I går morges satt jeg her og reflekterte over temaet Religionens plass i samfunnet i gamle dager, i dag skal jeg reflektere over temaet ertesuppe. Man kan ikke si annet enn at det er relativ stor variasjon på denne bloggen.

Siden jeg liker å ha i det minste et snev av rød tråd, så slipper vi ikke temaene religion og gamle dager helt selv om dette innlegget strengt tatt burde handle mest om mat.
Jeg har nemlig tenkt å ta dere med tilbake til gamle dager. Ikke sånne eldgamle dager. Men tilbake til 1970- og 1980-tallet. Med andre ord har jeg tenkt å ta dere med tilbake til min oppvekst.
Det religiøse aspektet er at jeg har tenkt å ta dere med til påsken under min oppvekst. Påsken er faktisk en religiøs høytid, selv om det kanskje ikke er så dominerende for de fleste lenger.
Jeg kan trøste dere med at det heller ikke var noen dominerende del av påskefeiringa da jeg vokste opp heller. Det var derimot ertesuppe. 

Annonsørinnhold

Favoritter 🍬: De beste kalenderne med spiselig innhold

Familien min sitt påske-paradis var hytta på Damtjern. Jeg har skrevet om den ved noen anledninger her på bloggen. Det er der storfamilien pleier å avvikle det tradisjonsrike påskeskirennet hvert år.

Det var ikke noe påskeskirenn på hytta da jeg var barn. Det er en tradisjon søsknene mine og jeg startet da ungene våre var små og som de unge voksne nå har overtatt å arrangere.
Det var ikke noe storfamilie heller. Det var Mamma, Pappa og oss tre søstrene. Men likevel krydde det av folk utenfor hytta hele påsken. Hytta er på rundt 40 kvm, så den innbød ikke til så mange overnattingsgjester.

På 80-tallet var det ikke alltid vi overnattet på hytta selv heller, bare var der på dagene og dro hjem til kvelds. Foreldrene mine drev gård og måtte ned igjen å mate dyr hver morgen og kveld, da ble det ovte at vi tilbragte kveld og natt hjemme. Litt mer komfortabelt ikke minst for oss ten-åringer med dusj, TV, strøm og innedo enn å klumpe familien sammen på 40 kvm med gassbluss og utedo.
Avstanden hjem – hytte var vel på rundt 3-4 km, hvor man kun på de siste 500 meterne eller noe slikt må bruke ski. Resten med bil.

Dette skal handle om ertesuppe. og om folkelivet som alltid var rundt den lille hytta i påsken.
Pappa mente at ertesuppe, sånn god gammeldags kokt på knoke og med gule erter som ble lagt i vann kvelden før var den perfekte påskemat på hytta. Så på vedovnen inne i hytta sto en kjele suppe og putret hele påsken. Vi fylte bare på med vann, erter og grønnsaker hver dag. Da hadde vi mat å tilby folk som kom bortom hytta på besøk, og de var det alltid mange av.

Hytta ligger ved Damtjern, like ovenfor Stubdal. En av inngangsportene til Krokskogen, og øverst i min barndoms dal.
Et nabopar var alltid med oss opp på hytta. Fruen, mamma og vi jentene lagde oss solplass i forkant av hytta. Der satt vi på en seng av granbar, liggeunderlag og gamle teppeposer med ansiktet vendt mot sola og innsmurt med Nivea for å få den rette brunfargen. Du vet, sånn at vi jentene når vi kom i tenårene kunne ta på oss hvit pologenser eller bluse når vi skulle på kino andre påskedag og vise hvor brune vi var blitt.
Pappa og nabomannen gikk kanskje en skitur innover vannene med bilkestikka før de slo seg ned på terrassen med kaffe, bamsemums og ertesuppe.

Venner av Mamma og Pappa, naboer og andre som var på skitur på Krokskogen passerte gjerne hytta på sine skiturer, og kom gjerne bortom. Enten helt av seg selv eller ved at vi ropte på de og inviterte de bort. (Kommanderte vil kanskje noen si.)
Alle fikk tilbud om kaffe og ertesuppe. Noen slo seg ned lenge, noen stakk raskt videre. Men folksomt var det hele påsken når været var bra. Og det var jo alltid bra vær i påsken da jeg var ung.

I dag ble det barndomsminner om ertesuppe og påskefeiring. Så blir det spennende å se hva jeg skal reflektere over i morgen.