommunestyreperioden. Men denne perioden varer jo ikke evig. Så her kan det være at Høyre ser mulighetene for å berede grunnen til de får ristet av seg Senterpartiet om ett par års tid.
Så da spør jeg i stedet ordføreren om det finnes et vedtak om at vi skal bygge omsorgsboliger på Vesterntangen, ut over de som følger av det planlagte Vesterntunet? I så fall hvilket vedtak det er? Jeg har vært rimelig opptatt av helsepolitikk i kommunen de siste 14 årene. Jeg er ikke kjent med et slikt vedtak.
Er denne saken egentlig en sak om etablering av omsorgsboliger på Vesterntangen, og er det i så fall utredet om dette er det eneste aktuelle stedet for plassering av denne type omsorgsboliger?
Rødt kommer til å gå imot kjøp av disse eiendommene. Vi mener at vi ikke trenger å kjøpe disse eiendommene for å realisere det Vesterntunet som ble vedtatt i skisseprosjektet. Vi mener at vi i vedtaket fra desember hadde tilfredsstillende løsning for parkering, om ikke optimal. Men at hensynet til den totale kostnadsrammen veide tyngre enn optimale parkeringsforhod i sykehjemmets umiddelbare nærhet. Rødt mener følgelig fremdeles det samme som vi mente i desember, og ser ikke nødvendigheten av å kjøpe disse to eiendommene.
I formannskapet var Venstre og SV enige med Rødt i at vi ikke skal kjøpe disse eiendommene. Så blir det spennende å se om vi får flere partier med oss i dag. Venstre, SV og Rødt har, kanskje ikke overraskende, ikke flertall. Vi utgjør bare 7 av 43 representanter.
Når man velger å ha Jeg mener ikke å klage, men som overskrift på et innlegg slik Monica har gjort, ja da vet man som leser at her blir det virkelig klaging og syting så det holder. Når jeg nå har valgt samme overskrift er det selvsagt fordi jeg også har tenkt å klage og syte rimelig bra jeg og.
Jeg burde sikkert ikke klage. Jeg lever det hektiske engasjerende livet jeg elsker for tiden. De to siste dagene har virkelig vært både travle og engasjerende. I morgen er det kommunestyremøte som jeg elsker, og neste uke er det Landsmøte i Rødt som jeg har sett frem til lenge.
Jeg har ikke noen klokke som viser meg hvordan jeg sover, eller hvor mye energi jeg har. Men jeg har sovet utrolig godt de to siste nettene. Sovnet nesten før jeg får lagt hodet på puta, og knapt vært våken i løpet av natta. Ikke ligget time etter time i mørket mens tankene svirrer som jeg har gjort mye i det siste. Likevel føler jeg meg ikke uthvilt. Jeg føler meg sliten.
Mulig de to siste dagene har vært litt vel aktive, og så har jeg vært nødt til å forandre planene mine for dagene slik at jeg ikke har fått gjort det jeg egentlig hadde tenkt. Da havner man fort litt bak på, og det er det som har hendt nå. Det ble litt vel merkbart i går, og jeg hater det.
Det er lenge siden jeg fant ut at skal man gjøre en god innsats på et møte, ja da møter man forberedt. Det er helt ok at når man blir kalt inn på eldrerådet med under en times varsel slik jeg ble på mandag at man ikke har hatt tid til å sette seg inngående inn i sakene som skal til behandling. Så møtet i går stresset meg ikke på noen som helst måte. Rent bortsett fra at jeg ikke fikk brukt dagen slik jeg egentlig hadde tenkt. Nemlig til å forberede meg til gårsdagens årsmøte i Rødt Ringerike.
I gode gamle dager hadde slike forandringer på programmet vært null stress. Da hadde jeg bare sittet ut over kvelden og natta og gjort de forberedelsene jeg trengte. Det er ikke få ganger jeg har sittet i sene nattetimer og forberedt møter eller innlegg som må være klare neste dag. Noen ganger har jeg sittet til jeg har sett det lysne av dag før jeg tok meg et par timer på øret og var klar til dyst dagen etter. Det orker jeg ikke lenger. Hjernen slutter å fungere sånn rundt midnatt, og etter det kan jeg ikke forvente å prestere noe som helst fornuftig.
