I formiddag tok jeg en tur til byen. Det var på tide med litt egenpleie. I det minste tid for å gjøre noe med sveisen som i grunn har fått vokse i fred en stund.
Det er godt med et frisørbesøk. En føler seg både freshere og sprekere når frisyren er i orden. Jeg har kjent på det en stund, at det har vært en stund siden siste hårklipp. Har liksom hatt så mye annet å tenke på. Nå som hverdagen starter igjen, og det snart er tid for politiske møter er det greit å fredhe seg litt opp.
Jeg hater å måtte innrømme det, men noen ganger tar denne kjerringa rett og slett feil. I det forrige innlegget mitt spådde jeg at de oppjusterte tallene for sidevisninger på blogg.no ville bli hengende i dagevis. Der tok jeg feil. De er alt justert til det nivået de har ligget på den siste drøye måneden. Jeg har avansert til en tredje plass, men med omtrent bare halvparten av alle sidevisningene jeg hadde for et par timer siden da jeg lå lengre ned på lista.
Regner med at support alt har fått beskjed av en hoppende forbanna blogger eller tre.
Dette blir jo bare mer, og mer gøy. Mens jeg skrev dette innlegget har jeg plutselig fått rundt 100 sidevisninger til, og ligger på en annenplass. Tenker noen får litt høyt blodtrykk nå i takt med at de raser nedover på lista. Venter en times tid med å publisere dette innlegget. Kanskje jeg er oppe på en førsteplass innen da.
Etter et evinnelig mas til blogg.no fra enkelte bloggere er topplista endelig slik “den skal være”. Jeg har forstått at flere har brukt masse tid på å sjekke om alle sidevisningene de får fra alle steder de måtte finne det for godt å promotere bloggen sin teller med. Så de har sittet og klikket og satt streker, sjekket og stått på og sikkert ringt ned support på blogg.no til de fikk det som de ville. Ja, jeg fikk med meg at jubelen sto i taket da lista endelig var “riktig” ved 18 tiden i går. Jeg er egentlig ikke så opptatt av den lista som det kanskje virker som. Jeg har ikke en gang vært inne på GA og sjekket hva tallene der viser.
Nok om det. Jeg tror det viktigste for å få sidevisninger og blest om bloggen sin ikke er hvor mange steder du legger igjen link til bloggen, men det faktiske innholdet. Jeg er i det minste mer opptatt av å skrive noe folk faktisk føler for å lese enn å bare poste innlegg ed spekulative bilder og overskrifter for å få folk til å klikke inn. Jeg ønsker å formidle noe. Ikke alltid alt er like godt og like viktig, men det som driver meg er mer å bli lest og at folk liker eller lar seg engasjere av det jeg skriver. Hva andre ønsker å bruke bloggen sin til er deres sak.
Ta Allan, for eksempel. Han ligger på plassen foran meg i dag, og er jo den som skal inspirere meg denne morgenen. Han tester potetgull, og Sørlandschips med bruna smør og hvitløk får ikke akkurat hederlig omtale. Jeg tror chipsprodusenten like godt kan kaste restlageret av denne chipstypen med en gang. Ja tøm lageret for chips med smak av sjokolade og appelsin samtidig. De kommer ikke til å få solgt en pose etter dette. Når en toppblogger som opp til flere ganger har vært nummer to på en liste visstnok “ingen” bryr seg om, men samtidig bruker både tid, krefter og blogginnlegg på å få “rikitig”, har dømt produktet nord og ned er det bare å gi opp.
Litt rart i grunn at Allan av alle bruker tid og krefter på å ødelegge salgsmulighetene for en chips-produsent. Han er vel den her inne som tjener mest penger på å reklamere for produkter. Regner med at det kommer av at Sørlandschips ikke har ønsket å inngå noen avtale med den o så prominente toppbloggeren og fremtidige bloggkongen. Jeg anbefaler at Sørlandschips så raskt som mulig tar kontakt med Allan og tilbyr han et lass gratis potetchips i ønsket smak samt en feit sjekk for å stoppe denne svertekampanjen. (Send gjerne et lass chips til undertegnede og, Sørflatveien 17, 3516 Hønefoss. Her tar vi i mot alle smaksvarianter.)
Gamle Gubben Grå og jeg tok en tur til Sagene i dag. Spiste burgere og koste oss på en uterestaurant, eller kanskje var det mest ei burger-sjappe. Godt var det, og legen sa Gamle Gubben Grå skulle velge mat med kalorier. Da må jo The Greasy House være rett sted, ikke sant?
