I dag var det en ny blogger på bloggtoppen. Miriam. Ukjent for meg, men det viser seg at hun har vært med på Sommerhytta. Jeg ser ikke på TV, og har ikke fått med meg serien. Selv om det nok er en av de realityseriene jeg ville ha likt å følge med på. Oppussings-program liker jeg.
Jeg har fått med meg at “feil” par vant. Hvorfor har jeg ikke helt fått tak i. Og denne Miriam, var ikke på vinnerlaget.
Det gikk et lys opp for meg.
Skal jeg bli toppblogger, må jeg på TV!!!!
Og det holder ikke med å være linselus i bakgrunnen på Rødt sitt Landsmøte, selv om flere har kommet bort til meg og sagt at de så meg på TV-sendingene fra Landsmøte. (Ja, folk jeg kjenner godt fra før av, selvsagt. Ikke vilt fremmede autografjegere)
Det er bare en ting jeg ikke helt forstår…
Hvorfor blir man en viktig influenser folk ønsker å følge med på bare fordi man har pusset opp ei hytte på TV? Er man et forbilde hvis man har hatt sex med exen på ei strand, levd herrens glade dager på Paradise Hotell eller eltet kanelsnurrer på Hele Norge Baker?
OK jeg vet at jeg muligens skremmer Fanden på flatmark, men er alle blogglesere engstelige, silikon-barbier med sarte sjeler som kanta skade av å se ei ekte kjerring?
To ganger denne uka har jeg laget “dagens antrekk” innlegg, og ingen av dagene dukket de opp på forsiden.
Litt forsmedelig å ha kommandert Gamle Gubben Grå ut i hagen for modellfotografering til nesten ingen nytte.
Vel, Gubben og jeg hadde det morsomt nok vi, og fikk tilløp til latterkrampe opp til flere ganger under seansen
Det er ikke bare det at denne kjerringa ikke er et skjønnhetsikon, hun har en kropp som ikke er så myk og grasiøs lenger heller…
Naboen som kom på luftetur med hunden sin, fikk det endelige beviset på at den kjerringa er ikke helt god i topplokket, og de nye naboene fra Estland sto ute på verandaen og trodde knapt sine egne øyne. Sikkert idioterklært der og.
Men alt dette til ingen nytte, for jeg ble sensurert vekk fra forsiden.
Vel, denne kjerringa lar seg ikke kneble, så jeg prøver igjen…..
Var hos fastlegen i dag. Det var tid for sannhetens øyeblikk. Blod har blitt tappet, prøver har blitt tatt. I dag håpet jeg på å få et svar. Et svar på hvorfor jeg er så trøtt og sliten. Et svar på hvorfor jeg ikke har vært meg på svært lenge. Og i dag fikk jeg svaret – eller dommen. Det er på tide å ta farvel.
Lenge håpet jeg at jeg “bare” hadde møtt veggen. At jeg var psykisk og fysisk sliten etter å ha drevet meg selv litt vel hardt over tid. Jeg har jo arbeidet doble skift, tillitsvalgt om dagen og radiograf om kvelden. Brukt fridager og frikvelder til kontorarbeid for å være sånn noenlunde ajour. Det har vært mange og lange arbeidsdager. Med litt Coca Cola på tanken har jeg holdt det gående slik i årevis. Det er ikke så rart at det til slutt sa stopp. Men selv etter måneder med hvile følte jeg meg ikke bedre. Vi måtte lete videre.
Psykologen og legen tenkte at det nok var en bakenforliggende konflikt på jobben.
Jeg var ikke fremmed for tanken. For det er mye i Norsk helsevesen som kan gjøre en stakkar syk. Både foretaksmodellen, New Public Management og en del lokale beslutninger jeg ikke akkurat har bifalt. Men i grunn ikke mer enn at jeg kan deale med det. Ta en slurk Coca Cola og gå på og forsøke å endre alt som er galt.
Så etter å ha tømt ut litt frustrasjon hos psykologen burde jo verden se bedre ut – og det gjorde den. Eller helsevesenet er organisert på en like idiotisk måte, og glavalag med ledelse tar fremdeles idiotiske beslutninger, men psykologen mente det virket mer som om jeg ønsket å ta kampene enn å la meg overmanne av depresjon og utmattelse. Det måtte være noe mer.
