I dag er det 1. Mai, og jeg skal snart ut på jul. Det er en markering ved bautaen over de her i kommunen som døde under andre verdenskrig som jeg pleier å prøve å få med meg. Har hatt det som tradisjon siden jeg selv fikk det ærefulle oppdraget å holde talen ved den bautaen for 9 år siden. Det var langt utenfor komfortsonen min, det kan du lese om her. I dag er det ei annen fra Rødt som skal holde den talen. Jeg tror hun gruer seg litt. Jeg tenkte jeg skulle dra ned. Det er godt å se mange kjente fjes. I tillegg synes jeg det er en fin måte å starte denne Høytidsdagen på. Arbeidernes solidaitets- og kampdag.
Senere i dag blir det både 1.mai lunsj, tog, taler og appeller. En aktiv dag. Men jeg har tid til å klikke meg gjennom toppbloggerne og komme med mine refleksjoner.

Hva vi skal ha til middag er jeg usikker på. Noe enkelt. Vi har rester av fiskeformen fra i går. Eller kanskje noen skikkelige burgere nede i byen etter at vi er ferdige med tog og taler. Vi får se. Det blir spekemat på 1.mai lunsjen. Det er godt, og er vel egentlig middag godt nok for meg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Aud Marit   skriver at hun skal slutte å skrive om at hun har dårlig råd. Hun skal slutte å skrive at hun skriver handleliste og håper trygdeutbetalingen skal holde til det hun trenger. Hun skal slutte å skrive at hun leter etter flasker for å spre på inntektene.
Det er hennes blogg, så hva hun skriver er helt opp til henne.
I dette tilfelle er det ikke det.
Hun skal slutte å skrive om sin økonomiske situasjon fordi hun får massiv kritikk fra noen som leser bloggen for det.
Jeg antar det kommer av at noen føler ubehag av å lese det Aud Marit skriver. For ja, det er ubehagelig å tenke på at noen nærmest lever på posesuppe og tørt knekkebrød og likevel må samle flasker for å få det til å gå rundt.
Det burde ikke være slik i velferdsstaten Norge, et av verdens aller rikeste land.

Jeg synes Aud Marit er modig som tør å gi fattigdom et ansikt. Det er mange som sliter som gjør alt de kan for å skjule det. I det siste året har det blitt flere. Køene der de deler ut matposer har økt og flere og flere sliter med å få hverdagen til å gå rundt. Aud Marit er ikke alene i sin situasjon. Hun er en viktig stemme som setter søkelys på et samfunnsproblem. Hun burde få respekt for at hun tør, ikke kritikk.
De som føler det så ubehagelig å lese om Aud Marit sin hverdag kan jo finne noe annet å lese.

Likevel tror jeg kanskje det kan være en ide for Aud Marit å ha fokus på noe annet enn dårlig økonomi når hun skriver blogginnlegg. Ikke for å behage leserne, men for sin egen del.
Da jeg begynte å skrive blogg daglig var da jeg møtte veggen første gang. Jeg skrev innlegg på innlegg om hvor sliten jeg var, og fikk god respons og omtanke i kommentarfeltet. Hver dag startet jeg dagen med å fokusere på hvor sliten jeg var og hvor trist alt var. Det var der fokuset mitt var, og det var det leserne (trodde jeg) ville ha. Kommentarfeltet mitt var fullt av folk som ga støtte, og fortalte om hvor slitne de var og hvor mange vondter vi alle hadde,
Jeg ble ikke akkurat friskere av det.

Så kom jeg til et punkt hvor jeg måtte endre fokus. Endre fokus for å ikke grave meg selv lenger ned, men heller prøve å løfte meg opp. Livet var jo ikke helsvart.
Jeg begynte å “lete” etter positive ting jeg kunne skrive om på bloggen. Små ting, som at det var sol eller at jeg hadde sittet ute på trammen.
Når man snur tankegangen fra “stakkars meg” til å vise at livet kan være ok, tross alt, tror jeg man får det bedre med seg selv. Man blir litt mer oppmerksom på det som er bra når man bevisst leter etter det.

I dag er det 1. Mai. Jeg har sjekket parolene på Kongsberg, byen der Aud Marit bor. De skal ha en parole som sier

ØK SOSILHJELP OG BOSTØTTE!

Jeg har anbefalt Aud Marit å møte opp i 1. mai-toget å gå under den parolen. Føle på fellesskapet og forstå at hun ikke er alene om å slite med å få pengene til å strekke til.
Jeg tror det ville være en god opplevelse, slik opplever i det minste jeg å gå i et tog bak en parole som betyr noe for meg.

Fra kampen mot fattigdom til kampen mot alt som er usunt. Dere vet alle disse matbyttene. Slutte med kaffe-latte, bytte ut ostepop med brokkoli og spise stangselleri i pølsebrød.
Har dere tenkt at noen må gjøre slike matbytter ikke på grunn av at de ønsker å være så trendy eller sunne, men rett og slett på grunn av økonomi?
At kanskje hun venninna som aldri vil være med på kaffe’ for å ta en kopp kaffe rett ogsalett ikke har råd?
At hun som på venninne-lunsjen “akkurat har spist” og sitter der med kun en kopp svart kaffe mens de andre koser seg med god mat ikke kan ta seg råd til en restaurantlunsj til et par hundre kroner.
At noen står på hode i fryseren for å finne noe som kan brukes til middag. Kontoen er tom, og det er fremdeles tre middager som skal trylles frem før det kommer penger på konto.
Det finnes mange som har det slik i våre dager. I perioder har jeg vært der selv.

Det er mai. Om få dager har Gamle Gubben Grå fødselsdag. Fyller 60 år!
Jeg skulle ønske at jeg kunne tatt med meg familie og venner og bestille en bedre middag til alle på et av områdets restauranter. Drømte vel om Kleivstua og den fantastiske utsikten. I tillegg ville jeg gi han en reise for oss to i fødselsdagsgave. Dublin, Skottland, Dubai….  Bare det beste er godt nok for mannen i mitt liv.
Men det har jeg ikke råd til.
Vi skal nok få feiret dagen når barn og Svigermor har tid. Vi har utsatt det litt. Gave blir det og, men ikke tur til Dubai.
Det er forskjell på for eksempel Petter Stordalen som fylte 60 i fjor og Gamle Gubben Grå, også når det kommer til hvordan man feirer dagen.
Det her er ikke ment som klaging. Jeg tror ikke Gamle Gubben Grå hadde ønsket å markere dagen med en kjendisfest. Vi skal få til en feiring Gamle Gubben Grå setter pris på.

Nå må jeg hoppe i dusjen skal jeg rekke å høre talen. Resten av toppbloggerne får vente på mine refleksjoner. Kanskje kommer de i løpet av dagen, kanskje blir jeg for opptatt med å markere dagen.  Vi blogges.