Det er ikke ofte jeg føler trang til å slå. Jeg er sjelden redd for å ta kamper, blir sjelden eller aldri sett på som konfliktsky, men det er sjelden jeg får lyst til å benytte meg av vold. Ordet er mitt våpen, og av og til burde jeg ha våpenløyve for i det hele tatt å åpne kjeften.

Men her om dagen følte jeg enorm trang til å slå, skrike og kanskje aller aller mest gråte. Og jo mer virkeligheten siger inn over meg, jo mer kjenner jeg at tårene brenner bak øyelokkene.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Tirsdag hadde jeg første dag på Lærings og Mestringssenteret på sykehuset. Jeg skulle lære meg og mestre sykdommen som kom og tok fra meg livet mitt. Den forbannede Diabetes 2 diagnosen. I innlegget Nederlagsfølelse…. som jeg skrev for en stund siden kan dere lese litt om tankene mine rundt det å godta at jeg har blitt syk og at jeg vil forbli syk resten av livet.

Etter hvert som første kursdag skred frem ble det klarere og klarere for meg at her var noe utrolig galt. Her var det noen som ikke hadde gjort jobben sin, og den som hadde fått lide for det var meg. For hvorfor er mitt blodsukker konstant over 10? Jeg tar medisinene legen har foreskrevet. Jeg kan sikkert bli flinkere med kostholdet og jeg kan sikkert bevege meg mer, men jeg har tatt grep. Men samme hva jeg gjør, samme hvor flink jeg er så er likevel blodsukkeret mitt gjerne rundt 14. Bare en håndfull ganger i løpet av den tiden jeg har målt det har det vært under 10. Og det spørsmålet som plager meg aller mest er; Hvorfor har Fastlegen gitt uttrykk for at det er ok?

Og jeg har flere spørsmål. Hvorfor har han ikke en eneste gang målt blodtrykket mitt? Jeg har gått der nesten en gang i måneden i over to år. Jeg har hele tiden sagt at jeg er så utrolig trøtt og sliten. Jeg fikk påvist Disbetes 2 for to år siden. De sier jo på kurset at det skal kontrolleres hver tredje måned.
Hvorfor har han ikke undersøkt bena mine? Det skal og gjøres tredje hver måned.
Og slik kunne jeg ha fortsatt.

Jeg snakker med legen på kurset. Er det noe jeg har misforstått? Men det var ikke det.  Jeg skulle ikke gått med så høyt blodsukker over tid. Det skulle jeg ha fått medisiner for. Det må jeg få medisiner for så raskt som mulig! Andre medisiner i tillegg til de jeg tar i dag.

Jeg drar hjem og fordøyer første kursdag.  Her må noen ta grep, og den noen er meg! Det første jeg gjør er å bestemme meg for å skifte fastlege. Det hjelper ikke for en fin fyr han er, jeg trenger en lege som følger meg opp på en god måte.

Dag 2 gir flere aha-opplevelser. Og det er vel nå tårene begynner å brenne bak øyelokkene.
For når turen kom til meg. Når vi skulle gå gjennom mine blodsukkertall tatt på forskjellige tidspunkt gjennom de to kursdagene, ja da vant jeg!
Ingen andre hadde så høye blodsukkerverdier som meg. Ikke en gang han som hadde glemt seg bort og spist Dajm til frokost.
Og når jeg da sa hvilke medisiner jeg gikk på, eller helst hva jeg ikke gikk på.
Når jeg forklarte at jeg hadde spurt fastlegen om når jeg skulle ta tablettene, Om jeg skulle ta de samtidig, til mat, morgen kveld osv, hadde legen sagt at det jeg synes var enklest.  Det enkleste for meg var å ta de på morgenene. Lettest å huske i en travel hverdag. Så da gjorde jeg det.
Og når jeg hadde spurt om blodsukker målinger. Når burde jeg ta de? Nei, det kunne jo være greit å følge med litt, men han håpet jeg ikke ble en sånn som var fanatisk opptatt av å måle blodsukker mange ganger om dagen. Så en gang i uka eller noe slikt..
Så jeg ble ingen fanatiker.  Jeg målte en gang i blant når jeg husket på det. Når jeg følte meg ekstra sliten, eller når jeg var redd blodsukkeret var veldig lavt fordi jeg hadde glemt å spise gjennom en travel dag.  Jeg ble aldri hlet klok på de verdiene.  Så ingen sammenhenger.  Heller ikke når jeg målte flere ganger på en dag, lekte fanatiker, synes jeg det var enkelt å se noe mønster.
Nå som jeg hadde lært hvordan det var lurt å bruke målingene som en hjelp i hverdagen. Hjelp til å få kontroll, bli herre i eget liv, ja da så også jeg et mønster. Og alt viste med all mulig tydelighet at min Diabetes 2 var langt fra under kontroll.