Etter maten gikk vi litt bortover gata der vi hadde kjørt før vi parkerte bilen. Gamle Gubben Grå hadde nemlig sett noe av interesse Sagene bokhandel. En av de få uavhengige bokhandlere uten kjede tilknytning. En bokhandel med alle typer bøker i hyller fra gulv til tak, og som luktet bokhandel, slik det gjorde i gamle dager. Lykke!
Jeg fant og noe som falt i min smak, Sagene kirke. De som følger denne bloggen vet at jeg er glad i kirker.
Til alt hell var det og Åpen kirke, så Gamle Gubben Grå og jeg tok og en titt inn i kirken.
Og for en kirke! Jeg fikk nesten katedral-følelse. Denne kirken fra 1891. Dette er en av Oslos mest særpregede kirker leser jeg på nettsiden Norske kirker. Det skjønner jeg, for dette kirkerommet tok nesten pusten fra meg. Ikke uten grunn er den blitt kalt Nordkantens katedral. Altså tenkte jeg ikke så feil når jeg sammenlignet den med en katedral.
Ikke minst gjorde alle glassmalerier inntrykk. Mest imponerende var det store rosevindu på gavlen over hovedinngangen i vest. Glassmaleriene ble tegnet av Sigurd Nilsen og utført av glassmester G.A. Larsen i 1906.
Kirken har det som visstnok er landets eneste gjenværende Hollenbach-orgel, fra 1891.
På dette bildet ser dere både orgelet og rose-vinduet. Rosevindu kommer overhode ikke til sin rett på bildet. Det ble alt for mye motlys. Men bildet gir en god gjengivelse av noe av katedral-følelsen.
I dag har jeg hatt en god dag. Tilbragt mye tid sammen med Gamle Gubben Grå. Vi har vært på oppdagelsesferd og laget oss gode opplevelser. Sånne ting som jeg har savnet i sommer. Jeg tror det gjorde oss begge godt.
Nok en deilig augustdag. Sitter utenfor Espresso House på Ullevål og koser meg med rn kaffe-latte og ventet på Gamle Gubben Grå. Må jo inn og være litt moralsk støtte innimellom.
Været er nydelig. Det blåser lett, og løvet over meg gir litt skygge. Jeg føler på en ro her på Ullevål. Høres sikkert rart ut. Det er snakk om et universitets sykehus. Alvorlig sykdom. Vi skal inn til legen senere i dag. Rammen rundt besøket er preget av alvor.
Men for meg er Ullevål fremdeles stedet som minner om glade studiedager. Snur jeg litt på hodet kan jeg se blokka hvor jeg bodde, radiografhøgskolen lå i det gamle bygget rett her borte. Det pulserende sykehuslivet kjennes og trygt. Selv om Ullevål er mye større enn Ringerike Sykehus er det noe kjent og kjært med hbitkledde mennesker og folk I pasienttøy. Det var jo hverdagen min i over tretti år.
Så jeg koser meg i solen med senkede skuldre, og venter på mannen i mitt liv. Der ser jeg han dukke opp.
Hverdagen er helt klart tilbake, og foran meg på bloggtopplista dukker selvsagt en av disse uke-meny-bloggene opp. (Sukk!) De er ikke alltid like lette å kommentere. Ikke pleier de å inspirere meg nevneverdig heller. Det har ikke endret seg i løpet av sommeren. Det med deres evne til å inspirere meg, mener jeg.
Denne er intet unntak. Pizza, pasta, burger og grillmat. Kanskje ikke så veldig revolusjonerende forslag? Har forresten vært veldig lite pizza i Drømmehuset i sommer. Ikke har vi hentet hjem så mange burgere fra burgersjappa heller. Nei her har det stort sett vært mat laget fra bunnen av, som gårsdagen hjemmelagde snitsler. Klapper meg selv litt på skulderen der.
At vi ikke har grillet en eneste gang derimot er litt trist. Har ikke en gang pakket frem grillen. Jeg tror det er der det ligger. At vi ikke har pakket frem og gjort grillen klar til bruk. Får skjerpe oss til neste år.
