I dag kom jeg over et innlegg i Aftenposten som jeg håper mange tar seg tid til å lese. (Bare trykk på lenken). Artikkelen er skrevet av Elin Killie Martinsen.
Elin Killie Martinsen har arbeidet som journalist, skribent og lydtekniker i NRK, RadiOrakel og ulike nyhetsmedier i mange år. Martinsen har hatt lymfekreft i elleve år. I artikkelen skriver hun om møblene på en kreftavdeling på Radiumhospitalet som har flyttet inn i et nybygg. Eller egentlig skriver hun vel så mye om mangel på møbel. Hun savner en stol å sitte på ved skranken, fordi en kreftpasient ikke alltid har krefter til å stå så lenge av gangen. Hun skriver om det å beholde verdigheten ved å slippe å trygle de ansatte i skranken etter noe så selvfølgelig som en stol, en krakk eller et sittemøbel til å hvile kroppen på.
Hun spør om unge, friske designeres estetikk går foran hensynet til syke og utslitte kreftpasienter.
Det er ikke bare mangelen på stol ved resepsjonen hun reagerer på men og at de sittemøblene som er i det området pasienter venter mellom forskjellige prøver og konsultasjoner eller på drosja hjem er så ukomfortable. At de krever at du sitter som et tent lys, rett i ryggen, og ikke møbler hvor du kan synke sammen og finne hvile, eller enda bedre kanskje strekke deg litt ut, eller krølle deg sammen i delvis liggende stilling.
Hun spør
Hvem er de menneskene som har sittet i møter og besluttet at det ikke trengs plass til en stol ved luken, slik enkelte apotek får til?
Hvilke faggrupper på sykehuset har bestemt at sittemøblene ikke skal gi pasienten nødvendig hvile?
Jeg har gjennom år vært såpass med i styre og stell av norske sykehus at jeg kan gi henne svaret på de to spørsmålene. Jeg er usikker på om hun vil like svaret. En kortversjon av svaret kan sammenfalles slik, jo nærmere du er det passientnære arbeidet i et sykehus, jo mindre har du å si om slike ting.
Det folk som har arbeidet i en slik resepsjon over flere år når sjelden inn hvis noen lenger opp i systemet har bestemt noe annet.