Så da ble det tatt en mengde prøver av forskjellige slag.
Og i dag fikk jeg altså dommen. Og som jeg skrev innledningsvis; Det er på tide å ta farvel
Sannheten glir langsomt inn. Dette er slutten på at jeg er meg. Slutt på å ta en slurk Coca Cola, bite tenna sammen og gå på. Slutt på å sette meg inn i bilen etter en lang dag, synke godt ned i bilsetet, sjekke mobil og sosiale medier, ta en slurk halvvarm Coca Cola og kjenne roen senke seg.. Slutt på bacon-pølse og Coca Cola til frokost på Yx på Vikersund på vei til Drammen. Slutt på alltid å ha en halvliter Coca Cola tilgjengelig. i bilen, på vaktrommet, i veska.
I rundt 37 år har vi vært uadskillelige, Colaflaska og jeg. Men nå er det slutt!!
Blodsukkeret mitt er konstant høyt. Alt for høyt. Selv med medisinering.
Resten av meg er i grunn ganske tipp topp stand, alder og vekt tatt i betraktning. Så nå er det på tide å ta grep og få ned blodsukkeret.
Spise sunt, bevege meg mer
– og ikke minst …
…. ta farvel med Coca Cola
I går kom Isabell Raad endelig med et livstegn.
Til og med jeg begynte å lure på hvorfor hun ikke blogget på en uke.
Forklaringen er forståelig.
Hun har mistet noen hun er gald i og som sto henne nær. Hun er i sorg, og har brukt tid med familie og venner, forståelig nok.
Sorg er lammende. Sorg er så utrolig vondt energitappende og altoverskyggende….
Engang spurte noen i sorg meg hvordan man kom over noe så vondt? Hun hadde mistet en datter noen uker tidligere, og visste at jeg hadde mistet en datter noen år tidligere. Jeg sa at man ikke kommer over det, men at man på en eller annen måte kommer gjennom det.
Jeg tenker meg sorg som en skog. En tett, mørk skog.
Noen steder når sollyset inn, noen steder er det tett, svart skog, nesten ufremkommelig.
Noen steder er det stille skogstjern hvor man kan ta en pust i bakken. tenke og reflektere, gråte en tåre og minnes.
Noen steder er det store åpne plasser hvor sollyset flommer og livet føles vakkert – så er skogen med ett tett igjen, og mørket overtar.
Til slutt kommer man gjennom skogen – gjennom sorgen. Men livet blir aldri mer helt det samme. Noen er borte.
Man blir aldri helt den samme. Men man kommer gjennom det….
I eventyrene er det jo slik at når helten får kongsdattera, eller prinsen får Askepott så er det Snipp Snapp Snute og så er eventyret ute. De levde bare lykkelig alle sine dager, enkelt og greit, og ferdig med det.
Vi som har levd en stund vet jo at det er da eventyret, marerittet eller noe midt i mellom begynner.
Noen møter prinsen ved første forsøk og blir trofast hos han av kjærlighet, makelighet eller fordi det bare ble slik.
Hos andre blir prinsen skiftet ut både en og to ganger.
Noen drar ut på eventyr selv om de har en prins som har begynt å falme sittende hjemme.
Gamle Gubben Grå var han jeg valgte en gang for lenge siden.
Han kom inn i livet mitt som en stormvind, og sammen virvlet vi av gårde. Jeg var så forelska at jeg svevde, og innen jeg rakk å lande satt jeg der med stasjonsvogn, rekkehus, springer spaniel, mann og barn.
Vi lovte hverandre å holde sammen i gode og mindre gode dager en regnfull septemberdag.
Siden da har det vært 25 år med gråværsdager.
Jeg sier ikke at vi har hatt et stormfullt ekteskap, for det har vi ikke.
Det har vært ett og annet tordenskrall. De er det stort sett jeg som har stått for. Med temperament som en humørsyk italiener har det blitt en og annen tordentale fra denne kjerringa her.
Men stort sett har det vært en jevn strøm av gråe hverdager uten de helt store avbrekkene. En og annen solskinnsdag har det selvsagt vært, blå himmel, fuglesang og rødvin på terrassen. Men hverdagene, de litt kjedelige hverdagene med overtidsjobbing, hauger med klesvask og slunken bankkonto har vært i klart flertall.