Kanskje er det en ny grill som skal til? Den vi har er 11 år gammel. Da Gamle Gubben Grå fylte 30 år i 1993 hadde vi akkurat flyttet fra sykehus-leilighet til rekkehuset. Fra blokk med kun lov til å bruke elektrisk grill (hvis det var lov), og til rekkehus med terrasse, egen hage og gode muligheter til grilling. Jeg kjøpte fin kulegrill, kull-grill til Gamle Gubben Grå i bursdagsgave. Svigerforeldrene mine kjøpte hagemøbler, og vips var uteplassen fin og klar til bruk. Gubben har fødselsdag 3. mai, helt i starten av sesongen, så det passer jo så bra. Da Gamle Gubben Grå fylte 40 i 2003 var kulegrillen klar for utskiftning. Gassgriller var nå greia, så jeg investerte i en gassgrill i førtiårs gave. Og siden det var hans grill, ble det og hans oppgave å være grillmester. Smart denne kjerringa, ikke sant. Da Gamle Gubben Grå fylte 50 år i 2013 var gassgrillen begynt å bli sliten, og den hadde vært flittig i bruk. Men Gamle Gubben Grå kom meg i forkjøpet. Han kom hjem med ny gassgrill allerede i april. Denne gangen ville han ha noe annet enn grill i gave når han hadde jubileum. Ok, jeg skjønte tegninga, og kjøpte bålpanne… Da han fylte 60 år i fjor torde jeg ikke tenke tanken på å kjøpe verken grill eller noe annet man kunne lage mat på. (Vi burde i grunn hatt en ny komfyr, men jeg lot det være.) Men den gamle grillen har ikke vært brukt mye de to siste sesongene. Så kanskje en ny grill er det han bør få i 62 års gave?
Nok om grilling. Dette skulle handle om ukemeny og manglende inspirasjon. Den spareribsen til Mat fra bunnen er forresten ikke noe du bare slenger på grillen en dag sola skinner og du får lyst til å grille. Nei, den begynner med oppdeling av en kvart grill, et døgns hvile og over fire timer med forberedelser før du kommer i gang med selve grillinga.
Det eneste jeg finner litt inspirerende på den menyen er den matsekken bredfull av smak. Den gjorde meg så nysgjerrig at jeg måtte klikke meg inn og lese oppskrifta.
Det var litt kjølig og grått i morges, men dagen utviklet seg til å bli en aldeles nydelig dag. Jeg har benyttet den godt.
Da jeg gikk tur med hundene i dag morges fant jeg både rimsopp og rødskrubb som ble med hjem. Ikke haugevis av sopp, men nok til meg. Siden jeg er den eneste her for tiden som liker sopp holder det i massevis.
Litt senere var jeg en tur ute hos Høvdingen. Han var opptatt med å fikse noe på en traktor sammen med et barnebarn, så besøket mitt ble kort. Kunne jo ikke forstyrre karene som jobbet.
På hjemveien stoppet jeg og plukket med meg noen liter rognebær, rognebærtrerne er jo fulle av bær i år. Jeg har planer om å lage rognebær-gele. Det er godt til viltkjøtt. Ja smaker bra til oksekjøtt og pateer også.
Bærene skal bare få en natt eller to i fryseren, så skal jeg skaffe litt epler og lage gelé. Rognan blir mindre sur og besk hvis den blir “frostbitt” har jeg hørt.
Nå maser hundene. På tide mef ny tur. Kanskje finner jeg mer sopp? For meg er dette den fine tida. Tida for å høste av naturens skatter.
I dag er det grått, og tåka treffer furutoppene rundt Drømmehuset. Folk har startet på jobb igjen etter ferien. Selv om det fremdeles er sommer og jeg er glad i August, er det definitivt sensommer med et drag av høst i lufta. Hvor ble det egentlig av denne sommeren?
I går var vi i familieselskap. Hele storfamilien samlet ute hos søsteren min. Eller ikke alle da, passer jo sjelden for alle på en gang. Men vi var 21 stykker hvis jeg ikke teller helt feil. Sist vi hadde familieselskap var i midten av juni. Det er 7 uker siden. Gamle Gubben Grå var ikke med på selskapet i går. Ikke på selskapet for 7 uker siden. For 7 uker siden tilbragte han helga på hytta til Svigermor og hjalp henne med å restaurere brygga og annet forefallende arbeid. 7 uker siden. Det føles som en evighet siden, og samtidig som om det nesten var i går.
For 6 uker siden fikk vi greie på at Gamle Gubben Grå hadde en svulst i l den ene lunga, mest sannsynlig kreft. Utredningen gikk i et rasende tempo, all honnør til helsevesenet og pakkeforløp kreft. I løpet av halvannen uke var han gjennom telemetri, spirometri, bronkoskopi, biopsi, Pet-CT, og to lungeleger. Vi fikk den endelige diagnosen en av de første dagene i juli, og behandlingsforløpet skissert av lungekreft-spesialist på Ullevål få dager etter det. I mellomtiden hadde Gamle Gubben Grå også rukket en tur innom en MR: CT-doseplan var dagen etter, og under en uke etter det begynte behandlingen. Fra vi fikk greie på at det var en svulst i den ene lunga og til Gamle Gubben Grå var ferdig utredet og fikk sin første dose med cellegift og sin første strålebehandling tok det litt over tre uker, 23 dager.
