Dagen har blitt kveld og jeg sitter her og lurer på hvordan det gikk til. Hvor ble det av denne dagen, egentlig? Det er ikke stort jeg har fått gjort. Surra rundt på tur med hundene et par timer, og laget middag. Stort mer har jeg ikke å skryte av.
Det er så fint ute nå. Må bruke mye tid ute nå, lade opp til vinteren som sikkert er rett rundt hjørne. Jeg vet at med kulde, is og snø blir dørstokkmila så utrolig høy. Om en uke er det november. Her på mine kanter er det rart at vi knapt har hatt frostnetter og ikke har sett snurten av snøen. Jeg nyter, men har hørt at det blir væromslag nå i helga. Sjekker yr med bankende hjerte, men ser ut som greie temperaturer for meg også til uka. Kaldere netter riktignok, og litt nattefrost mot neste helg. Men ellers ser det greit ut selv om det skal regne på søndag.
Jeg har alltid dårlig samvittighet når jeg har slike late dager hvor jeg gjør minimalt. Samtidig vet jeg at jeg trenger slike dager. Kanskje spesielt denne høsten. Gamle Gubben Grå er ikke helt i form, selv om han er langt sprekere enn jeg fryktet, Likevel, det faller mer på meg. Og jeg har jo ikke fått den energien han har mistet. Jeg ble ikke friskere da han ble syk. Noen ganger må jeg tenke at dette er det jeg eller vi får til i dag. Og så må ting jeg gjerne skulle ha gjort vente til en annen dag.
I går skrev jeg om ertesuppe.. i dag er det en helt annen slags “suppe” jeg skal røre rundt i. Jeg har laget meg en stor kopp med te før jeg setter meg ned ved tastaturet. Her må jeg være skjerpet.
Det blogginnlegget jeg skal reflektere over i dag er det siste innlegget til Ole har tatt ordet. Ole har tatt ordet er en blogger jeg ser på som litt av en konspirasjonsteoretiker. Det er ikke lite vrøvl den fyren har lirt av seg. I dette innlegget kommer han med en anbefaling av en bok som nylig har kommet ut. Selve teksten har han lånt fra andre. Jeg finner ordrett den samme teksten flere steder når jeg prøver å søke opp mer informasjon om boka. På siden Nytt Norge står det at teksten er hentet fra bokomtalen i Audible. Så da regner jeg det gjelder for Ole sin tekst og, selv om han muligens har funnet de inne hos Nytt Norge han og. Hvem som står bak Nytt Norge klarer jeg ikke å finne ut. De har ingen opplysninger om det verken på hjemmesiden sin eller på fb-siden.
Tilbake til boka. The Pfizer Papers er skrevet av Naomi Wolf. Einar Eldøy som har skrevet bokomtalen inne på Nytt Norge skriver at
Den amerikanske forfatteren og journalisten Naomi Klein har skrevet bok “The Pfizer Papers” som med bakgrunn i vaksinefirmaets egne dokumenter forteller den virkelige historien om Pfizers mRNA Covid vaksine.
Jeg tror de som kjenner meg skjønner hvorfor jeg er litt betenkt. Skal jeg anmelde en bok om Covid vaksine anbefalt av en person jeg ser på som hysterisk vaksinemotstander og konspirasjonsteoretiker, eller skal jeg bare latterliggjøre både innlegget og boka?
Det første jeg undrer meg litt over er hvorfor Einar Eldøy inne på Nytt Norge kaller forfatteren for Naomi Klein når det på omslaget av boka og i omtalen står at forfatteren heter Naomi Wolf? Både Naomi Klein og Naomi Wolf er forfattere av sakprosa og på mange måter aktivister. Men de er ikke en og samme person. Jeg tipper det bare har gått litt krøll i hodet til Eldøy, og at an ikke klarer å skille helt mellom to kvinner som skriver bøker og artikler han liker. Begge skriver på engelsk, ikke sant? Så vi glemmer Naomi Klein denne gangen. Hun er mest opptatt av antiglobalisering og kritikk av multinasjonale konsern.
