Gjesp! Dagen har så vidt begynt. Det er fremdeles mørkt utenfor vinduene i Drømmehuset. Noen (mest meg selv, muligens). forventer at jeg skal sitte her å analysere en vanskelig poetisk tekst. Jeg trenger te, et stort krus sterk Earl Grey.
Jeg kan godt omfavne dagen, jeg. Jeg må bare vente litt, til jeg er mer våken.
Det samme gjelder å uttale seg om meningen med livet. Slike temaer er jeg bedre på når kvelden går mot natt enn tidlig på morgenen. Egentlig er det ikke et tema jeg bruker så mye tid til å lure på, Jeg mener jeg har funnet min plass og min vei i livet, og så gjør jeg det beste ut av det.
Varme føtter, i ullsokker, varm te i det store kruset og livsmotet på plass sitter jeg her og forsøker å få noe meningsfullt ut av en tekst som ikke gir meg mening. Det hjelper ikke at Gamle Gubben Grå har stått opp og sitter borte i sofaen og forstyrrer med sin evinnelige hosting.
Det er kanskje ikke ryddig her i Drømmehuset, men det er absolutt ikke provoserende kaos.
Hverdagen innfrir mine forventninger, men nå er ikke de så høye. Så lenge jeg er sikker på meg selv og føler at jeg har en viss snev av innflytelse på samfunnsutviklingen rundt meg er jeg fornøyd.
Så langt har denne høsten innfridd mine forventninger. Den har holdt seg mild og snøfri. Mulig det endrer seg de neste ukene. Tåka som har ligget tung de siste dagene fryser til is når det glir mot natt. Men noe annet er ikke å forvente. Vi er jo i november.
Målet mitt er å ikke la vinter og kulde som snart kommer ødelegge min glede over livet. Jeg misliker vinter og kulde, det er sant. Men å bruke ordet hat blir for sterkt. Jeg vet jo at dette ikke er slutten. Det er ikke et skritt mot døden. Det kommer en ny vår.
Eller egentlig er vi vel alle et sekund nærmere døden for hvert sekund om går, men det er ikke noe jeg sitter og tenker så mye på. Mer en kjensgjerning det ikke er stort å gjøre med.
Jeg tror ikke det bor noe i meg som er en trussel mot livet. Muligens min trang til søtsaker, og det at jeg av og til får en sterk trang til å strekke ut foten når “viktige” mennesker strener forbi meg på fortauet eller på kjøpesenteret og forventer at jeg viker for deres viktighet. (Jeg har så langt klart å holde den trangen i sjakk.)
Jeg sitter ikke og venter på forstyrrelser. Kan man egentlig la seg forstyrre av noe som er som forventet? (Der var jeg i det minste på nippet til å være dyp og filosofisk.)
Mørket er borte, hjertet baner og livet ser ut akkurat som det gjorde i går kveld. Jeg skriver for å gjøre hjerter varme. (I det minste i dette innlegget) Det er så mye kulde i verden. Alt for mye. Så mye ubehag, så mye makt og så mye ondskap.
Jeg har venner som elsker meg.
La oss slutte å lete etter sammensvergelser og fiendskap.
Så en utrolig viktig setning i dette litt uforståelige innlegget:
Det er noen, som kanskje ikke forstår hvor seriøst det egentlig er å ta vare på seg selv i livet.
Kanskje er det langt viktigere å ta vare på seg selv enn å ha et plettfritt hjem i de fargetonene som er in i høst.
Det er kaldt ute. Jeg skal snart ute med hundene.
Mulig noen ser på meg som unormal, og denne teksten er unormal til å være meg.
Men jeg blir ikke krenket av å bli sett på som unormal, annerledes, unik.
Er det ikke egentlig en positiv ting å være unik?
La meg være meg, så skal jeg la deg være deg.
Jeg skal ut å omfavne verden. Trøttheten har forsvunnet mens jeg har sittet her og forfattet dette innlegget.
Mennesker kommer og går i mitt liv som i alle andres. De som er verdt å ta vare på tar jeg vare på. Noen vokser man fra og føler på savn. etter, eller i det minste etter det som en gang var. Andre er det godt å få ut av livet og blir aldri savnet. Man føler bare på lettelse.
Det er noe som ikke stemmer. Det er ikke slike tekster denne kjerringa pleier å poste. Jeg gir meg nå. Tekoppen er tom. Jeg har andre ting å bruke dagen på.