Det var mye å forholde seg til de 23 dagene. Alle undersøkelsene, alle tankene, redsel og håp. Et virvar av dager og følelser. Ta inn over seg hva som egentlig skjer. Informere de som skal informeres. Holde motet oppe hos Gamle Gubben Grå, ungene, Svigermor – og meg selv. Det er kanskje ikke så rart at jeg sitter her og lurer på hvor sommeren ble av for den er vel omtrent det siste jeg har tenkt på, selv om jeg har registrert både regn og flotte solskinnsdager.
Gamle Gubben Grå er godt i gang med behandlingen. Får sin 14. strålebehandling i dag, skal ha sin andre runde med cellegift denne uka. Barten var borte da han kom hjem på fredag. Han fikk frisøren til å gjøre kort prosess med håret på lørdag. Plutselig var det veldig tydelig at han var en kreftpasient.
Ungene har vært mye hjemme mens Gamle Gubben Grå har vært til behandling- Mulig de har behov for å se at jeg ikke faller sammen, mulig de bare har behov for at vi er sammen. Kanskje litt begge deler.
Selv om det føles som en del av meg selv er borte når Gamle Gubben Grå ikke er her, går det greit med meg. Jeg har vært ute ei vinternatt før, og er jo kjerringa som fikser alt. I tillegg har jeg mange som stiller opp for meg. Mange som jeg kjenner bryr seg om oss, og jeg har mange jeg kan prate med hvis jeg føler for det. Det strekkes ut hjelpende hender, klemmer og trøstende ord etter som det blir kjent at Gamle Gubben Grå er alvorlig syk. Jeg føler at jeg er godt ivaretatt. Det største sjokket har roet seg. Nå er det en ny hverdag, men også den kan ha gode opplevelser og gode dager. Målet med behandlingen er at han skal bli frisk. Det er der vi har fokuset. Noen tøffe uker, måneder og så er vi forhåpentligvis ved målet.
De siste ukene har både Datteren og Yngste Sønn hatt ferie og vært masse hjemme i Drømmehuset. I helgen har også Gamle Gubben Grå vært hjemme. Fult hus, og jeg dobler middagsoppskriftene. Jeg har kost meg med folk rundt meg og liv i huset. I kveld reiser Datteren og Gamle Gubben Grå tilbake til Oslo. I morgen begynner Yngste Sønn på jobb igjen etter ferien. Plutselig blir jeg alene hjemme på dagene, og Yngste Sønn har lange arbeidsdager. Hverdagen er tilbake.
Jeg kjenner at jeg gleder meg. Misforstå meg rett, det har vært koselig å ha huset “fullt” og de unge voksne sammen med meg. Drikke tekopper og skravle med Datteren, ha de litt dype- eller helt usakelige samtalene med Yngste Sønn eller bare høre på de unge voksne snakke sammen. Noen å spørre om de kan gjøre små tjenester som å klippe plen eller sette blenderen tilbake oppe på kjøkkenskapet. kort sagt liv rundt meg.
Helseutfordringen til Ut i friluft denne helga er insekter. Kanskje ikke den største utfordringen, tenkte jeg, og tok med meg hundene på tur.
Jeg studerte grøftekantene godt der jeg gikk, og det var nok av sommerfugler. Men de satt liksom ikke stille lenge nok til at jeg fikk tatt bilde av de. Så fort jeg bøyde meg over blomst eller strå mef mobilen hevet, flakset de videre. Hjalp sikkert ikke på at jeg hadde med meg to hunder i bånd.
Og til deg syklist i proff sykkelutstyr og kjapp sykkel, hva med et lite pling i sykkelbjella? Er ikke sånt utstyr påbudt lenger, foresten? Blir gor tungt på de superlett karbon-syklene, eller hva det heter? Gir for mye luftmotstand? Vel, du skremte nesten hjerteinfarkt på denne kjerringa som sto krumbøyd over en blomst og forsøkte å få bilde av en sommerfugl. Sykkelen var så nære at vinden som følger med nesten fikk sommerkjolen min til å virvle opp slik som for Marylin Monroe. To små hunder i bånd var kun cm fra å bli overkjørt.
Omtrent med livet som innsats fikk jeg til slutt et bilde av insekt som jeg er fornøyd med. Ja, hvis sommerfugler er insekter da.