For Gamle Gubben Grå og meg har utfordringene og de gråe skyene liksom stått i kø.
Og jeg innrømmer det gjerne, livet har langt fra hvert en dans på roser.
To barn har vi mistet,
Lange perioder hvor Gamle Gubben Grå har vært arbeidsledig.
Lange arbeidsdager og mye overtid på meg.
Bekymringer for økonomien. Som på 90 tallet, når vi akkurat hadde kjøpt hus og banken satte opp renta to ganger i måneden
To knekte albuer, en sliten rygg og et totalt ødelagt kne. – og da snakker vi bare om mine helseutfordringer.
En bil ble totalvrak etter en tur ut av veien. En bil traff en elg, en annen et rådyr – og en rekkverket på Rådhusbrua. Og da snakker vi bare om mine kjøreferdigheter.
Kjærestetid har det vært lite av.
Biff og rødvin etter kveldsvakt en gang i blant. Sniler med hvitløksmør en lørdag etter at barna var lagt.
Lite med restaurantbesøk, reiser og fancy hotellopphold.
Vi hadde ei natt på danskebåten i 92.
To netter i Risør i 2008 da vi besøkte Datteren på folkehøgskole.
To netter på Kragerø Resort i 2011, bare for å dyrke kjærligheten og hverandre.
To netter på flotte hotell på Vestlandet da vi kjørte Yngste Sønn med parg tilbake på folkehøgskolen etter ferie, og ei natt på ei veikro da vi hentet han etter endt skoleår.
Alle andre reiser, og de er ikke så mange, har vi hatt med familie, venner – eller 30 speidere.
4 helgeutflukter på 30 år….
8 døgn med kjærestetid for å pleie forholdet i løpet av 30 år…..
Det blir litt i overkant av 6 timer kjærestetid i året.
Jeg ser bort på Gamle Gubben Grå der han sitter på sofaen og leser.
Flanellsskjorte og arbeidsbukse. Mulig den samme flanellsskjorta som da vi traff hverandre i 89…
Lurer på om han vet hvor mye jeg hater flanellsskjorter og arbeidsbukser – og blåe bevernylonjakker med teddypels.
Ungene er store.
Utrolig stolt av de tre ungene vi har vært med på å oppdra. Tre flotte, selvstendige unge voksne. Det har innimellom vært hardt arbeid, mye logistikk, oppfølging og noen bekymringer. Men vi har klart det.
Ser meg rundt i Drømmehuset. En sliten enebolig fra 80 tallet, moden for renovering.
Men likevel Drømmehuset for oss..
Vi har klart boligreisen fra leid leilighet, via rekkehus, lite hus til Drømmeboligen. Mye hardt arbeid og noen våkenetter når økonomien var på det strammeste. Men vi har klart det.
Det har vært utrolig mange gråe hverdager. Det har vært hardt arbeid og noen ganger har utfordringene vært litt mange, virket nærmest uoverkommelige. Det var ikke slik jeg tenkte meg voksenlivet en gang for lenge siden.
Gamle Gubben grå har vært ute og luftet hundene til kvelds.
Med skyggelue og grønn militærjakke – eller sånn selvlysende refleksjakke.
Jeg hater refleksjakker – og militærgrønne jakker til alt annet enn turbruk. Og da mener jeg tur langt ute i skog og fjell. Ikke en tur rundt kvartalet. Det var ikke slik jeg så for meg drømmemannen en gang for lenge siden.
Gamle Gubben Grå steller seg bak meg der jeg sitter og klaprer på tastaturet. Masserer de stive skuldrene mine og gir meg et lett kyss i nakken. Venter at jeg skal la blogg være blogg og gå og legge meg sammen med han. Sammen med han og Charlie Chihuahua. Jeg snur meg og smiler til han.
Han smiler tilbake.
Jeg ser alle smilerynkene jeg elsker. Ser gutten jeg forelsket meg i. Ser mannen jeg har delt hverdagene, ansvaret og bekymringene med de siste tretti årene.
Vi har klart det.
Vi har klart å bevare kjærligheten gjennom alle disse årene.
Det har vært hardt arbeid, men vi har klart det.