Så var det Naomi Wolf da. Hun som står som forfatter av boka The Pfizer Papers. Naomi Wolf er født i 1962 i San Francisco og er en amerikansk sakprosaforfatter. På 1990-tallet ga hun ut flere bøker som ble svært sentrale i deler av den nyere feministiske bevegelsen; særlig boken The Beauty Myth ble både kritikerrost og omfavnet av en stor leserskare. Hun har senere blitt kjent som en konspirasjonsteoretiker med svært mange følgere. Sommeren 2021 ble hun utestengt fra Twitter på grunn av flere innlegg der hun hevdet at vaksiner mot Covid-19 var skadelige, og sammenlignet immunologen Anthony Fauci – som da var president Joe Bidens fremste rådgiver i saker som gjaldt koronapandemien – med djevelen selv.
Frisk dame med friske uttalelser. Anthony Fauci er en anerkjent immunolog, lege og forsker som har vært rådgiver for alle amerikanske presidenter og deres administrasjoner siden Ronald Reagan for områdene biohazards, Da pandemien startet i 2020 var han 80 år. Mulig presidenten med hell kunne ha funnet en rådgiver som ikke hadde passert pensjonsalderen med over et tiår.
Det er lett å avskrive kjerringer med friske uttalelser som litt useriøse. Når dama i tillegg har fått stempelet konspirasjonsteoretiker….. ja da er det lett å avskrive hele dama og derved boka hennes. Så enkelt synes jeg ikke det er denne gangen.
Naomi Wolfs første bok The Beauty Myth (1991) ble en internasjonal bestselger. I denne boken kritiserer hun mote- og skjønnhetsindustrien for å utnytte kvinner. Wolf hevdet at kvinner må ha «rett til å velge selv hva vi vil gjøre med våre fjes og kropper uten å bli straffet av en ideologi som gjør kvinners utseende til gjenstand for holdninger og økonomisk press. Boken ble rost av både kjente feminister og media. I The End of America tar Wolf som kom i 2007 tar hun et historisk blikk på fascismen, og beskriver hvordan fascistiske grupper eller styresmakter gjennom ti steg kan av-demokratisere en nasjonalstat. Også en interessant tema og en interessant bok. Så jeg mener det er verdt å se litt mer på boka The Pfizer Papers, og ikke kun avfeie den som vrøvl kokt sammen av konspirasjonsteoretikere og vaksinemotstandere.
Jeg har ikke lest boken. Den kom ut for en ukes tid siden. Den er på engelsk. Det er sjelden jeg kaster meg over slike tunge temaer på engelsk. De pleier å være vanskelig nok å forstå fult ut når de er skrevet på norsk. Så min anmeldelse av boka baserer seg på de omtalene jeg finner på nett. De fleste av de er nesten identiske kopier av den som står i innlegget til Ole har tatt ordet og siden Nytt Norge.
Boken skal inneholde “uavhengige” forskeres gjennomgang av Pfizers egne kliniske forskningsdokument utgitt etter en rettskjennelse i en rettssak. Man hevder at boka viser med all tydelighet at Pfizers kliniske utprøving av mRNA COVID-19-vaksinen var svært mangelfull, og at legemiddelfirmaet allerede i november 2020 visste at vaksinen verken var trygg eller effektiv. Videre skal boka vise at den amerikanske Food and Drug Administration visste om manglene ved Pfizers kliniske studie samt skadene forårsaket av selskapets mRNA COVID-vaksineprodukt. Videre hevdes det at Pfizer Papers gir et grundig innblikk i hvordan Big Pharma, amerikanske myndigheter og helseinstitusjoner gjør det som er best for deres aksjonærer snarere enn for helse og velvære.
Denne gangen latterliggjør jeg ikke Ole har tatt ordet og innlegget hans. Jeg tror mange både vaksinemotstandere og oss som ikke er det har godt av å lese denne boken. Kanskje gjør jeg det selv, hvis den kommer på norsk. For tiden er jeg opptatt av å lese Kari Breirem sin bok om varsling……
Jeg har akkurat kommet inn etter å ha gått kveldstur med hundene. Kvelden er fortsatt ung, og jeg lurer på hva jeg skal bruke den på.
Skal jeg åpne kommunestyrepapirene å finne ut hvilke saker vi skal debattere neste torsdag? Det må jo gjøres en av de nærmeste dagene. Jeg er ikke blant de som møter uforberedt i kommunestyret og bare stemmer slik flokken eller partipisken pålegger. Eller skal jeg droppe det i kveld. Jeg kjenner ar engasjementet og blodtrykket fremdeles er høyt etter at jeg leste Kommunedirektørens budsjettforslag som Formannskapet la ut på høring her om dagen.
