“Bare jeg er meg, se opp for etterligninger”  sto det på russekortet mitt da jeg var russ i 85.  Allerede da var jeg bevisst at jeg var annerledes – og at det var ok.
OK for meg, for det var langt fra ok for alle andre.
Det som var annerledes var da som nå skremmende.  Og da som nå var hets og mobbing en måte å få de som var skremmende annerledes til å bli mer lik en selv.

Som ung var nok målet mitt å få være meg selv, og selv om jeg var annerledes få lov til å være det i fred. Få suse med mitt og ikke gjøre så mye av meg. Leve mitt liv i fred. Bare det var en kamp i Hønefoss på starten av 80-tallet.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Det å stikke seg frem, søke oppmerksomhet var langt fra min plan.  Jeg ville bare få lov til å være i fred.
Jeg lite ikke å snakke i store forsamlinger.
Å stå på en scene å deklamere et dikt av en kjent forfatter med amatørteateret var ok. Det samme og lese et bibelvers i kirken.
Men å ta ordet og si noe fra mitt eget hode, om det så bare var å gi svaret på en av lærerens spørsmål, det var ikke noe jeg likte. (Selv om jeg som regel var sikker på hva svaret var.)

Litt senere i ungdomstiden hadde jeg og ei venninne et ønske om at Vi skulle ikke sitte på gamlehjemmet og angre på ting vi ikke hadde gjort.  Å muligens angre på et par ting vi ikke burde ha gjort, hadde vi planer om å arkivere i boksen Livserfaringer. 

Vi hadde langt fra noen utsvevende ungdomstid. Vi prøvde aldri narkotika. Jeg skal ikke hevde at vi ikke drakk alkohol eller at vi aldri var fulle, men vi var aldri sanseløse fulle. Vi oppførte oss i grunn veldig bra.
Det med å ikke angre på ting vi ikke hadde gjort gikk mer på å tørre ting som virket litt skummelt, som å by opp han gutten til dans eller be han med på kino.
Jeg tror noe av det “sprøeste” vi gjorde på den tiden var at vi til tross for elendig form og manglende skiferdigheter turte å oppta plass i skiløypene på Krokskogen, og at vi tok en sommerferie på Skjold i Øverbygd, indre Troms.

Innstillingen om at vi ikke skulle sitte på gamlehjemmet å angre på ting jeg ikke hadde gjort gjorde at jeg turte å flytte på hybel på Kongsberg som 20 åring, uten å kjenne noen i byen.
Det gjorde og at jeg turte å gjøre litt sprøe ting som å sende brevet til han fyren jeg aldri klarte helt å glemme.
At jeg uten å ha en god plan bestilte noe som viste seg å være halve salen på  “Eddies lille bakeriteater” og fylte det med venner for å se en avdanka norsklærer jeg hadde hatt sansen for (som lærer) på ungdomsskolen.
At jeg tok sommerferien 1989 i Harstad som assistent på røntgen.

Muligens et par, tre andre ting som ikke var så lurt og. Som er arkivert i boksen “livserfaring” slik venninna mi og jeg hadde bestemt.
Jeg kommer ikke på noe som er verdt å nevne på blogg.

Etter vært som jeg ble eldre og visere ble jeg flinkere til å følge magefølelsen. Gjøre det jeg hadde lyst til uten å tenke på hva andre måtte mene, tro eller si. Tørre å stikke hodet frem.
Jeg tror få av de som kjente meg som veldig ung så for som meg som aktiv politiker eller tillitsvalgt, at jeg skulle entre talerstoler lekende lett eller tørre å sende inn leserinnlegg jeg selv har skrevet til lokalavisa.

Det at jeg gradvis har skjøvet på mine egne grenser og turt å gjøre ting som føltes utenkelig da jeg var yngre er jo det som har ført til at livet mitt har vært så givende, engasjerende og hektisk. Det har gitt meg mange opplevelser som jeg virkelig ikke ville vært for uten.

Når jeg snakker om at man skal skyve på sine egne grenser og tenke mer på hva man selv ønsker enn hva alle endre måtte mene tenker jeg ikke alltid på talerstoler og verv.
Det handler jo like mye om andre ting.
Som å ta med seg tre unger og reise alene med tog gjennom Europa til en leilighet du har leid fordi du synes en robåt på et bilde var så idyllisk.
Det handler om å kjøre til Vestlandet bare for å gå tur på Kongeveien eller “Den store nedturen”.
Eller å tapetsere gjestetoalettet med storblomstret sjokkrosa tapet.

Jeg tror de fleste av oss har ting vi tenker at “kan jeg det da? Hva vil folk si?”
I visse boligfelt kan det være nok å velge en litt sprek farge på gardiner eller å drikke Prosecco på terrassen på en tirsdag før folk snakker.
Min erfaring er at det går helt bra! Mulig folk snakker noen ganger. Men bryr du deg egentlig om hva folk som ikke har bedre ting å ta seg til enn å slarve om gardiner og stetteglass måtte mene?

De gangene jeg har gjort ting som jeg først tenker at “Kan jeg det da? Hva vil folk si?”  har jeg aldri angret.
Mulig har ikke alle mine gode ideer vist seg å være like gode i praksis.  Jeg vet om en nattlig utflukt til Kollsåstoppen som var langt fra en god ide, men det ble en utrolig god historie jeg kan smile av når jeg tenker tilbake.

Selvsagt har jeg som de fleste andre ting jeg angrer på at jeg ikke gjorde, sjanser jeg ikke tok, men det er bare en eller to.  Kanskje klarer jeg å se at de og hører hjemme i boksen for livserfaringer innen jeg når skjels år og alder.  Det er fremdeles alt for tidlig å skrive mine memoarer.
Min klare oppfatning til deg er gjør det du har lyst til, det du føler for uten å la hva andre måtte tenke, mene, hviske om være det som begrenser deg.  Det er de sprøe innfallene og det å skyve på litt grenser som gir de virkelig gode opplevelsene.
Det er ditt liv. Du bestemmer.