Diabetessykepleieren spurte om de andre kursdeltakerne hørte hva jeg fortalte. Og de hørte utmerket godt – og forsto.  En mente legen kunne ha drept meg, noe diabetessykepleieren ga han rett i.
Og langsomt begynner det å gå opp for meg at alle plagene mine, det at jeg er konstant sliten, at bena mine hovner opp, at jeg er så utrolig trøtt og at jeg ikke klarer å fungere på jobb. Alt det skyldes dårlig medisinert Diabetes 2.

I nesten 2 år har jeg gått å blitt langsomt dårligere. . Jeg har blitt anbefalt psykolog.  Jeg har fått gjentagende spørsmål om konflikter på jobben og forholdet til nærmeste leder. Og alt jeg har sagt at jeg er sliten, trøtt og lei, at jeg ikke fungerer på jobb.- og at blodsukkeret mitt er høyt.
Behandlingen har bestått av “Samtaleterapi”  et kvarters legekonsultasjon en gang i måneden. Og mens han har snakket om mulige konflikter på jobb, har jeg tenkt at jeg ikke er typen til å sykmelde meg selv om forholdet til en leder ikke er optimalt.
Men jeg har vært så sliten, kanskje det er slik depresjon eller utbrenthet forholder seg.  Jeg har kjørt rovdrift på meg selv i årevis. Men hvis jeg bare var utslitt, hvorfor ble jeg ikke bedre nå som jeg hadde gira ned så lenge? Kansje var det psykisk – depresjon. Det var legen som var eksperten. Det er jo ikke så rart om en som er deprimert fornekter diagnosen. Også var jeg jo så sliten hele tiden. Godt bare å la livet passere, få sykemelding på sykemelding for jeg orket ikke arbeide mer enn jeg gjorde. Noen ganger var selv det i meste laget.

Jeg har lært å mestre sykdommen min bedre.  Jeg fikk og hjelp av legen til å øke medisineringen, og få en diabetesmedisin til  Jeg begynte med den nye medisineringen i går kveld.
I dag har nesten alle blodsukkerverdiene mine ligget under 10. De gangene de ikke har ligget der har jeg forklaringer på det som jeg kan rette på.  Brødet må bli grovere – og selv den minste utskeielse får langt større innvirkning på blodsukkeret enn jeg trodde. Grei lærdom å ta med seg.

Men det rant noen tårer ned over kinnet i dag når sannheten begynte å gå opp for meg.
Hadde legen tatt diagnosen mer alvorlig da den ble satt i mars 2018, hadde jeg blitt fulgt bedre opp, og ikke minst hadde jeg fått hjelp til å forstå sykdommen min bedre i løpet av 2018så hadde jeg kanskje ikke gått på en ny smell i starten av 2019.  Og hadde jeg fått riktig medisin raskere så hadde ikke jeg vært totalt utslitt hele 2019.
Hadde jeg fått riktig diagnose og riktig hjelp allerede i 2018, kunne jeg ha levd det livet jeg elsket også de siste to årene – med kun å ta noen små grep.

Diabetes 2 er en livsstils sykdom  Det er min livsstil som har ført til sykdommen. Jeg mener ikke at det er legens feil at jeg har fått Diabetes.  Det kan jeg ene og alene takke meg selv for.
Men hadde legen vært mer opptatt av diabetesdiagnosen min i stedet for psyken min, hadde han fulgt meg opp slik retningslinjene tilsier, ja da hadde jeg hatt det mye bedre det sist året. Det er vondt å tenke på, det fremkaller noen tårer når jeg er alene.

Men nå må jeg tenke fremover.
Jeg skal lære meg å leve med Diabetes 2. Jeg skal bli flinkere på kosthold og fysisk aktivitet. Det er mine hjelpemidler til å kontrollere sykdommen.  Jeg skal påse at en nye legen ikke glemmer å kontrollere det som skal kontrolleres. Og jeg skal påse at hvis jeg etter hvert trenger å øke medisineringen, ja så skal jeg ta den diskusjonen med legen.  2020 skal bli et bedre år enn 2019.  Jeg skal ta livet mitt tilbake.  Ikke det travle, usunne livet jeg levde i 2017 – men det nye sunnere livet.  Jeg skal bli sjef i eget liv igjen.