I går måtte jeg en tur ut til Høvdingen på formiddagen. Da går det gjerne litt tid, og jeg gjør det med glede. Men jeg kan ikke forberede årsmøte samtidig som jeg koser meg med vaffel, kaffe og hyggelig prat ute hos Høvdingen eller hjelper han med noen praktiske gjøremål. Klokka tikker litt raskt i går, og plutselig var det tid for årsmøte uten at jeg hadde hatt tid til å forberede møtet slik jeg hadde planer om.
Det var et årsmøte i lokallaget. Årsmøtepapirene var sendt ut på forhånd. Kasserer og valgkomite hadde gjort jobben sin. Vanligvis er vi rundt 10 stykker på et slikt møte. Bare kjente ansikter. Hvor mye kan gå galt, egentlig? Jeg mener, årsmøter er jo egentlig ganske kjedelige møter fordi man bare skal vedta regnskap, årsberetning og slikt. Det det noen steder kan bli litt spenning om er valg. Men her pleier valgkomiteens innstilling å bli enstemmig vedtatt.
Så jeg ankom rådhuset i går med relativt senkede skuldre, selv om jeg ikke var så forberedt som jeg ønsker og pleier. Ikke noe papirer gjort klart til raskt å ble seg gjennom på skjerm eller fysisk.
Jeg skal ikke gi dere noe fyldig møtereferat, bare nevne noen av de punktene som bidro til å gjøre møtet til langt mindre plankekjøring enn jeg hadde trodd.
Vi var ikke ti stykker. Det kom tjue stykker Tre av de var medlemmer jeg aldri har sett før. Da er det litt greit om møtet oppleves som proft, hyggelig og ledet på en god måte. Som leder og møteleder var det min oppgave å sørge for det. Det føler jeg at jeg ikke klarte på en god nok måte. Det er ikke alle som er like lette å lede. Vi er Rødt. Folk har ofte sterke meninger.
Digital kompetanse er og en utfordring. Det ble mye klaging over årsmøtepapirer man ikke har fått, selv om grunnen til det kanskje er at man ikke har sjekket mailen sin siden før jul.
Mye som gjorde at møtet i går ikke ble så ryddig og godt ledet som jeg hadde ønsket var at jeg ikke var godt nok forberedt. Jeg burde hatt klar en presentasjon hvor alle papirene lå i en mappe klar til å bli tatt opp på skjerm. Vi fikk det opp på skjerm ved hjelp av en annen sin PC, men jeg burde hatt det klart selv. Jeg burde ha sjekket opp et par ting i forkant av møtet som det skulle informeres om. Jeg burde og sikkert til tider styrt ordet hardere. Ikke latt gamle kjemper som er glad i å høre sin egen stemme ta for stor plass i møtet. Det er ikke alltid lett.
Vi kom oss gjennom årsmøtet, og det på godt innenfor tidsrammen som var satt opp. Det overrasket meg mest når jeg sjekket klokka da vi to siste ryddet opp og tuslet oss ut. Jeg ble også, merkelig nok, gjenvalgt som leder for et nytt år. I går kveld følte jeg at jeg muligens ikke helt fortjente den tilliten.
Da jeg kom hjem i går kveld la jeg meg rett ut på sofaen og snakket som en foss til Gamle Gubben Grå. Et sikkert tegn på at denne kjerringa er sliten og misfornøyd.
Vel, jeg har sovet godt i natt. Har vel den energien som skal til for å møte dagen. En ting er jeg sikker på. Det er at å ta å forberede meg til morgendagens kommunestyremøte og gjøre klar innlegget jeg skal holde har første prioritet i dag. og skal gjøres før andre oppgaver og forhåpentlig før mine planer blir kastet rundt på nok en gang.