Vi er kanskje ikke blant de kommunene som sliter aller mest, selv om budsjettet absolutt ikke er lystig lesing. Vi slipper i det minste å debattere nedleggelser av skoler sa jeg til Gamle Gubben Grå. Det er jo flere kommuner, også i vår nærhet hvor det er problemstillingen. Hvilken skole skulle dere i så fall lagt ned? var Gamle Gubbens tørre svar. Dere har jo lagt ned de aller fleste allerede. Det har Gubben rett i! Og for å ha det på det rene, det er ikke fordi vår kommune er så fremsynte og har tatt de rette grepene i tide. Nei, de massive skolenedleggelsene vi gjorde for en del år siden provoserer meg fremdeles. Ikke virker det som om det var et sjakktrekk. Problemene i Ringeriksskolen har vært stigende lenge. Jeg har hørt om høyt sykefravær, arbeidsmiljøutfordringer, og de to store barneskolene skifter rektor opp til flere ganger i året.
Jeg skal ikke hevde at alt var så mye bedre da jeg var ung, men da var det liksom samme person som var rektor på skolen gjennom alle skoleårene. Da jeg gikk på barneskolen var det Halden og på Ungdomsskolen Teigland. På Veien skolen var det Nistad og på Heggen Kristiansen. Sånn kunne jeg ha fortsatt gjennom alle de skolene som var her i kommunen da.
Det var selvsagt ikke manglende skolenedleggelser i budsjettet som fikk blodtrykket til å stige til tross for medisinering. Det var språket som blir brukt, eller rettere sagt hvordan formuleringene på fremmelig vis liksom skjuler hva det handler om. Skjuler det slik at de som leser budsjettforslaget, enten det er oss politikere eller andre innbyggere ikke ser hva vi er i ferd med å vedta.
Slapp av, skolen på bildet er for lengst nedlagt. Men når det står i budsjettforslaget:
Den demografiske utviklingen viser at vi i årene fremover vil få en sterk vekst i befolkning over 80 år. I aldersgruppen 6-15 år har kommunen en negativ vekst i perioden fremover. For sektor Utdanning og familie spesielt betyr dette ledig kapasitet på skoler og barnehager, og driften må optimaliseres for å kunne drifte innenfor de rammene som er satt.
Det står at man må optimalisere driften innen sektoren Utdanning og familie fordi det kommer til å være ledig kapasitet på skoler og barnehager. Jeg tror ikke det betyr å sende elever fra overfylte skolebygg i Hønefoss til skoler utenfor sentrum med ledig kapasitet. Dette er et varsku til vår siste fådelte skole, den på Nes, at de kanskje har ledig lærerkapasitet, så hvis man samler lærerressursene og elevene på ett sted så optimaliserer man driften. Jeg er ikke så redd for skolen på Nes. Den ligger for langt unna nærmeste skole som vi ikke alt har lagt ned. Da må vi skysse ungene ut av kommunen, og det å kjøpe skoleplasser i nabokommunen har jo og sin pris. Barnehagene derimot. Vi har en barnehage som ligger 10 minutter fra bybrua, 5-6 minutter fra Heradsbygda. Denne har vi politikerne klart å redde gang etter gang til tross for kommunedirektørens ønske om noe annet. Nei, barnehagen er ikke foreslått lagt ned i dette budsjettet, men tanken kommer nok til å dukke opp igjen i løpet av planperioden dvs. de nærmeste årene.
Jeg synes man i slike dokumenter som skal legges ut til befolkningen til høring så bør språket og formuleringene være så klare å tydelige at folk forstår hva de leser uavhengig av om de har mastergrad i statsvitenskap eller ikke.
Ønsker dere flere fine formuleringer? Her fra området jeg brenner for, og vil påstå at jeg har relativt god greie på. Nemlig Helse og omsorg.
I tråd med nasjonale føringer og utfordringer, justerer sektoren tjenestevolumet for å tilpasse seg økonomisk ramme. Sektoren dreier fra heldøgns tjenester til hjemmebaserte tjenester, i henhold til reviderte tildelingskriterier.
