Tror dere jeg strikket så mye som ei maske i går? Niks, det går sakte med de baby-sokkene. Men siden jeg ikke aner hvilken baby som skal få de så har det ingen hast. Og, dere strikking skal da være avslapping og ikke noe som fører til forventningspress og stress.

Avslapping var akkurat det jeg trengte i går. Jeg kjente jeg var skikkelig sliten. Engasjement og kommunestyremøter er ganske slitsomt. Jeg er alltid litt utlada etterpå. Så og i går.

Ikke det at dagen i går ble så avslappende, det ble liksom ikke helt tida til å være helt i min egen boble. Ikke tid til strikketøy, eller å se Nytt på Nytt.
Eller det blir litt feil. Tiden var jo der, men noen ganger blir det ikke slik at tiden brukes slik man kanskje hadde tenkt.

Jeg skulle handle for Høvdingen. Det hadde jeg tenkt å ta på formiddagen, og så flate ut når jeg kom hjem fra han. Ta helg med god samvittighet.
Men da jeg ringte ut til han ville han heller at jeg kom på ettermiddagen. Han ventet en nabo innom på formiddagen og når man sitter en del alene er det jo greit at ikke alt besøket kommer på en gang.
Det har jeg stor forståelse for.

Så da brukte jeg formiddagen til litt husarbeid, ikke så veldig mye for å være ærlig. Litt sånn vanning av blomster og sånne lette ting. ikke pussing av stuevinduer eller vasking av bad.
Så flatet jeg ut på sofaen for å hvile litt – og Gamle Gubben Grå startet støvsugeren i samme sekund som han så hodet mitt traff sofaputa.

Ut på ettermiddagen var det å dra og handle og ut til Høvdingen.
Gamle gubben Grå ble med, så gjorde vi noen andre ærend samtidig. Det var jeg glad for når vi kom frem til Høvdingen. For veien opp til Høvdingen var glasert. Gamle Gubben Grå gjorde et forsøk på å kjøre opp, men hadde (i følge
‘meg) for dårlig fart og kom bare halvveis opp i bakken før han ble stående å spinne. Det er et kjent problem i den bakken for alle som har biler uten antispinn eller firehjulstrekk. Så da var det å rygge, skli ned igjen uten å havne i grøfta. Vi har alle erfaringer med den bakken, og vet at det gjerne holder med et forsøk.

Jeg hadde latt piggskoa bli hjemme. Kan jo ikke bruke de på butikken, og jeg syntes det ble litt drøyt med to par sko bare for å besøke faren min. Det er jo ikke snakk om en ekspedisjon.
Så Gamle Gubben Grå festet kjettinger til støvlene sine. Han er jo alltid beredt på det meste, og skulle begi seg opp til Høvdingen med matvarene mens jeg ventet i bilen.
Vi hadde tre handlenett med matvarer og en pose med tørkeruller.  Gamle Gubben Grå måtte ha gått to turer skulle han få med seg alt. Det er ikke direkte langt, men det er noen hundre meter. Og så ble det jo ikke kaffekos på Høvdingen og en litt lengre prat.

Så jeg sukket, Tok det letteste handlenettet i den ene hånda og tørkerullene i den andre og bega meg med bankende hjerte oppover den islagte bakken etter Gamle Gubben Grå. Dere vet is og denne kjerringa er risikosport uten piggsko.
Halvveis oppe i bakken kjente jeg at jeg begynte å skli.
Det gjorde ikke pulsen – eller blodtrykket – lavere.
Jeg ropte på Gubben som måtte sette fra seg handleposene sine og komme tilbake og leie meg opp siste del av bakken.

Vi kom oss opp. Høvdingen fikk matvarene sine og vi fikk kaffe. Praten gikk og tiden med. Når vi skulle begi oss nedover til bilen igjen var klokka over 18 og det var begynt å bli mørkt.
Å begi seg nedover glatte grusveier på holkeføre i mørket er om mulig enda mer risikosport enn å gå oppover.
Jeg hadde mest lyst til å sette meg ned og vente på våren. Med den snøsmelitinga jeg så i går er den bratteste bakken isfri i løpet av neste uke hvis været holder seg og vi ikke får påfyll av nysnø.
Vi kom oss ned, men jeg er glad ingen har direkte utsikt til den bakken. Jeg holdt meg krampaktig fat i Gamle Gubben Grå mens jeg lurte på om han virkelig ville klare og holde meg oppe hvis ei velvoksen kjerring på godt over hundre kilo plutselig mistet bakkekontakten og var i fritt svev.
Heldigvis gikk det bra.

Vi kjørte hjem, en ny tur innom matbutikken for å handle mat til oss. Vi skulle egentlig ha grønn salat med geitost-toast. Det fristet ikke. Så da ble det handlet inn til nachos med kjøtt og alt tilbehør som hører til.

Sjelden har vel maten smakt så godt som da den endelig kom på bordet. Yngste Sønn kom hjem akkurat passe til middag. Og så ble han og jeg liksom bare sittende der ved spisebordet og prate til det var midnatt og på tide å krabbe til køys.

I dag er ny dag og nye muligheter. Jeg har hatt en relativt rolig start på dagen. Yngste Sønn kom seg av gårde i retning Norefjell som planlagt og Gamle Gubben Grå startet dagen med å tråkke i en hundedritt som visstnok lå rett utenfor soveromsdøra. Det er som vanlig litt liv og røre i Drømmehuset.
Nå fyller jeg opp tekoppen og tar en kikk på blogger og nettaviser. Så skal Drømmehuset shines og forhåpentligvis blir vi ferdige med det slik at jeg rekker til byen før klokka 16. Jeg føler for en kaffe-latte i dag – og ikke minst litt rødvin i glasset til kvelds.