Isabell Raad troner på ny på bloggtoppen. Langt over de andre. I grunn litt rart. Hun har ikke skrevet noe nytt på en uke. Siste innlegg er et reklameinnlegg fra 16.mai med dagens antrekk.
Dette innlegget lå også øverst forrige dagen. Da laget jeg mitt eget “dagens antrekk” innlegg.
Det dukket aldri opp på forsiden..
Så da prøver jeg på ny i dag – med de samme bildene.
Så egentlig er dette forrige dagens antrekk….
Toppen er fra Lindex. Buksa fra Kappahl og crocsene fra Rusta.
Legg merke til, som den observante leser Hanne Beate fikk med seg sist, at skoene matcher hagegynga.
I dag var det et nytt navn øverst på bloggtopplista. Spennende! Ikke kunne jeg huske at jeg hadde vært innom denne bloggeren heller. Spennende å se hva slags blogg jeg skulle kommentere i dag. Åpnet bloggen og så en kjekk ung kar. Wow, en mannlig blogger på toppen! Det tror jeg ikke jeg har opplevd før. Spennende. og se hva slagstema jeg nå skulle kommentere. Øl? Fotball? Bil?
Overskriften var ikke like lovende. “PH siste hemmeligheter.” og jeg har lært så mye at ph ikke har noe med kjemi å gjøre når det gjelder toppblogging. Og ja, jeg ble skuffet. For ikke var det noe spennende lesing, ikke var det noen saftige hemmeligheter, ikke var det noe som helst å kommentere.
Og dette skal liksom være en toppblogger?
Jeg visste det! Denne dagen måtte komme en gang. Isabell Raad troner på bloggtoppen, og hun har “Dagens antrekk” innlegg. Jeg sukker. Nå trenger jeg hjelp! Jeg roper på Gamle Gubben Grå. “Du må hjelpe meg!”
“Hæ?” Gamle Gubben Grå myser over kaffekoppen der han sitter i silkepysjen som jeg kjøpte i julegave en gang tidlig på 90-tallet. Ungene “døpte” denne nærsynte, gråhåret figuren “grevlingen” en gang for lenge siden. Jeg forstår hvorfor.
“Jeg trenger noen sånne modell-bilder av meg selv til bloggen.” Nå sperret Gamle Gubben Grå opp øynene og så ut som et stort spørsmålstegn. Det kan muligens ha noe med at jeg brukte ordene “modell” og “meg” i samme setning.
Men han er sporty Gubben, og ikke vond å be når jeg får mine ville ideer. Så da ble det en liten foro-sesjon ute i hagen før frokost.
Jeg har en topp fra Lindex, en bukse fra Kapp All og et par nydelige croccs fra Rusta. Antrekket passer utmerket til å kjøre Yngste Sønn til Botilrud før klokka 06.00 og en kjapp tur innom Kiwi.
Jeg har litt firmaplassering i dette innlegget, men er desverre ikke sponset. Ta gjerne kontakt hvis du ønsker å inngå sponsoravtale.
Jeg liker ikke Ari Behn. Har aldri likt han. Han er liksom ikke det jeg kaller et ordentlig mannfolk. Men det er helt greit. Alle kan ikke like gamle gubber i flanelskjorte og arbeidsbukse sånn som meg. Og det var prinsessa og ikke jeg som måtte slite med Ari så lenge det varte.
Nå har prinsessa i voksen alder møtt kjærligheten på nytt.
Heller ikke denne gangen er det en gråhåret gubbe med flanelskjorte og arbeidsbukse. Men en velbarbert og velkledd herre, pen i tøyet.
Og på ny er prinsessa hovedoppslag i alle medier. Alle har tydeligvis en mening om Durek Verrett som han heter. Og om hvorvidt han bør være sammen med “vår” prinsesse.
Jeg har lest kommentarer som at Kongen bør ta seg en prat med Prinsessen og forby henne å være sammen med denne Durek. Prinsessa er ei dame på snart 50.
Vi ønsker vel ikke å være et slikt samfunn hvor kvinner må spørre faren sin om hvem de skal være sammen med?
Og hvem sier at en gubbe, eller konge på over 80, har bedre dømmekraft enn ei kjerring, prinsesse om du vil, på 47 eller der omkring?