Dette betyr svart på hvitt at tjensestevolumet altså hjelpen folk mottar skal nedjusteres for å tilpasse seg den økonomiske rammen. Man ser ikke hvilke behov for tjenester innbyggerne har og setter av penger nok i budsjettet. Nei man tilpasser tjenestene man tilbyr i tråd med en budsjettpost som blir kuttet litt mer hvert år.
Når sektoren dreies fra heldøgns tjenester til hjemmebaserte tjenester betyr det at du må være enda mer skrøpelig, kognitivt eller fysisk, for å få plass på sykehjem eller omsorgsbolig. Argumentet er at de eldre vil bo hjemme så lenge som mulig. Det er jeg ikke uenig i. Men rekk opp de som vet om personer som har bodd hjemme litt lenger enn det egentlig var mulig og hvor det bare fungerte på et vis fordi pårørende, venner og naboer strakk seg litt vel langt. Og jada. Vi har vedtatt de reviderte tildelingskriteriene. Det er ikke dermed sagt at jeg stemte for.
Slik kunne jeg fortsatt med eksempler også fra andre områder i kommunen. Om snømåking og gatelys eller alt det andre en kommune har ansvar for. Jeg skal stoppe nå. Jeg skal i løpet av de nærmeste ukene grave meg godt ned i alle tallene og alle formuleringene og så skal jeg og de andre i Rødt lage vårt alternative budsjettforslag.
Jeg oppfordrer leserne mine til å ta et kikk på budsjettforslagene i sin kommune. Se om du er fornøyd med hvordan de har planlagt å bruke midlene neste år, og si fra hvis du er uenig. Enten ved å skrive leserinnlegg eller høringssvar eller ved å vise støtte til de som står på barrikadene for ting du synes det er verdt å kjempe for.
Jeg ser at en blogger kollega ser det som viktig å opplyse om at vedkommende lever. Godt å vite, men det var da heller ingen grunn til å anta noe annet. Vedkommende er ung, frisk og rask. Så selv om vedkommende ikke blogget på et par døgn tror jeg svært få var engstelig for at vedkommende hadde forlatt oss for godt. Antakelig hadde de færreste fått med seg at det var en dag uten oppdateringer.
Mulig det er et godt konsept for å få flere til å klikke seg inn på blogg.no at vi alle her inne med jevne mellomrom opplyser verden om at vi fremdeles er i live. Jeg er litt i tvil om det, men hvem vet.
Egentlig hadde det vært mer sensasjonelt hvis vi postet et innlegg og fortalte at vi ikke var det. Et innlegg fra hvor en vi måtte komme når det jordiske livet er over. Det innlegget ville nok både få en del klikk og ha interesse langt utenfor bloggblokka. En blogger som rapporterte fra himmelen, helvete eller muligens et helt annet sted.
Men altså, hvis noen har lurt, det har jo vært stille fra meg et par timers tid, jeg er fremdeles i live.
I går morges satt jeg her og reflekterte over temaet Religionens plass i samfunnet i gamle dager, i dag skal jeg reflektere over temaet ertesuppe. Man kan ikke si annet enn at det er relativ stor variasjon på denne bloggen.
Siden jeg liker å ha i det minste et snev av rød tråd, så slipper vi ikke temaene religion og gamle dager helt selv om dette innlegget strengt tatt burde handle mest om mat. Jeg har nemlig tenkt å ta dere med tilbake til gamle dager. Ikke sånne eldgamle dager. Men tilbake til 1970- og 1980-tallet. Med andre ord har jeg tenkt å ta dere med tilbake til min oppvekst. Det religiøse aspektet er at jeg har tenkt å ta dere med til påsken under min oppvekst. Påsken er faktisk en religiøs høytid, selv om det kanskje ikke er så dominerende for de fleste lenger. Jeg kan trøste dere med at det heller ikke var noen dominerende del av påskefeiringa da jeg vokste opp heller. Det var derimot ertesuppe.
Familien min sitt påske-paradis var hytta på Damtjern. Jeg har skrevet om den ved noen anledninger her på bloggen. Det er der storfamilien pleier å avvikle det tradisjonsrike påskeskirennet hvert år.
Det var ikke noe påskeskirenn på hytta da jeg var barn. Det er en tradisjon søsknene mine og jeg startet da ungene våre var små og som de unge voksne nå har overtatt å arrangere. Det var ikke noe storfamilie heller. Det var Mamma, Pappa og oss tre søstrene. Men likevel krydde det av folk utenfor hytta hele påsken. Hytta er på rundt 40 kvm, så den innbød ikke til så mange overnattingsgjester.
