En helt perfekt fridag! skriver Monica og forteller at gårsdagen ble brukt både til venne-samvær og å besøke slektninger sammen med sin mor.  Sånt er kos.

Jeg har jo “fri” hver dag, og kan derfor fylle hver eneste dag med det jeg måtte ønske.
Eller det jeg orker. Det er ofte det som setter begrensningene. Det er ingen hemmelighet at jeg vil langt mer enn jeg orker.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

I går, for eksempel. Da måtte jeg enten jeg ønsket det eller ikke prioritere å få tatt igjen litt søvn. Jeg tuslet rundt her omtrent som en zombie. Kan knapt skryte på meg mer enn at jeg fikk lagd middag, sopp-suppe med røyksoppen jeg plukket for en tid tilbake, og gått ut med søpla.
Ja, og så frøys jeg ned resten av suppa. Den kan bli basis for en sopp-saus senere i høst. Litt einebær, timian og kanskje litt tyttebærsyltetøy i den så blir det bra saus til litt viltkjøtt.

Jeg tilbragte jo og mye tid sammen med “yndlings-mennesket” mitt. Gamle Gubben Grå. Vi går jo stort sett her hjemme begge to. Det er så godt å se at han langsomt blir sprekere og orker mer og mer.
Jeg kjenner jeg slapper mer og mer av. Får mer og mer troen på at dette skal gå bra. For selv om jeg hele tiden har vært super-optimist og aldri latt Gamle Gubben Grå, ungene og andre i familien få inntrykk av annet enn at jeg tror han skal bli frisk, så er det klart at jeg ikke alltid har vært like rolig inni meg. Jeg vet hva prognosene ved lungekreft er. Jeg vet at selv om legene er optimistiske er kreft en lumsk sykdom som gjerne ikke utvikler seg slik man håper.
Og ja, jeg har ligget i søvnløse netter og vært engstelig for å bli alene. Engstelig for å bli enke før jeg er 60.
Jeg kjenner at jeg slapper mer og mer etter som prøvene er bra og alt går slik legene har forutsett. Men innerst inne ligger engstelsen og gnager fremdeles.

Monica skriver om kronisk dårlig samvittighet fordi hun ikke rekker å bruke nok tid på alle hun bryr seg om. Det er gjenkjennbart.
Det er alltid noen jeg synes jeg burde brukt mer tid sammen med. I en periode stresset det meg at jeg ikke var flink nok til å besøke eldre slektninger jeg som bare gikk hjemme. Jeg burde og bli langt flinkere til å be voksne barn på ordentlig søndagsmiddag, invitere Svoger på helgebesøk og finne på aktiviteter sammen med venner. Spesielt de jeg vet sitter litt mye alene.
Jeg har jo et hav av tid og går bare hjemme.

Kronisk dårlig samvittighet er utmattende.  Det kom til et punkt, og en samtale med et klokt menneske som fikk meg til å innse at jeg måtte legge den dårlige samvittigheten fra meg.
Det er en grunn til at jeg “bare er hjemme”. Det er at jeg ikke har så mye energi som jeg en gang hadde. Da kan jeg ikke forvente at jeg skal rekke alt og alle.
Jeg må skru ned kravene til meg selv. Innse at min viktigste oppgave er å ta vare på meg selv.
Det er vanskelig, men jeg har blitt flinkere til å skyve vekk den dårlige samvittigheten når den kommer snikende. Være fornøyd med det jeg får til, og slutte å fokusere så mye på alt jeg ikke orker.