Kjøteren har vært et familiemedlem siden våren 2008.  Da arvet vi han etter en av Yngste Sønn sine kammerater.  Hunden vi da hadde begynte å bli gammel. Knær og hofter var stive, og han klarte ikke de lengre turene lenger.   Så jeg begynte så smått å titte litt på nye omplasseringshunder.  Vi har alltid omplasseringshunder.  Det er så mange hunder som trenger et nytt hjem, vii er ikke opptatt av rase.
Jeg ville komme Gamle Gubben Grå i forkant med valg av hund.  Han er svak for en trist historie, og ser løsninger der andre ser utfordringer. Så for ikke å få en hyperaktiv Grand Danois, eller en mannevond rottweiler med personlighetsproblemer i hus  begynte jeg letingen etter vårt nye familiemedlem.
Da dukket Toby, Kjøteren; opp. Han var hunden til en familie hvor sønnen vår og sønnen i huset hadde vært bestekamerater.  De skaffet seg hund som ble oppkalt etter vår hund. Toby.  Og denne hunden, deres Toby, skulle nå omplasseres.foreldrene hadde blitt skilt, moren hadde tatt med seg barna og flyttet til Tyskland.   Faren hadde en jobb hvor han reiste mye. Lite tid til hunden.  Jeg sendte mail, og fikk raskt svar.  En far som omplasserte hunden til sønnen med tungt hjerte fant det litt enklere når hunden skulle bo hos bestekameraten.  Allerede neste ettermiddag var Kjøteren vår.

Nå er Kjøteren blitt en gammel hund.
Han er snart 17 år. Knær og hofter er stive og vonde i fuktig vær, pusten kan bli anstrengt ved for store anstrengelser på varme dager.
Her en dag kom jeg hjem etter å ha vært bortreist et par dager. Hundene var elleville da de så meg, men Kjøteren reiste seg ikke fra ganggulvet.  Jeg fant raskt ut at han ikke klarte å reise seg.  Tårene presset på, og jeg fikk en klump i hjertet. Var dagen kommet?  Måtte vi avlive turkameraten og familiemedlemmet?  Etter en lang kosestund, og flere forsøk på å få han på beina, resignerte jeg og serverte middagen i gangen Han inntok den liggende. Jeg lagde middag til resten av familien mens tårene rant stille nedover kinnene.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Det var fredag kveld.
Under middagslagingen kom Kjøteren på stive ben inn på kjøkkenet, snuste litt i matskåla og stavret videre inn i spisestua og fant den vante plassen sin i kroken ved spisebordet.  Vi bestemte oss for å vente til mandag med å ta han med til veterinær for den siste farvel. hvis ikke tilstanden forverret seg i løpet av helga.

Helga gikk, og vi tok han med på små lufteturer rundt kvartalet.  Noen ganger ville han snu etter få meter, og fikk lov til det.  Han ble ikke verre,. Jeg syntes han virket bedre, men antok det mest var ønsketenkning.
Da mandagen kom, var han med på den vanlige morgenrunden.  Han virket nesten som før.  Vi bestemte oss for å vente litt med å oppsøke veterinær.

noen dager senere skulle jeg på tur med Charlie Chihuahua.  Bildøra til baksetet der hundene er plassert når vi drar på tur sto åpen mens jeg forsøkte å fange den lille rakkeren som måtte undersøke hele hagen før han var klar for biltur.  Da jeg kom tilbake til bilen med en hoppende glad Charlie, lå Kjøteren fornøyd på plassen sin i baksetet. Tydelig at han og ville være med på tur.
Selvsagt fikk han lov til det.

Nå er det gått over to uker siden bena ikke ville bære han- og den 17 år gamle hunden hopper lekent rundt.  I går var vi på tidlig morgentur bare han og jeg, slik som i gamle dager.
Han er en stayer, den hunden.  Og jeg er så utrolig glad i han.  Det blir utrolig tomt den dagen han forlater oss. Forhåpentligvis er det fremdeles en stund til.