På 80-tallet var det ikke alltid vi overnattet på hytta selv heller, bare var der på dagene og dro hjem til kvelds. Foreldrene mine drev gård og måtte ned igjen å mate dyr hver morgen og kveld, da ble det ovte at vi tilbragte kveld og natt hjemme. Litt mer komfortabelt ikke minst for oss ten-åringer med dusj, TV, strøm og innedo enn å klumpe familien sammen på 40 kvm med gassbluss og utedo. Avstanden hjem – hytte var vel på rundt 3-4 km, hvor man kun på de siste 500 meterne eller noe slikt må bruke ski. Resten med bil.
Dette skal handle om ertesuppe. og om folkelivet som alltid var rundt den lille hytta i påsken. Pappa mente at ertesuppe, sånn god gammeldags kokt på knoke og med gule erter som ble lagt i vann kvelden før var den perfekte påskemat på hytta. Så på vedovnen inne i hytta sto en kjele suppe og putret hele påsken. Vi fylte bare på med vann, erter og grønnsaker hver dag. Da hadde vi mat å tilby folk som kom bortom hytta på besøk, og de var det alltid mange av.
Hytta ligger ved Damtjern, like ovenfor Stubdal. En av inngangsportene til Krokskogen, og øverst i min barndoms dal. Et nabopar var alltid med oss opp på hytta. Fruen, mamma og vi jentene lagde oss solplass i forkant av hytta. Der satt vi på en seng av granbar, liggeunderlag og gamle teppeposer med ansiktet vendt mot sola og innsmurt med Nivea for å få den rette brunfargen. Du vet, sånn at vi jentene når vi kom i tenårene kunne ta på oss hvit pologenser eller bluse når vi skulle på kino andre påskedag og vise hvor brune vi var blitt. Pappa og nabomannen gikk kanskje en skitur innover vannene med bilkestikka før de slo seg ned på terrassen med kaffe, bamsemums og ertesuppe.
Venner av Mamma og Pappa, naboer og andre som var på skitur på Krokskogen passerte gjerne hytta på sine skiturer, og kom gjerne bortom. Enten helt av seg selv eller ved at vi ropte på de og inviterte de bort. (Kommanderte vil kanskje noen si.) Alle fikk tilbud om kaffe og ertesuppe. Noen slo seg ned lenge, noen stakk raskt videre. Men folksomt var det hele påsken når været var bra. Og det var jo alltid bra vær i påsken da jeg var ung.
I dag ble det barndomsminner om ertesuppe og påskefeiring. Så blir det spennende å se hva jeg skal reflektere over i morgen.
Bildet over er av FNs generalsekretærer, eller i det minste noen av de, De har ikke noe med saken å gjøre. Jeg trengte et bilde av et venterom og syntes dette “venterommet” med en samling portrettmalerier av viktige menn i dress passet utmerket.
Husker dere at jeg skrev innlegget Et tankefullt innlegg for et par dager siden? Det var basert på et leserinnlegg eller en artikkel i Aftenposten som handlet om venterom på kreftavdelingen i nybygget på Radiumhospitalet.
I dag ser det ut som om problemet kan være løst. For i kveld leser jeg i samme avis dette innlegget. I dette innlegget skrevet av klinikkdirektør Sigbjørn Smeland kan vi lese at han takker for innlegget som jeg skrev om på mandag og fortsetter med å forsikre at dette følger vi opp. Så fortsetter han; Vi vil derfor som et første tiltak sette frem en stol for pasienter ved resepsjonen. Dernest ser vi at vi må få inn flere og mer behagelige møbler. Vi har allerede tatt i bruk noe av det gamle møblementet.
Sånt liker jeg. De som bestemmer bestemmer seg for å lytte til kritikken og ta den på alvor. Så derfor vil jeg i dag gi honnør til Sigbjørn Smeland. Jeg tror mange ledere kan ha noe å lære av han.
Hvorfor kan de ikke spise kake hvis de ikke har brød? Spørsmålet skal Marie Antoinette ha sagt da folket gjorde opprør når sulten og de dårlige kårene ble for tøffe. Sannheten var, for de som lever i en privilegert verden uten kontakt med samfunnet rundt seg, at folket selvsagt ikke hadde kaker å spise når de ikke hadde brød. De manglet penger til mat.