Ok Durek er en sjarlatan, eller sjaman var det visst.
Han kan helbrede atomer og stoppe aldring og få folk, atomer og prinsesser til å bli spinnville, sånn på det åndelige plan.
Men det må da passe utmerket til ei som i årevis har vandra rundt og snakket med engler?
Durek Verrett har visstnok vært sammen med en mann tidligere har journalister klart å google seg frem til.
Jaha. Jeg er jammen glad jeg ikke dater ei prinsesse slik at verdenspressen må bruke tid på å google seg frem til alle gamlekjærestene mine.
Nei. Jeg har aldri vært sammen med en kvinne, Durek Verrett eller Ari Behn, men jammen rota jeg meg bort i mye rart på 80 tallet,….
Og du som leser dette her, har ikke du og et par minner om en heftig kveld på Discoworld du helst ikke vil a trykt opp på alle landets avisforsider?
Tenkte meg det ja….
Durek Verret har etter hva jeg har forstått vendt tilbake fra de døde. (Eller vært død)
Det synes jeg er litt creepy, jeg innrømmer gjerne det. At prinsessa liksom skal date et gjenferd….
Men siden hun jo vandrer rundt og prater med engler, er det sikkert helt ok for henne. Så hvorfor skal jeg bry meg?
Han er svart!
Jeg har lest kommentaren i de umodifiserte kommentarfeltene. Du vet de kommentarfeltene hvor de trangsynte kjellerstuenissene regjerer. Ja, jeg har sågar lest en kommentar om at prinsessa ved dette forholdet forurenser og vanner ut vårt folks hellige kongelige blod.
OK. For det første er det blodet ganske så utvanna med dansk og britisk blod allerede.
For det andre så er prinsessa ei voksen dame med tre barn som begynner å nærme seg voksen alder. Jeg tviler på at det vil dukke opp en liten sjaman-prins. Og skulle det dukke opp en liten sjaman-prins vil han stille ganske langt bak i køa når det gjaldt arverekka til tronen
Så til slutt hoved-hylekoret! Prinsessa bruker prinsessetittelen sin i kommersiell bruk.
Det er feilbruk av prinsessetittelen og bruke den i markedsføringen av showet, foredragsturneen eller hva det nå er riktig å kalle dette arrangementet sjamanen og prinsessa reiser rundt med.
Men er det egentlig villedende markedsføring? Showet heter “Prinsessen og Sjamanen” etter hva jeg har forstått. Og er det ikke akkurat det showet er? Et møte med en prinsesse og en sjaman? Det eneste som kanskje mangler i tittelen er “-og de som var dumme nok til å kjøpe billett”
Slapp av folkens. Det skjer viktigere ting i verden enn at ei kongsdatter og en selvutnevnt sjaman reiser rundt på turne. Det skjer viktigere ting i verden enn at ei fraskilt kjerring i slutten av førtiåra har fått seg et mannfolk. (I den grad han sjarlatanen, jeg mener sjamanen kan kalles mann. Han har jo ikke flanellsskjorte og arbeidsbukse…)
Gled dere med prinsessa. Hun ser lykkelig ut. Det er vel det viktigste?
Ja, det er Sophie Elise som er ute på en spennende reise. hun har dratt til New York. jobbreise.
Dagens reise for min del går til Fastlegen. Ikke like spennende. …
Det er forskjell på å ligge øverst på lista eller på 83. plass.
Turen til New York er spennende for karrieren til Sophie Elise. Det er i grunn turen til fastlegen for min karriere og. Eller mitt videre yrkesliv. Jeg tok noen blodprøver sist jeg var hos legen. De får jeg forhåpentligvis svar på i dag. Samtidig har jeg målt blodsukkeret mitt jevnlig siden sist jeg var der. Og slik jeg tolket det er blodsukkeret konstant høyt. Selv om jeg tar medisiner mot det. Det vil jeg diskutere med han. Hva det har å si for helsa mi, om det er medvirkende grunn til at jeg er så trøtt og sliten og ikke minst konkrete råd på hva jeg kan gjøre for å få ned blodsukkeret. Hva konkret jeg skal gjøre når det er for høyt, og hvordan jeg best kan klare å regulere det.