“Bare” minus 13 i dag. Snøsmeltinga tar tid, meteorologen på radioen kunne ikke melde om en eneste varmegrad før tidligst fredag.
Da er det vel god tid til å konsentrere seg om litt politikk denne uka. Kan jo passe bra. Det er kommunestyremøte på torsdag. En bunke med saker jeg må sette meg bedre inn i, pluss at jeg vel må forberede et par innlegg til talerstolen.
Det ser ut som om et samstemt kommunestyre er prinsipielt mot å hugge ned store områder med skog for å anlegge solkraftverk, men sikker kan en ikke være før saken er ferdig debattert og votert over. Det ville ikke være første gangen at partier skifter mening fra formannskap til kommunestyre. Ja, jeg har sågar opplevd at Senterpartiet har endret mening om en sak fra de sto på talerstolen og til vi voterte under en time senere. Det hender folk både snur kappa etter påvirkning av sterke krefter eller lar seg kue av partipisken i samarbeids-konsultasjoner.
Den andre saken jeg nok må opp på talerstolen å si noe om er byggingen av det nye sykehjemmet. (Sukk.) Dette milliardsluket som bare blir dyrere og dyrere for hver gang jeg hører om det. I desembermøte, som var forrige møte i kommunestyre, ble det vedtatt å kutte kostnadene til dette prosjektet ved å halvere parkeringskjelleren. De ansatte må kunne gå 300 – 400 meter til omliggende parkeringsplasser, heter det i vedtaket.
I dag skal vi ta stilling på om vi skal bruke 14 millioner på å kjøpe to eiendommer som ligger i tilknytning il sykehjemstomta for så å bruke sikkert like mange millioner på å oppgradere det arealet til – nettopp parkeringsplass for ansatte og besøkende. Jeg er ikke blåruss, men for meg virker det relativt meningsløst å bruke de 30 millionene vi akkurat vedtok å spare. Prosjektet blir ikke noe billigere på denne måten. Jeg tror muligens det har blitt en halv million dyrere i løpet av jula.
I slutten av neste uke starter landsmøtet til Rødt. Jeg må nok legge ned en betydelig innsats de neste ukene skal jeg være godt forberedt og ha lest alle landsmøtepapirene. Av erfaring vet jeg at det er langt mer gøy og engasjerende på landsmøte jo bedre forberedt man er. Og jeg reiser på landsmøte for å være engasjert og ha det gøy.
På Aftenposten.no leser jeg i dag at den kjente stortingspolitikeren Mimir Kristjansson plutselig har blitt kjernekraft-tilhenger og vil ha kjernekraft så fort som mulig. Rødt Ringerike hadde denne saken som en av de vi debatterte på medlemsmøte. Flertallet i lokallaget er i mot. Jeg er delegat valgt av laget og skal representere lagets meninger. Jeg tror det muligens forventes at jeg bruker litt av min tildelte taletid på landsmøte på kjernekraft-spørsmålet. Det vil si at jeg må forberede meg på å motargumentere mot en så flink og erfaren debattant som Mimir. Det er litt av en utfordring. Jeg kjenner det kribler i hele kroppen, bare ved tanken. Det innlegget skal det arbeides hardt med, og det skal være så bra som denne kjerringa bare klarer. Gøyal utfordring.
Så, selv om temperaturen ikke lokker meg til uteliv og våren ser ut til å la vente på seg så har denne kjerringa nok å fylle tiden sin med de nærmeste dagene og ukene. I dag kribler det, og jeg gleder meg til å kaste meg over to engasjerende og aktive uker.
Må jo pynte innlegget mitt med litt hjerter i dag, det er jo Alle hjerters dag. I tillegg skal dette innlegget handle om vennskap, så da passer det vel og med litt hjerter.
Monica forteller i sitt siste innlegg at hun har vært veldig nervøs i forkant av et foredrag hun skulle holde, men at det uventet dukket opp en person som gjorde henne trygg bare ved sitt blotte nærvær. Det er godt med slike venner.
