I går ble jeg på ny innhentet av fortiden. Minnet om det livet som en gang var. Det engasjerende, hektiske livet jeg elsket. Det nærmer seg landsmøte i Radiografforbundet. Forbundet hvor jeg i mange år har hatt verv og vært en aktiv tillitsvalgt.
Det var ei fra valgkomiteen som ringte. Jeg har i inneværende periode vært tredje vara til representantskapet, et råd som vel har ett møte i året. Jeg har aldri blitt innkalt, tror jeg. Jeg har i det minste aldri møtt.
Det var et lignende verv hun lurte på om jeg ville ha. Eller et verv som mest sannsynlig ikke ble noe av. Jeg ble spurt om å være første vara til et utvalg som mest sannsynlig blir vedtatt nedlagt på landsmøte men som valgkomiteen må ha kandidater til. De kan jo ikke foregripe beslutninger som skal tas på landsmøtet.
Hun trengte bare et navn på ei varaliste til et utvalg som antakelig aldri blir oppnevnt.
Jeg sa nei.

Det var ikke for å være vrang og vanskelig. Det var mest fordi jeg ikke føler meg valgbar. At jeg ikke ønsker at navnet mitt skal stå i landsmøtepapirene. Jeg tok farvel med det gamle livet på forrige landsmøte. Det blir tre år siden til høsten. Det var vondt og vanskelig å legge det livet bak meg. Det var godt den gangen å ha den lille fliken av tilknytning som vervet som tredje vara til representantskapet ga, men nå er det helt klart riktig å kutte også det siste lille båndet til organisasjonen. Har ikke behov for å være noen syvende far i hornet på veggen.
For å være grei kom jeg med et navn hun kunne spørre i stedet. Til noen jeg tipper vil si ja.

Slike henvendelser setter tanker i sving. Misforstå meg rett, jeg satt pris på å bli spurt. Satt pris på å ikke være helt glemt.
I løpet av den lille telefonsamtalen begynte jeg å reflektere over om det å erstatte representantskapet med et kontrollutvalg var riktig, kjapt innom begrunnelsen den gang representantskapet ble opprettet, og konkludere om hva jeg mente i saken.
Slik er jeg skrudd sammen.
Jeg er et menneske som har som personlighet å automatisk reflektere over problemstillinger jeg møter på min vei.
Oftere og oftere føler jeg at det blir sett på som en feil.
Noe som føyer seg til lista over alle mine andre feil og mangler.

Jeg går på AAP. Det betyr at det er NAV som betaler “lønna” mi.
På samme måte som en arbeidsgiver har rett til å bestemme over tiden min den perioden jeg er på jobb har NAV rett til å bestemme hva jeg skal bruke tiden min på.
Men mens de fleste arbeidsgivere forstår at deres rett til å styre og bestemme over arbeidstakernes liv begrenser seg til  arbeidstiden virker det som om NAV så vel som mange andre i samfunnet mener at når man er på AAP har samfunnet noe med hva du gjør hele døgnet, syv dager i uka.

Det er der følelsen av at det er noe feil med meg kommer inn.
For i og med at jeg går på AAP mener mange at det er feil av meg å la meg engasjere. Eller i det minste å gjøre noe med engasjementet.

Som mottaker av AAP burde man i følge noen ikke delta på landsmøte i et politisk parti, sitte i kommunestyre eller være leder for et lokallag. Når man klarer det  burde man heller være i arbeid.

I juni bruker jeg ca. 15 timer på hobbyen min, politikk. Da har jeg regnet med møter i kommunestyre så vel som lokallag samt et utvalg jeg sitter i.
Hvis jeg som AAP mottaker hadde hatt som hobby å jogge og hadde jogga en halv time hver dag i en måned hadde ingen reagert. Eller det hadde mer blitt sett på som positivt. Vedkommende var aktiv og trente. Stjerne i boka og smilefjes.

Driver man med politikk får man direkte og indirekte høre at hvis man klarer det kan man jo like godt være i arbeid.
Vel, jeg ville bli langt mer sliten av å jogge i 15 timer enn å drive med politikk. Også hvis jogginga ble porsjonert ut med en halv time om dagen.

Jeg er et engasjert menneske. Jeg kan ikke høre på radio eller lese en avis uten at jeg lar meg engasjere. I dag var det en nyhet på radioen om døde mennesker fraktet i varebil som vakte engasjementet mitt, i går var det resultatet av valget på Europaparlamentet pluss litt byutvikling.
Om jeg ikke hadde politikken, en arena hvor jeg føler at jeg kan få brukt engasjementet mitt på en positiv måte, ville jeg fremdeles være like engasjert. Det er personligheten min.
Engasjert og kanskje en anelse frustrert over at jeg ikke kunne være med å påvirke, bare sitte og skrive hatske kommentarer på nett eller dynge bloggen ned med all min frustrasjon.

At jeg har en blogg er forresten og feil i noens øyne.
Klarer jeg å trykke på knappene på et tastatur mens jeg drikker te burde jeg og klare å være i arbeid.
Jeg lurer litt på hvordan arbeidshverdagen til folk som hevder slikt er. Slik jeg kjenner arbeidslivet forventer en arbeidsgiver langt mer enn at du klarer å trykke på tastaturet og drikke te.

Vi mennesker er forskjellige. Det er ikke sikkert at det som gir livet mitt mening er det du ville brukt dine siste rester av energi på. Jeg tror alle, syke eller friske, føler behov for å finne noe som gir livet mening. Ha noe som gjør at de føler at de lever, at de trengs, at de er en del av samfunnet. Om så bare for noen timer.
Gi oss ikke dårlig samvittighet fordi om vi bruker energi på det som gir livet mening.