Jeg kan forstå at mennesker kan ha et problem med å innfinne seg med at de trer inn i livets høst, at man ikke ønsker å se på seg selv som gammel. Å være gammel er jo blitt stigmatiserende. Vi vil leve lenge vi, men gammel vil vi ikke bli. Er det ikke det det heter?
Jeg kunne ha sagt mye om alderdommen og hvorfor det både er grunn og ikke grunn til å frykte den, men det er ikke det dette innlegget skal handle om. Bare minne om at alternativet til å bli gammel heller ikke er så mye å trakte etter.
Det jeg derimot vil sette fokus på er denne redselen for å bli voksen. Ikke gammel, men voksen.
Jeg husker kontaktannonsene fra min ungdom. Gutt 73 søker kontakt med jente i passende alder for vennskap og kanskje noe mer…. Jeg er usikker på hva “gutt 73” tenkte på da han søkte jenter i passende alder for vennskap og kanskje noe mer. Hva han så på som “passende alder”. Var det jenter på 60, 40, 20 år eller yngre?
Og er man egentlig “gutt” når man er 73, eller jente når man er, som meg, 57?
Bakgrunnen for disse refleksjonene er at noen kalte meg “jente”. Jeg tror ikke vedkommende mente noe negativt med det, og jeg er absolutt ikke krenka. Folk har kalt meg langt verre ting enn det. Men jeg kjenner at jeg virkelig misliker at folk kaller meg, ei godt voksen kjerring på 57 år, for jente.
Gutter og jenter er i mine øyne barn, eller ungdom. Et eller annet sted mellom 18 og 30 år blir de aller fleste til unge kvinner og menn. Unge voksne. De som ikke følger den utviklingen men forblir barn langt opp i 30, 40 og 50 åra har i mine øyne en utviklingshemning. Du snakker ikke til en 30-åring som om den skulle være et barn. Du gir ikke en 40-åring innetider eller trekk i ukelønna hvis den ikke husker å legge det sure gymtøyet til vask.
Å bli voksen betyr ikke nødvendigvis å slutte å være barnlig. Jeg synes at både 57 åringer og 73 åringer for den saks skyld kan ha beholdt barnet i seg, være lekne og ha et ungt sinn. De kan kle seg ungdommelig og bruke musefletter hvis de måtte ønske det. Hoppe i søledammer og blåse i brusen med sugerør. De kan slå hjul på plenen i parken og danse i regnet med eller uten paraply.
Å være voksen betyr slett ikke å være kjedelig.
Da Eldste Sønn var rundt to år drev han og lekte på plassen utenfor rekkehuset der vi bodde. Der var det en diger søledam. Han hoppet og spratt rundt i søledammen og koste seg svært. Jeg lot han leke. Det var en fryd å se på det glade ansiktet, og det var få meter inn til tørt tøy og varme når leke var over. Og jam han hadde gummibukse, støvler og alt som skal til for å være kledd for lek.
Da kom en eldre dame med rullator gående forbi. Hun bodde lengre opp i gata, jeg kjente henne ikke, men jeg så på henne som en “streng gammel dame”. Hun stoppet opp og mønstret den lille gutten som lekte i søledammen. “Nå får jeg voksen-kjeft” tenkte jeg. Barnet ble jo vått og skittent. Hun sto lenge og så på gutten, så kom det et sukk. Hun løftet hodet og så på meg med et litt trist blikk og et lite smil. Den som fremdeles kunne orke å hoppe i søledammene som han.. sa hun, før hun tok en liten sving innom søledammen med det ene benet og gikk videre.
Jeg mener ikke at folk skal være gråe, kjedelige mennesker når de blir voksne. Jeg er relativt fargerik og leken på mange måter jeg. Noen vil nok mene at jeg av og til er barnlig. Jeg kater fremdeles snøball etter Gamle Gubben Grå eller ungene når anledningen byr seg. Tramper med glede ut i søledammer og sier ikke nei til en aldri så liten vann-krig når det er sommer.