Tankene mine går tilbake til 1. mai 2014. Jeg var bedt om å holde appell ved bautaen i Nordre park. Bautaen over de falne i løpet av 2. verdenskrig. Det var en ære, men jeg var rimelig nervøs. Lille meg holde en slik appell. Dette var før jeg var kommunestyrerepresentant, var bare andre vara på en liste som kun hadde tre representanter inne. Var ikke ofte jeg sto på en talerstol. Stort sett var det bare på landsmøte til Radiografforbundet hvert tredje år at jeg besøkte en talerstol. Nå skulle jeg holde en offisiell tale. En tale ved et minnesmerke mange av de som mistet noen under krigen gjerne oppsøkte på en slik dag for å høre talen var jeg blitt fortalt.
Selvsagt hadde jeg heiagjeng på plass. Både fra partiet og i LO: Det var to av mine støttespillere både politisk og som tillitsvalgt som hadde foreslått meg til oppgaven. De hadde tro på at jeg ville klare det på en god måte. Men det er jo og en stressfaktor. Jeg ville jo ikke skuffe dem.
Gamle Gubben Grå dukket ikke opp. Appellen holdes tidlig på morgenen. Jeg var bedt på frokost på LO huset før talen. Han kommer fra en familie som absolutt ikke feirer 1. mai. Nå har han fått mer sans for dagen, men i 2014 var det ikke et arrangement han følte seg vel ved, selv ikke når kjerringa skulle tale.
Bildet er fra fjorårets markering.
Når jeg sto der ved bautaen og ventet på at markeringen skulle begynne fikk jeg øye på noen ansikt jeg kjente veldig godt. Begge søstrene mine, en svoger og to tante-unger hadde tatt turen. Det var utrolig hyggelig. Godt å ha dem der. Når jeg så sto der og alles øyne var rettet mot meg kom det ei dame på sykkel. Stoppet på gangstien oppe i parken, rett foran bautaen. Hun var kollega, både som radiograf og tillitsvalgt, og samtidig en av mine beste venner. Sammen med henne kan jeg mestre alt. Hun har alltid vært en viktig del av heiagjengen min, og er det fremdeles. Med henne og slekta på plass hadde jeg noen trygge ansikter å feste blikket på. Noen som bare ved sitt nærvær ga meg den støtten som er så god å ha ved slike anledninger.
En god del mennesker her på Hønefoss mener at det å få bygget Ringeriksbanen betyr et være eller ikke være for Ringeriksregionen. Som de samme folka forresten vil døpe om til Hønefoss-regionen, men det er en helt annen sak. Det var ikke det jeg tenkte jeg skulle reflektere over i kveld. For de som lurer er jeg i mot den ideen og. Altså det å bytte ut Ringerike med Hønefoss.
Ringeriksbanen, eller Bergensbanens forkortelse, har vært planlagt i rundt 100 år, og har blitt tatt ut og inn av utallige NTPer (Nasjonale transportplaner) etter som forskjellige politiske partier har sittet med regjeringsmakt og litt ut fra hvor den til en hver tid sittende samferdselsminister hører hjemme både politisk og ikke minst geografisk. Det er ikke bare Opseth som har prioritert velgertilfredsheten i eget hjemfylke høyt når ressurser skal bevilges.
Selv har jeg et relativt pragmatisk forhold til de jernbaneplanene. Flott hvis de blir realisert, men jeg har ingen planer om å kjøpe billett til det første toget ut av distriktet riktig ennå. Planene er for tiden utsatt på ubestemt tid, nok en gang.
I lokalavisa i dag har de en artikkel som morer meg, samme hvor lei jeg egentlig er dette gnålet om Ringeriksbanen. Daglig leder av Ringerike næringsforum beordrer Stoltenberg. Der han på bildet retter en truende finger mot fotografen og kommanderer Jens Stoltenberg Du må sikre bygging av Ringeriksbanen!
