Charlie Chihuahua vekte meg klokka 05.16 i dag morges. Han måtte ut på luftetur. Jeg vet ikke hvor lysten du er på morgentur klokka 05.16 en mørk og kald oktoberdag, men jeg var liksom ikke i turhumør. For meg var det fremdeles natt.
Jeg skal innrømme at jeg muligens ikke var direkte positiv til omgivelsene når jeg litt senere sitter med tekoppen og klikker meg gjennom topplista på blogg.no for å finne inspirasjon til dagens første blogginnlegg. Mer positiv blir jeg ikke av å finne meg selv nede på en 12. plass med så vidt over 700 sidevisninger. Hva fyller de livene og bloggen sin med de som har over flere tusen sidevisninger hver dag?
Jo de utgir kokebok og rydder på hobbyrommet.

Jeg kunne og ha skrevet et innlegg om rydding i går. Jeg begynte å rydde på biblioteket. Dere vet Drømmerommet i Drømmehuset. Der vi hadde Ivar-bokhyller på alle veggene og samtlige bøker sortert og satt i system. Hyllen med romaner sortert alfabetisk etter forfatternavn. Egen vegg med bøkene fra annen verdenskrig, også den systematisert etter forfatter. Andre biografier og faktabøker på en tredje vegg.
Så forbarmet Gamle Gubben Grå seg over den ene hjemløse boksamlingen etter den andre. Hver gang en nær eller fjern slektning døde kom boksamlingen til vedkommende på umerkelig vis inn på biblioteket vårt. Langt flere bøker enn det var plass til i Ivar-hyllene, og veggene var alt fulle av hyller. Vanskelig å få sortert og satt på plass når det ikke var noen ledig plass.
I går tenkte jeg å forbarme meg over de eskene. Begynne jobben med å få tilbake biblioteket vårt. Drømmerommet i Drømmehuset.
Da fant jeg ut at det i tillegg til boksamlingene også har flyttet inn en stor samling med øl-briketter på det biblioteket.
Det ble en lang og frustrerende dag. Jeg må ikke bare krympe en boksamling slik at den får plass på biblioteket. Jeg må og klare å krympe en øl-brikke-samling til den er overkommelig og håndtere.
I Gamle Gubben Grå sin verden er det like stor helligbrøde og kaste øl-brikker som å kaste bøker. Herre, gi meg styrke! 

Og med denne bønnen til høyere makter hopper jeg lett til temaet for dette innlegget. Det samme behovet for hjelp fra høyere makter føler jeg også når jeg klikker meg inn på dette innlegget.
I innlegget jeg refererer til sitter en lekmann og deler ut psykiatriske diagnoser til et menneske som levde for nærmere 4.000 år siden. Laban får sin diagnose ut fra hvordan muntlige kilder, også kalt “sladder”, har fremstilt han. I løpet av de 4.000 årene som har gått vil jeg anta at historiene om han har blitt endret både en, to og flere ganger. Sladder har det med det. Så å bli diagnostisert ut fra en 4.000 år gammel sladre-historie……

Som om ikke tidsaspektet er nok i seg selv, og at historiene om mannen sikkert har blitt endret relativt mange ganger, Lagt til og trukket fra etter som historiefortelleren har funnet det hensiktsmessig. Ja så blir han diagnostisert ut fra hvordan samfunnet er organisert i dag. Han blir diagnostisert med bakgrunn i hvilke regler vi har for levesett, familiekonsultasjoner og samfunnsordning i Norge anno 2023, og ikke slik det var i Irak rundt år 1896 før vår tidsregning, som var sted og tid for Labans liv på jorden.

Jeg kan medgi at Laban ikke fremstilles på en positiv måte i Bibelen. Navnet hans har og blitt til et skjellsord, nærmest synonymt med slamp eller slubbert.  Å trekke inn nåtidens narsiss- og psykopatdiagnose finner jeg kanskje å ta litt hardt i.

Ikke det at jeg er så veldig opptatt av den psykiske helsetilstanden til et menneske som levde i et land langt borte for nesten 4.000 år siden. Det som får meg til å reagere er hvor raskt denne bloggeren setter diagnoser på mennesker hen aldri har møtt.
Hvordan hen gang på gang møter på psykopater og narsissister over alt hvor hen ferdes. Nå også i Bibelen.
Svein Torgersen, professor i psykologi og ekspert på personlighetsforstyrrelser, mener at det er ca. 10.000 personer i Norge, som oppfyller kriteriene for diagnosen psykopati. Jeg tror, ut fra hva vedkommende skriver på bloggen sin at denne bloggeren snart har samtlige 10.000 i sin nærhet. Det finner jeg langt mer bekymringsverdig enn helsetilstanden til en død person.

Det som bekymrer meg er ikke en eventuell opphopning av psykopater innenfor et relativt begrenset geografisk område. Det er at en person som fremstiller seg selv som en ekspert på temaet deler ut diagnoser til alle som ikke oppfører seg helt slik hen ønsker. Hvor lett det er å sette diagnoser på mennesker man ikke kjenner.

Det blir som sladrekjerringer som sitter og sladrer om naboer, venner og bekjente over kaffekoppen.
Det er ikke sjeldent at jeg har sittet på kaffe’ og overhørt samtaler ved nabobordene, ofte og om folk jeg kjenner.
Det er ikke alltid jeg synes det jeg hører er slik jeg oppfatter mennesket eller hendelsen det snakkes om.