At menneskene der ute kunne mangle penger til noe så grunnleggende som mat var utenfor Marie Antoinette sin fatte-evne der hun levde et liv i overflod av brød så vel som kaker og annen mat.
Litt slik føler jeg det er når Støre, Vedum, Wettre og resten av regjeringen viser til den lokale selvråderetten når noen mener regjeringen må gjøre noe for å redde de videregående skolene som blir lagt ned i innlandet, Buskerud og andre fylker. Hvorfor kan de ikke bare ta penger fra et annet sted i budsjettet hvis de ikke vil legge ned skoler?
Sannheten er jo at det ikke alltid er noe annet sted i budsjettet å finne de midlene. Når ostehøvelen er brukt lenge nok på fylkesbudsjett og kommunebudsjett er det til slutt ikke ost igjen.
I Norge er det ikke mangel på penger, men mangel på fordeling. Vedum sitter på en smellfeit sparegris, men nekter å gi mer til kommuner og fylkeskommuner.
Litt rart i grunnen. At dette skjer på akkurat Vedums vakt. Han er leder for Senterpartiet, som jo liksom skal være distriktenes parti. Jeg tror det hjelper lite med gratis ferjestrekninger og noen ekstra lensmannskontor når ungdommen og de videregående skolene forsvinner. Tror han folk husker så dårlig? I midten av august neste år starter et nytt skoleår. Ungdom fra Dokka, Lom, Etnedal og andre bygder må belage seg på flere timer på buss hver dag eller hybeltilværelse allerede i 16 års alderen. Omtrent samtidig skal foreldrene deres og de eldste av elevene gå til stemmeurnene og bestemme hvem som skal styre pengesekken de neste fire årene. Pengesekken og landet. Vedum antar jeg sikter seg inn på den gjeveste plassen på Senterpartiet i Innlandet sin liste. Er du Trygve så sikker på at det er deg folk på Lom og i Nordre Land (Dokka) vil ha til å representere seg på tinget? Snakk om å skyte seg selv i foten.
Det er fylkespolitikerne folk er sinte på nå. Men de sitter ikke på en stor feit julegris stappfull av penger. Den er det regjeringen og Vedum som sitter og koser seg med.
Nå som bloggtoppen oppdateres midt på dagen så vet jeg kvelden før hvilken blogger som jeg skal reflektere over neste morgen. I går konstaterte jeg glad og fornøyd at det var Allan. Allan er en fin fyr. Bloggen hans er full av reklame, fjas og lett underholdning. Lett å kommentere uten at jeg trenger gå inn i de helt tunge refleksjonene. Så jeg la meg i går med et smil om munnen sikker på at dagens første blogginnlegg fra meg skulle bli lettbent og muntert. Ikke var det noen vits i å sjekke ut hans siste innlegg før jeg la meg. Allan er en morgenfugl og publiserer gjerne innlegg lenge før jeg står opp om morgenen, enda jeg absolutt ikke er noen syvsover.
Så hva våknet jeg til i dag? Allan hadde ganske riktig kommet med et nytt innlegg lenge før soloppgang. Klokka 05.16 publiserte han innlegg om Religionens plass i samfunnet i gamle dager Ikke akkurat det innlegget man forventer å finne midt blant reklame for hårfønere og hudprodukter inne hos Allan. Jeg hadde sett for meg at i verste fall måtte jeg skrive om mat, han har blitt den reneste kokkeblogger i det siste. Men altså Religionens plass i samfunnet i gamle dager…. (sukk.)
Det høres nesten ut som en oppgave historielæreren min på Gymnaset, salige Thor Time kunne kommet med på en lekseprøve Grei ut om religionens plass i samfunnet fra middelalderen til ca år 1750. Hva skjedde i 1750 forresten? Hvorfor nevner han dette årstallet? Borgerskapets fremvekst? Begynnelsen på ny tid? Politiske revolusjoner? Her kunne jeg sikkert komme med mange refleksjoner og innlegget mitt kunne fort blitt akademisk, knusktørt og ulidelig kjedelig.