OK. jeg skjønner at bildet er regissert av en flink journalist, men det går an å si nei når Espen journalist lanserer noen av ideene sine til gode bilder. Det har jeg gjort mer enn en gang.
Hønefoss er en passe stor småby på Østlandet. Ringerike Næringsforening har 250 medlemmer fra Ringerike, Hole og Jevnaker og har tre ansatte så vidt jeg kan se av hjemmesiden. Jens Stoltenberg er landets finansminister, og tidligere generalsekretær i NATO. Hvordan tror denne lederen av en lokal næringsforening at han på noen som helst måte kan kommandere eller instruere den tidligere generalsekretæren i NATO?
Ja, ja. Oppslaget i lokalavisa fikk i det minste meg til å trekke på smilebåndet. Så får vi se om Jens fikser Ringeriksbanen tilbake på skinnene i revidert statsbudsjett. Jeg har ikke for store forhåpninger.
I likhet med mange andre så er jeg litt opptatt av den amerikanske presidenten og alt han finner på. Jeg er redd for at det som skjer rett foran øynene våre er at Den amerikanske drømmen, dere vet et sett av idealer om demokrati, rettigheter, frihet, muligheter og likhet, langsomt forvitres til et eneveldig diktatur.
I innlegget Hvordan bli kvitt en president? som jeg publiserte i går tok jeg for meg hvordan man kan bli kvitt en amerikansk president. Man har jo ikke muligheten til å stille mistillitsforslag slik man kan gjøre for eksempel mot statsminister eller regjering i Norge. I dag tenkte jeg å se på hvordan det er en mulighet for at vi heller ikke blir kvitt Trump i 2029 når hans andre periode som president er over. Tankene mine dukket opp etter at jeg leste en politisk analyse i Aftenposten som er skrevet av Kristoffer Rønneberg.
Var det én ting de amerikanske grunnlovsfedrene var opptatte av så var det at i USA skulle man ikke ha noe enevelde. Man skulle ikke ha en stat hvor statslederen fikk for mye makt. Kongressen vedtar lover, presidenten iverksetter disse, og rettsvesenet sørger for at de blir fulgt. Maktfordelingen skulle sikre et system der de tre maktsentrene holdt hverandre i sjakk.
Trump har etter at han overtok presidentstillingen på mange måter overkjørt dette systemet. Trump gjør som han vil uten hensyn til at han kanskje ikke har den makten han tilraner seg.
Statlige tilskudd og lån til en verdi av flere tusen milliarder dollar ble plutselig stanset i forrige uke. Dette er penger Kongressen har vedtatt at skal benyttes som avsatt, og som presidenten ikke har rett til å disponere. Sånt bryr ikke Trump seg om, selv om eksperter på den amerikanske grunnloven mener dette er i strid med den.
Flere ansatte i justisdepartementet og FBI er sparket fordi de var involvert i etterforskningen av Trumps og hans handlinger i den forrige presidentperiode. Tusenvis av FBI-ansatte risikerer å miste jobben fordi de har gransket Trump eller stormingen av Kongressen 6. januar 2021. FBIs fremste fagforening hevder at disse oppsigelsene er ulovlige. Trump er sikkert ikke så veldig opptatt av hva fagforeninger måtte mene.
Det er ikke bare ansatte i FBI som går en usikker tid i møte. Nesten alle de 10.000 ansatte i USAs føderale etat for internasjonal utviklingshjelp og bistand, USAID, har fått permitteringsvarsel. Konsekvensen kan bli at amerikanske bistandsprosjekter i utlandet avsluttes. Flere eksperter mener at Trump ikke har rett til å legge ned denne etaten, men bryr han seg om det? Ikke i det hele tatt!
Trump kunngjorde at mennesker født i USA ikke lenger har automatisk rett til amerikansk statsborgerskap. «Åpenbart grunnlovsstridig», konkluderte en føderal dommer like etterpå. Trumps tiltak ble da lagt på is. Sikkert mens han tenker ut hvordan han skal få omgjort dommerens konklusjon.
