Jeg fortalte om kvinnekuppet i innlegget Dronninga over hersketeknikker.  Det handlet om Berit Ås, som gikk bort forrige helg. Jeg vet, svart-hvitt-bilder av gamle feminister trekker ikke folk til blogg, så da prøver jeg i stedet med et bilde av Sophie- Elise-look-alike for å få lesere. Skikkelig click-bite.

«Kvinnekuppet» rystet norsk politikk etter kommunevalget høsten 1971. Gjennom en organisert kumuleringskampanje fikk kvinner flertall i kommunestyrene i Oslo, Trondheim og Asker.  I seks andre kommuner fikk kvinnene over 40 prosent av plassene.
I 22 kommunestyrer ble det ikke valgt inn noen kvinner.

Jeg skal si dere det ble leven når stemmene var talt opp og resultatet gikk opp for vantro menn som opplevde at de eller andre menn ble “skviset” ut av plassene sine i kommunestyrene rundt omkring i landet av en bråte kvinner.
Kvinnene ble beskyldt for juks og fanteri – de hadde kuppet seg inn i politikken. Ronald Bye, som den gang var generalsekretær i Arbeiderpartiet, karakteriserte valget som en parodi.
Daværende ordfører i Bærum, Willy Greiner, så det hele som en karikatur på et politisk valg, og Michael Daniel Kristiansen, daværende generalsekretær i Kristelig Folkeparti, mente utviklingen var uheldig og unaturlig. Han tok også til orde for å endre valgloven slik at den ikke kunne bli «utnyttet og misbrukt slik en gang til.»

Menn har brukt denne metoden i årtier for å få inn enkelte menn og bli kvitt andre. I 1971 brukte kvinnene den. Da ble det hele suspekt

Kvinnene ble møtt med partipisken, spesielt i de største partiene. De ble overvåket av mennene og fikk ikke lov å samarbeide med kvinner i andre partier. Ble slikt samarbeid oppdaget, måtte de stå skolerett for partiledelsen.
Jeg tipper at mange av de da som nå mest ble “stemmekveg”. Stemte slik sterke menn og partipisken forlangte. Men det hjalp sikkert når kvinnene var i flertall.

Kvinnene observerte hvordan mennene snakket sammen på tvers av partiene, og hvor salige de var i blikket da de kom samlet ut fra toalettet. Det var nemlig der, blant pissoarene, at viktige politiske saker ble avgjort.
Så da tok det ikke lang tid før også dametoalettet ble et åsted for politiske avgjørelser. Gjerne på tvers av partiene.

Hvis vi tar turen til Asker Rådhus på den tiden, en av de kommunene hvor kvinner hadde fått flertall i kommunestyret så mente flertallet av mennene at trafikksikring var unødvendig bruk av ressurser, og uansvarlig bruk av skattebetalernes penger.
Mennene hadde helt andre tiltak for å redusere antall ulykker. De hevdet at mødrene kunne følge sine barn til skolen, og ikke slippe dem alene langs veien.
Samtidig spredde Trygg Trafikk en plakat som viste en liten gutt inneklemt mellom to store lastebiler. I teksten sto det «Hvor er mor?». 
Til slutt fikk kvinnene igjennom et prinsippvedtak om at ingen veier skulle planlegges uten at det ble planlagt gang- og sykkelvei samtidig. Det var et historisk vedtak.

Også når det gjaldt bygging av barnehager, hadde flertallet av mennene liten forståelse for kvinnenes syn.
Noen menn sa at barn kunne bygge barhytter, i stedet for å være i barnehage forteller en av kvinnene som satt i Asker kommunestyre for Høyre. Naturbarnehage-light, men uten personale.
Mannsbastionene i de to største partiene forsøkte også å splitte kvinnene med såkalte ideologiske argumenter.
Menn i Arbeiderpartiet fortalte «sine» kvinner hvor urimelig det var å bruke skattepenger på tiltak som bare ville gi de pelskledde borgerlige kvinnene mulighet til å gå på konditori eller spille bridge.
De konservative mennene oppviglet til moralsk forargelse over sosialistkvinner som bare ville ha jobb for å skaffe seg vaskemaskin og TV. Dessuten var kvinnens plass i hjemmet. Slik var det, og slik burde det forbli.
Men på dette spørsmålet var det tverrpolitisk enighet blant kvinnene. Ved en budsjettforhandling, hvor finansmannen truet med at sykehjem ville gå tapt hvis kvinnene tvang igjennom barnehageutbygging, skar kvinnene i budsjettet til teknisk etat i stedet. Det hadde aldri skjedd tidligere.
Gjennom flertallsmakten fikk kvinnene sikret et historisk viktig vedtak om at det skulle bygges en kommunal barnehage hvert år i den kommende tiårsperioden.

Jeg tror vi trenger både kvinner og menn i politikken, på samme måte som vi trenger både unge og gamle, folk med ulik bakgrunn og et mangfold av erfaringer. Slik kan vi lettest komme frem til de gode løsningene.
Men da må alle stemmer lyttes til. Alt for ofte har jeg følelsen av at det i de respektive kommunestyrene sitter et par, tre sterke stemmer som gjerne styrer politikken og vedtakene litt mer enn deres egne stemmer skulle tilsi. Les bare innlegget Hvordan smakte kamelen? Det er en historie fra september 2024, og ikke langt tilbake på 70-tallet.