La oss blåse i 1750, og heller gjøre som Allan. Konsentrere seg om perioden fra middelalderen og frem til 1700-tallet. Gamle dager har altså blitt snevret inn til kun å gjelde perioden fra middelalderen til 1750. Vi utelater altså rundt fem tusen år av historien. Men Allan stopper ikke der med å forenkle problemstillingen. Han forholder seg til det han lite presist kaller vår del av verden. “Vår del av verden” er en litt upresis beskrivelse. Mener han Bardu? Norge? Den vestlige verden? Jeg er usikker. Men han har tydeligvis snevret inn problemstillingen slik at det kun dreier seg om kristendommen.
Snedig trekk. Da trenger han ikke forholde seg til Islam sin storhetstid som vel varte helt frem til 1600-tallet. Hvordan man brukte skattesystemet for å omvende mennesker fra Hinduismen til Islam eller Adi Granth.
Så egentlig har Allan innsnevret problematikken i emnet sitt til å omhandle kristendommens plass i samfunnet i Norge (eller Bardu) i perioden fra middelalderen til 1750. Jeg tror han tenker litt større enn Bardu, for der var det ikke noen kirke før i 1829. Ikke var det så mange folk heller. De kom først flyttende fra Østerdalen på 1790-tallet.
Om det stemmer som Allan skriver at de som trodde på andre religioner ble brent på bålet er jeg usikker på. Hekser og trollmenn ble brent, men det hadde vel ikke alltid noe med religion å gjøre? Mer med at de kunne fremkalle sykdom og skader. Eller i det minste blitt beskyldt for det. Jeg tror jeg fort hadde havnet på et bål om jeg hadde levd på den tiden.
Ellers er jeg enig i at det var smart å være kristen på den tiden. Jeg er som Allan overbevist om at det gjorde livet mye enklere. Religionsfrihet var nok ikke oppfunnet ennå. Et lite apropos forresten, Allan, siden du arbeider i skoleverket; Gud er egennavn og skrives med stor G. (Hvis ikke slike regler er endret siden jeg gikk på skolen.) Her hadde Thor Time vært fremme med rød-pennen hvis jeg ikke hadde husket det.
Kirken eller ikke selve bygget da men Kirkens menn hadde stor makt. Og siden Kongen på den tiden var svært langt unna både Bardu og Ringerike var det ofte Kirken i form av prester, proster og andre geistlige som styrte mye av samfunnet og samfunnsutviklingen.
Kirken var rik. Rikdom og makt er ofte to sider av samme sak. Også i dag. Hvorvidt de benyttet sin rikdom til beste for folk i menigheten eller ikke varierer nok fra sted til sted, og fra prest til prest. Men jeg tror ikke man utelukkende skal se på kirken som noe negativt i denne perioden. Ikke sikkert det hadde blitt så mye bedre om andre var satt til å ivareta den rikdommen og den makten kirken hadde.
Allan kommer inn på reformasjonen og delet mellom katolisismen og protestantene. At vi her i landet sluttet å betale for å få syndenes forlatelse og får det helt gratis, litt mer i tråd med da Jesus vandret rundt på jorden. Kan ikke huske å ha lest at han tok seg betalt. Han fikk 2 fisker og fem brød en gang, men det tok han å mettet fem tusen mennesker med. Det kan ikke ha blitt stort med rester eller fortjeneste av det.
Om det er opplysningstiden som gjør at kirken mister mye av sin makt er jeg usikker på. Jeg er ikke så sikker på om de som har makt nå alltid er så opplyste. Det er ikke alltid de med størst vett og forstand som er satt til å styre og ordne i dag. Hadde man hatt fokus på vitenskap og kunnskap tror jeg ikke man hadde lagt ned skoler i så stort omfang som det gjøres i fylker og kommuner i disse dager. Det er jo flere fakkeltog for skolebevaringer enn det var heksebål i gamle dager.
Jeg tror kirken mistet sin makt etter som borgerskapet vokste frem og flere og flere ønsket makt uten nødvendigvis å bli prest. Å gå fra prestestyre til folkestyre var nok en god greie, men jeg tror vi har et stykke igjen før det er folket som styrer seg selv. Det er fremdeles mye makt som utøves i det skjulte. Det er ikke alltid beslutninger tas i åpne politiske fora. Ofte er det maktpersoner som drar i tråder og utøver makt de har mer i form av posisjoner i samfunnet og kapital. Kanskje kan man si at storkapitalen har overtatt mye av den makten kirken hadde fra middelalderen og frem til1750.
