Det var ikke lyden av kirkeklokkene som hadde fått henne til å gå inn i skogen. De hadde hun ikke hørt. Hun gikk inn i skogen fordi hun likte å gå. Den evige vandrer.  Fotoapparatet var aldri langt unna, og da hun oppdaget det svarte kapellet skogen var hun ikke sen om å ta frem kameraet. Svart kapell, sterke høstfarger og lett tåke. Det perfekte bildet, og enda bedre ville det bli når skumringen falt på. Hun satt seg på en stubbe. Hun hadde god tid. Hun kunne vente på skumringen.

Mens hun satt der i skogbrynet og ventet på skumringen kom det ei blid dame med et vinnende smil ut av skogen på den andre siden av lysningen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Hun la ikke merke til vandreren som satt på stubben. All hennes oppmerksomhet var rettet mot det svarte kapellet og mot lyset som så vidt strømmet ut av de små vinduene. Hva var det som foregikk der inne?

Hun så seg rundt. Fant en krakk borte ved døra. Bar den bort til kapellveggen, rett under det største vinduet. Krabbet opp på krakken, og strakte hals. Men hun var fremdeles litt for kort. Hun tok det ene benet opp på rygglene og strakte seg. Begge bena opp på rygglene. Endelig fikk hun sett inn i det mørke kapellet.

Men før øynene hadde vendt seg til mørket inne i kapellet skjedde det som ikke skal skje. Krakken velvet. Og ufrivillig slapp hun fra seg et skrik da hun driver i bakken.

Den intense lovprisningen opphørte straks. Dørene på kapellet gikk opp og en titalls mennesker med svarte hetter stormet ut.