Gjesp! Matmor har sagt at jeg må gjøre “nytte for meg”, og derfor må være sånn gjesteblogger på bloggen hennes. Egentlig har jeg mer lyst til å ligge godt under pleddet på sofaen og ta en lur og forsøke å få igjen varmen. Nytte for meg gjør jeg jo hele tiden. Er ikke min fremste oppgave som stor, fryktløs vakthund å skremme vekk innbruddstyver? Vel. Jeg har skremt vekk samtlige. Så vidt jeg vet har ingen nærmet seg Drømmehuset siden jeg flyttet inn.

Jeg er kald, våt og gretten. Gamle Gubben Grå og jeg har nettopp vært ute og trasket tur i øs, pøs regnvær. Kjerringas idé. Selv har a sikkert ikke tenkt seg ut. Er sikkert for lat til det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ok, jeg gledfser og klager litt nå. Liker det. Kan ikke være sånn logrende blid hund hele tiden. Jeg snapper og glefser litt, men biter sjelden og som regel ikke hardt. Det hender jeg må sette meg litt i respekt. Folka her i huset forstår ikke at jeg er en stor, fryktløse vakthund. De kaller meg både for liten og katt. Ja og de store ungene i familien kaller meg noen ganger for – av alle ting – rotte!!

Dette er det fjerde hjemmet mitt. Jeg er sånn omplasseringhund de kaller.

Først bodde jeg sammen med moren og søsknene mine og var søt hvalp. Da vi hvalpene ble solgt, jepp man kjøper og selger hunder akkurat slik man gjorde med slaver før i tiden, kom jeg til en eier som hadde meg som såkalt “veskehund”. Jeg satt i håndvesker som matchet antrekket til eieren min og ble båret rundt. Ble ikke mye våt, kald og sølete på den tiden. Det var et behagelig, men litt kjedelig liv.

Etter ett års tid følte eieren min for å skifte ut garderoben. Motebildet tilsa mindre vesker, og chihuahuaer var plutselig ikke like trendy, merkelig men sant.  Jeg kom til nye eiere. De lærte meg mange kunster. Jeg kan både “sitt”, “gi labb” og flere til hvis jeg vil. Men da bør det helst vanke en skikkelig godbit. Det er ikke alltid jeg gidder å lystre slike ordre lengre. Slenger kanskje rompa en rask snartur nedom gulvet hvis kjerringa blir sånn ekstra streng i stemmen. Jeg hadde det i grunn greit hos de eierne. Men de var mye borte, var noe med jobb og reise. Nesten hver uke ble jeg plassert i buret mitt og overlatt til folk som skulle passe meg. Noen dager her, noen dager der. En rotløs tilværelse. Eierne mine hadde ikke tid til meg lengre.

Så kom jeg hit til Drømmehuset. Dere kan tro jeg var litt skeptisk. Matmor hadde forklart Kjerringa og Gamle Gubben Grå at jeg ikke var vant til å være verken i sofa eller seng. Nei, kanskje ikke hos de siste eierne, men hos hun med veska var jeg da titt og ofte både i seng og sofa. Vel, jeg hadde vel ikke bodd her i Drømmehuset før et litt bedende blikk fikk Gubben til å løfte meg opp i sofaen. Det tok meg vel heller ikke mer enn en kveld eller to med litt pistring før bur ble byttet ut med plass i dobbeltsenga. Sånn sett fikk jeg det raskt relativt behagelig.

Det det derimot tok litt tid å venne seg til var Kjerringa og Gubbens trang til å gå ute i skogen i all slags vær. Jeg hadde aldri vært i skogen før. Det føltes utrygt. Første turen begynte det også å regne! Ikke så mye som i dag, men dog regn. Jeg ville snu,. Dette var overhode ikke behagelig. Men de bare lo og dro meg med videre. Tobby, hunden som bodde her sammen med meg, så bare dumt på meg. Så jeg trasket engstelig videre.  Nå liker jeg meg utrolig godt i skogen. Utrolig mange spennende lukter! Nå hopper jeg over små bekker for å utforske hva som finnes der, og kan og vasse litt i bekker og vann. Bade, derimot er jeg ikke så glad i.

Sånn. Nå vet dere litt mer om meg. Nå måvel Kjerringa være fornøyd. Håper inderlig jeg nå får ta skjønnhetssøvnen min i fred. Vekk meg når det er middag!