I dag fyller jeg tekoppen og setter meg ned ved tastaturet med et stort smil. I dag skal jeg få lov å reflektere over det siste innlegget til en blogger jeg verdsetter svært høyt. Janne Nordvang og hennes oppsummering av ukas små øyeblikk hver søndag er en av ukas høydepunkt for meg.
Janne skildrer små hverdagslige øyeblikk som kanskje mange av oss har, og viser oss at de er verdifulle. Som denne søndagsmorgenen Janne skildrer i sitt siste innlegg; Rundstykkene står i ovnen, kaffen er allerede klar på kanna, og det knitrer i tørre bjørkekvister borte i peisen. Kan man egentlig ha noen bedre start på søndagen?
Hun evner og å se det fine i øyeblikk jeg overhode ikke ville klart å se noe fint i som i avsnittet; Den morran det det var så mye frost på sykkelsetet at alle eggene mine frøs før jeg nådde postkassa, og sikkert kunne bli millionær på svartebørs-egg på det illegale prøverørsmarkedet. Så kaldt var det, at vottene måtte frem, og nesa var rød på tippen da jeg ruslet gjennom skolegården. Nesten julestemning, fint øyeblikk! Jeg tror neppe jeg ville beskrevet det som et fint øyeblikk, likevel skjønner jeg hva hun mener, og hvorfor hun synes det er fint.
Og hun fortsetter med å gjøre kulda til noe fint. Og kulda lager rammer rundt bladene, rammer av frost som gjør bakken til et skattekammer for oss som liker å gå med snuta ned på let etter noe vakkert. Og å rusle rundt sånn og se etter blader med rim, det gir meg så ro i sjela! Så mange fine øyeblikk, litt i min egen verden, midt i alle andres travle hverdag. Hvilepuls!
Janne Nordvang sin blogg er en blogg man blir glad av å lese, og så føler man at hverdagslivet vi alle lever kanskje ikke er så kjedelig som vi ofte tenker. Det er jo proppfullt av små øyeblikk hvis vi bare evner å lagge merke til dem.
I dag kom jeg over et innlegg i Aftenposten som jeg håper mange tar seg tid til å lese. (Bare trykk på lenken). Artikkelen er skrevet av Elin Killie Martinsen.
Elin Killie Martinsen har arbeidet som journalist, skribent og lydtekniker i NRK, RadiOrakel og ulike nyhetsmedier i mange år. Martinsen har hatt lymfekreft i elleve år. I artikkelen skriver hun om møblene på en kreftavdeling på Radiumhospitalet som har flyttet inn i et nybygg. Eller egentlig skriver hun vel så mye om mangel på møbel. Hun savner en stol å sitte på ved skranken, fordi en kreftpasient ikke alltid har krefter til å stå så lenge av gangen. Hun skriver om det å beholde verdigheten ved å slippe å trygle de ansatte i skranken etter noe så selvfølgelig som en stol, en krakk eller et sittemøbel til å hvile kroppen på.
Hun spør om unge, friske designeres estetikk går foran hensynet til syke og utslitte kreftpasienter. Det er ikke bare mangelen på stol ved resepsjonen hun reagerer på men og at de sittemøblene som er i det området pasienter venter mellom forskjellige prøver og konsultasjoner eller på drosja hjem er så ukomfortable. At de krever at du sitter som et tent lys, rett i ryggen, og ikke møbler hvor du kan synke sammen og finne hvile, eller enda bedre kanskje strekke deg litt ut, eller krølle deg sammen i delvis liggende stilling.
Hun spør Hvem er de menneskene som har sittet i møter og besluttet at det ikke trengs plass til en stol ved luken, slik enkelte apotek får til? Hvilke faggrupper på sykehuset har bestemt at sittemøblene ikke skal gi pasienten nødvendig hvile?
Jeg har gjennom år vært såpass med i styre og stell av norske sykehus at jeg kan gi henne svaret på de to spørsmålene. Jeg er usikker på om hun vil like svaret. En kortversjon av svaret kan sammenfalles slik, jo nærmere du er det passientnære arbeidet i et sykehus, jo mindre har du å si om slike ting. Det folk som har arbeidet i en slik resepsjon over flere år når sjelden inn hvis noen lenger opp i systemet har bestemt noe annet.