Donald Trump har bare styrt USA i litt over to uker. Hvor mye annet vil han klare å iverksette i løpet av de neste fire årene som også strider mot grunnloven? I følge Rønneberg avhenger det av Kongressen og rettsvesenet. Dette systemet er under press.
Trump har beredt systemet på denne situasjonen, og er både mer forberedt og har større makt enn da han ble president i 2017.
Da han overtok som president i 2017, sto han på utsiden av Det republikanske partiet. Partiledelsen og sentrale aktører i partiet lyktes i å bevare noe av kongressens makt.
Denne gang er det ingen tvil om at Trump har full kontroll. Alle republikanerne i Kongressen er klar over at deres posisjoner kan være truet hvis de går imot Trump. Som følge av dette hører man i dag knapt noen kritikk mot Trump fra partiets egne rekker.
I rettsvesenet har også mye endret seg. I løpet av sin første periode fikk Trump ansatt 234 føderale dommere. De sitter på livstid og vil gjøre det enklere for ham å gjennomføre sine tiltak. Tre av disse dommerne sitter nå i Høyesterett. Høyesterett vedtok i fjor at presidenten er immun mot straff for handlinger utført i embetes medfør. Dette gir Trump betydelig makt.
Så hva kan skje etter valget i 2028 når Donald Trump i tråd med grunnloven må slutte som president? Man har jo i tråd med loven ikke lov til å sitte mer enn i to perioder, uavhengig av om de to periodene er etter hverandre, eller ikke.
Han har jo fire år på seg til å til å endre den loven. Han kan stille som presidentkandidat og regne med at Høyesterett ikke tør stoppe han. De er jo i lomma hans allerede. Og han kan jo selvsagt bare nekte å gå av. Det siste ville ikke overraske meg i det hele tatt. Ja-ja. Jeg trøster meg med at mannen umulig kan leve evig. Vi blir vel kvitt han i løpet av de neste tjue åra en gang.
Bildet er fra et foredrag jeg var på i fjor vinter. Lege Erik Fosse fortalte om sine opplevelser på Gaza. Det var en sterk opplevelse å høre det foredraget. Nå har Donald Trump kommet med løsningen på den mangeårige striden på Gaza. Den er så enkel og “genial” at ingen så den komme. Jeg har heller ikke hørt at det er så mange andre som bifaller ideen. Ideen til Trump er at han overtar hele stedet. Rydder det for mennesker, bomber, bygningsrester og alt annet som måtte finnes der og anlegger “Midtøstens riviera” på området.
Jeg rister litt oppgitt på hodet. Grønland, Panamakanalen, Canada…. og nå også Gaza-stripen, er det noe mer han har lyst på? Kan han ikke gå for verdens-herredømme med en gang?
Hadde det vært en eller annen eiendomsinvestor som så potensiale i Gaza og eiendomsutvikling på den måten kunne vi ha trukket på smilebåndet og kanskje banket oss lett i tinningen med en finger. Du vet, en “riking” med en skrue eller to som har løsna. Men vi snakker om USA sin president, en fyr som ut fra sitt embete mer enn sin forstand er en av verdens mektigste menn. I det lyset blir tankegangen direkte skremmende.
Når man tenker på alle utspillene Donald Trump har kommet med de to og en halv ukene han har sittet med makten, blir det litt slitsomt å tenke på at vi har 3 år og 50 uker igjen med denne mannen bak roret i Det hvite hus. Slitsomt og farlig. En 78 år gammel mann med sviktende dømmekraft får som regel ikke økte kognitive evner med alderen. Hvilke muligheter har amerikanerne til å fjerne han fra presidentembete hvis det skulle vise seg at han ikke er helt ved sine fulle fem?
