Når passer det best å dø? Det er Vivian som stiller dette spørsmålet inne på bloggen sin i går. Spørsmålet slipper liksom ikke taket. Det fortsetter å surre i hodet mitt lege etter at jeg er ferdig med å lese innlegget.
Når passer det best å dø? Hvordan skal et menneske kunne klare å ta stilling til et slikt spørsmål? For akkurat som alvorlig sykdom, skader og ulykker så passer det vel aldri? Sykdom og død er noe av det vi mennesker ikke har styring på. Noe vi ikke kan plotte inn i avtaleboka.
Når passer det best å dø? Hadde jeg fått spørsmålet hadde jeg svart at det passer aldri å dø.
Samtidig har jeg kanskje ikke et ønske om å leve evig.
Jeg tenker det hadde vært kult å opplev å bli hundre år gammel, kanskje oppleve å bli tippoldemor! Ja, i en alder av 101 til 105 år ville det kanskje passe å dø. Så kan du spørre meg igjen om en femti års tid?
Jeg tror nesten jeg hadde svart slik også om jeg var i Vivian sitt sted.
Jeg er overbevist om at Vivian, i likhet med meg, ville ha levd til hun ble en veldig gammel kvinne hvis hun fikk velge. Hun er like glad i livet hun som meg.
Selv om jeg ikke har noe ønske om å bestemme når jeg skal dø, har jeg noen tanker om hvordan jeg ønsker å dø. Jeg ønsker å sovne fredfullt inn, helst hjemme.
Eller i det minste ikke på akuttstua på et sykehus eller på en intensiv-avdeling med pipende alarmer, hektisk aktivitet og masse ukjente folk rundt meg.
Sovne fredfullt inn med alle sine kjære rundt seg, er det ikke slik man ofte tenker seg det når noen er alvorlig syke og døende?
Jeg vet ikke om jeg ville føle behov for å ha alle rundt meg i dødsøyeblikket….
Jeg vet om en gammel kvinne som var døende. Hun hadde en stor familie som samlet seg rundt sengen på sykehjemmet. De fordelte seg litt utover døgnet etter som dagene gikk og kvinnen enda levde. Men hun hadde alltid en eller flere av sine kjære rundt sengen. Så en natt var det et par tre timer i morgengryet mellom 04.00 og til det ble dag hvor ingen var der. Da døde hun. En av de pårørende sa til meg at hun kanskje benyttet anledningen når hun var alene. Jeg spurte om hun som pårørende synes det var vondt å tenke på at den døde døde alene. På det svarte hun etter en liten tanke-pause, Nei, jeg tror hun ønsket det slik.
Jeg var hos Mamma da hun døde.
Jeg er glad for at jeg var der. Det har andre pårørende uttrykt at de er og. Glad for at jeg var der, at noen var der. Samtidig har jeg ikke hørt noen av dem si at de burde ha vært der de og. Kanskje er det nok å vite at hun ikke var alene.
Jeg tror jeg hadde følt det slik. At det var bra at noen var der. Det viktige var at hun ikke døde alene, ikke at det var jeg som var der.
Hvis jeg skulle befinne meg i den absurde situasjon at jeg visste dato og klokkeslett for når jeg skulle dø, jeg håper jeg aldri opplever det, men hvis livet skulle være så rått og brutalt mot meg..
Da tror jeg jeg ville finne meg et fredfullt sted. Som terrassen eller trammen hjemme i Drømmehuset.
Jeg tror jeg ville satt pris på å ikke være alene.
Men den eller de som skulle være der måtte være komfortabel med å være der…….
Hvem ville klare å være komfortabel i en slik situasjon?
Hva er det jeg forlanger av mine nærmeste?
Tro at vi skulle sitte der på trammen og snakke om dagligdagse ting som om det skulle være en helt vanlig dag, en helt vanlig ettermiddag på trammen………
Og nei, jeg tror ikke jeg ville være så rolig selv heller, med mindre jeg var rikelig neddopa…….
Når passer det best å dø? Aldri. Kalenderen min er full av dager jeg har tenkt å fylle med gode opplevelser de neste 50 årene. Spør meg igjen i 2072 eller der omkring.
Dette spørsmålet har eg stilt meg selv mange ganger i løpet av livet,ofte ved tap av nære og kjære,unge og gamle.Spørsmålet blei igjen aktuelt for med lørdag for en uke siden da eg selv blei rammet av hjerneslag,svaret mitt er at uansett når og hvor i livet det skjer at man dør så får man enslags aksept,at man aksepterer at nå er tiden kommet.Alle eg kjenner som har dødd har gått bort fredfullt og i harmoni med det som skjer.
Eg personlig har vært «død» tre ganger i mitt liv,min erfaring med det er at eg ikke er redd eller ikke er klar når det skjer meg,særlig den siste gangen,på ferie i Odda med familien min,det var dagen før min niårsdag,eg holdt på å drukne og ingen trodde at eg kunne reddes det er en opplevelse eg kunne sagt og skrevet mye om,noe skjedde med meg i de «døde» minuttene som har gjort meg til den eg er,eg husker de to andre gangene også,men den siste gangen var helt spesiell.
Mine erfaringer med «død» har gjort meg fryktløs,eg vet hvor eg har vært,eg vet hvor eg er og eg vet hvor eg skal,alt utenom er opplevelser på veien dit.
Hilsen synskepeggy.
Vel, jeg har og en del erfaring med døende. Og ja mange ganger har jeg sett den aksepten du skriver om. Men jeg har og sett de som har kjempet i mot fulle av frykt.
De som overhode ikke har akseptert at nå er det på tide å gi slipp.
Jeg tror at det aldri passer å dø! Ikke for den som dør, og ikke for de som er igjen heller….! Jeg var der da mamma døde av hjerteinfarkt….. vel…..!
Å se noen dø av akutt hjerteinfarkt er traumatisk.
Ja, veldig!