Men jeg misliker sterkt å bli tiltalt med Lille venn. (Jeg er ikke spesielt liten, og snakker du slik til meg tror jeg ikke vi er venner.) Jeg liker heller ikke å bli kalt jente. Jeg er en kvinne, dame, kjerring men altså ikke en jente. Den tid er for lengst forbi.
Hehe.. jeg syns det er mer tjo hei å kalle kloke kvinner som blogger for jentebloggere, damebloggere eller kvinnebloggere blir litt for formelt og stivt for meg.. Ellers så er det jo en haug med fordeler med å bli eldre. F,eks, når man sier at man har glemt noe, – blir en trodd. Eller bli overlykkelig når du finner igjen bilen din på kjøpesenterets parkeringsplass. For ikke å snakke om at det er unødvendig å gi nabovarsel om du skal ha fest 😉
Vel, jeg vil heller bli sett på som ei kjerring enn ei jente.
En gang da jeg var ganske ny i politikken kalte en av de er erfare politikerne meg “Lille frøken Walbækken” før han fra talerstolen forsøkte å rive i stykker argumentasjonen min. Jeg var vara, uerfaren og hadde faktisk respekt for denne mannen. Han var erfaren og dyktig og hadde en viktig posisjon.
“Lille frøken Walbækken….” Kan du tenke deg noe mer umyndiggjøring av meg som en voksen person?
Jeg gikk på talerstolen og sa at i det utsagnet var det tre feil. Jeg var ikke liten. Veide godt over 100 kilo, samt at jeg var nærmere 50 enn 40 år. Jeg var ikke “frøken”, men hadde vært gift i rundt 20 år. I tillegg hadde etternavnet mitt heller ikke vært Walbækken de siste 20 åra.
Så tok jeg en liten pause før jeg fortsatte; “Når det er så mange faktafeil bare i det lille utsagnet, så regner jeg med at det er minst like mange faktafeil i resten av argumentasjonen til vedkommende.”
Det kommer an på hvilke settinger vi bruker betegnelser på kjønn. Ditt eksempel var jo rett og slett patetisk fra en gammal gubbe, noe du for øvrig taklet på en aldeles utmerket måte.
Mye positivt med å bruke jente, selv på kjærringer. Vi heier på fotball og håndballjentene, vi har Jentebølgen (et nasjonalt gateløp for jenter i alle aldrer) Hoteller og reisebyråer har jenteturer . Og mye annet jentegreier Som gutter har sine guttegreier. .Selveste kongen sa i sin berømte tale. “Gutter blir glad i gutter og jenter blir glad i jenter” .
Så jeg tenker jenteblogger klinger bedre enn dameblogger for ikke å snakke om frueblogger
For noen sure gretne gubber er kjærring et skjellsord. Sier som Gro Harlem, vi trenger flere nabokjerringer i positiv betydning 😉
Joda sikkert mye positivt med å bruke ordet “jente” på folk som for lengst er blitt voksne.
Men jeg ser faktisk ikke på meg selv som en jente. Jeg drar heller ikke på jente-turer, arrangerer jentekvelder osv.
I politikken snakker vi om kvinne-nettverk. Akkurat som man snakker om kvinnehåndball og kvinnelige skihoppere.
Så hvis man på død og liv skal dele bloggere inn etter kjønn, hvorfor ikke kvinne-bloggere?
Om noen ser på kjerring som noe negativt er deres problem, ikke mitt.
Jeg er ei kjerring og er stolt av det.
Jeg fikk faktisk en melding en gang hvor noen takket meg for at jeg brukte ordet kjerring som en positiv betegnelse på et grepa kvinnfolk.
Men du, kall blogger hva du vil for meg. Bare husk at jeg er en kjerringblogger, eller bare blogger. Er ikke så opptatt av kjønn.
Snille piker kommer til himmelen. Kjerringer kommer dit de vil. 😉