En president kan selvsagt avgå ved døden. Det har skjedd åtte ganger. Fire ganger har presidenten dødd av helsemessige årsaker (1841, 1850, 1923, 1945) og fire ganger er han blitt drept (1865, 1881, 1901, 1963). Presidenten kan og trekke seg. Det har skjedd en gang. Rikard Nixon trakk seg i 1974 for å unngå riksrettssak. Presidenten kan og bli stilt for riksrett. Riksrett har vært reist mot tre presidenter, i 1868 mot Andrew Johnson, i 1998 mot Bill Clinton og to ganger, i 2020 og 2021, mot Donald Trump. Ingen av dem ble dømt. Forberedelsene til en riksrettssak mot Richard Nixon i 1974 ble som jeg skrev over her stanset da Nixon trakk seg frivillig. Den siste muligheten til avsettelse gjelder midlertidig og oppstår dersom presidenten bedømmes som ute av stand til å utføre sine plikter.
William Henry Harrison som døde i 1941 døde en måned etter at han tiltrådte som president. Han holdt den lengste innsettelsestalene gjennom tidene. Den varte én time og tre kvarter og ble holdt på en svært kald formiddag i mars. På slutten av dagen måtte Harrison legge seg med en alvorlig forkjølelse som snart utviklet seg til en tilstand man tolket som lungebetennelse, og som tok livet av ham. Sikkert en av grunnene til at Donald Trump flyttet sin innsettelses-seremoni innendørs. Han ville ikke risikere å dele skjebne med Harrison.
Zachary Taylor døde av mage-tarmkatarr. Warren Gamaliel Harding og Franklin D. Roosevelt døde av hjeneslag.
En tidlig død er jo selvsagt en mulighet. Når man ser på det tempoet Trump holder er selvsagt ikke et hjerneslag en umulighet, men det er jo ikke pent å gå rundt å ønske andre død.
De fire amerikanske presidentene som har blitt drept har alle blitt skutt. De å skyte statsledere for å bli kvitt dem er metoder jeg ikke synes er et demokrati verdig. Så det fremstår ikke som en løsning for meg. Ikke liker jeg tanken på at Donald Trump skal fremstå i historien som en slags martyr heller. Nei. det er de demokratiske måtene å fjerne en president jeg er mer opptatt av.
Å få Donald Trump til å trekke seg slik Richard Nixon gjorde tror jeg vi alle kan glemme. Det ligger liksom ikke i hans natur. Selv om han blir truet med riksrett.
Ikke tror jeg riksrett er veien å gå heller. Det er jo prøvd uten at det førte frem. En slik rettsak ville nok i dag fort gå både ti og tjue år helt til problemet løste seg av seg selv ved at presidenten for lengst verken var president eller levende. Ingen av de andre presidentene som har blitt stilt for riksett har vel heller blitt dømt. Mektige menn blir sjelden det.
Da gjenstår i grunn bare en mulighet. Det er dersom presidenten bedømmes som ute av stand til å utføre sine plikter. Den metoden er aldri forsøkt, men lovverket åpner for det. Det 25. grunnlovstillegget krever i så fall en erklæring til Kongressen fra visepresidenten og over halvparten av regjeringsmedlemmene. Sier presidenten seg uenig, må to tredeler av begge kamre i Kongressen stille seg bak visepresidentens erklæring. Jeg tipper at Trump ikke vil si seg enig i at han er ute av stand til å utføre sine plikter, samme om så var tilfelle. For meg fremstår han ikke som typen som har den største selvinnsikten, så her bør en gå for to tredeler av begge kamre i Kongressen med en gang.
Donald Trump er, merkelig nok, demokratisk valgt av det amerikanske folk. Jeg kan selvsagt ikke sitte her på andre siden av Atlanteren å påberope meg å ha mer vett og forstand enn hele den amerikanske befolkning. Amerikanerne er selvsagt i sin fulle rett il å velge hvem de sinner for godt som president. Jeg er bare ei kjerring i et land langt borte som finner det valget mer og mer uforståelig jo flere dager han sitter med makten.
