Den fyldige barten har liksom vært Gamle Gubben Grå sitt varemerke. Han har hatt den siden lenge før vi ble sammen. Sikkert fra han begynte på videregående, eller gikk i læra. Vi har kjent hverandre siden våren 1989, og jeg har aldri sett han uten bart.
I dag kom han hjem barteløs. Kreftbehandling fører jo gjerne til at man mister håret, og denne uken hadde Gamle Gubben Grå kommet så langt i behandlingen at håravfallet begynner. For ikke å få maten full av hår hver gang han spiste hadde han ofret barten.
Det er litt uvant å se han “naken” i ansiktet, men det skal jeg nok venne meg til. Det første jeg ba om var et barteløst kyss. Her må man fokusere på det positive.
Hårmanken er fremdeles fyldig og fin, men han røyter mer enn bikkjene, så vi har sittet ute på trammen i hele kveld, Der kan hårene blåse fritt uten at støvsugeren (late Brit) må jobbe seg i hjel.
Jeg lurte litt på om jeg skulle gå tl investering av slik hårføner flere bloggere reklamerer for for tiden. Mulig den blåser så hardt at jeg kunne blåse skallen til Gamle Gubben Grå fri for hår. Det virket ikke som om han var så begeistret for den ideen. Ikke at jeg skulle nappe ut hårene tust for tust heller.
Vi får se. Kanskje blir det en tur innom en frisør i morgen hvis vi drar til byen for å drikke kaffe-latte.
At barten er borte og Gubben røyter tar vi med humor. Det er som forventet. Dog, barteløst bilde har jeg ennå ikke fått tatt.
Oppvaskmaskinen summer fornøyd på kjøkkenet. Jeg har surra rundt i rolig tempo og ryddet og ordnet litt slik man gjør når man har hus og hjem. Ikke de helt store prosjektene i dag. Datteren og Yngste Sønn er hjemme. Ferie. Jeg får mer ånden over meg til de store prosjektene når jeg har Drømmehuset for meg selv.
Er egentlig litt godt å ta det litt rolig. Tror jeg nå begynner å kjenne at juli var litt vel hektisk med alt som skjedde rundt meg og som jeg ikke hadde noen innvirkning på.
Skal straks hente Gamle Gubben Grå på Helseelspressen. Godt å få han hjem for noen dager.
Datteren og Yngste Sønn tar seg av å handle for Høvdingen. Vinn, vinn situasjon. Jeg får hentet Gamle Gubben Grå uten å stresse, og Høvdingen får mat og besøk av noen han ikke ser så ofte. De går besøkt bestefaren og samtidig hjulpet meg.
Som jeg nevnte i innlegget Skiller seg ut var vi vært på loppemarked i helgen. Å du hvor mange flotte ting det var der! Jeg har brukt en formue. Ja vipps gikk varmt en liten stund der, og vi måtte hente hengeren for å få med alt hjem.
Eller en formue er kanskje å ta litt hardt i. Jeg har brukt 455 kroner, men nå er jeg og garantert å få høre korpsmusikk på 17. mai.
Asjetten på bildet over var ett av funnene som ble med hjem. Eller det er ikke en asjett men hele 6 stykker. Grei størrelse til frokostasjett. Kanskje litt vel sommerlig nå som det går mot høst, men det kommer en ny vår og en ny sommer. PPrisfor 6 asjetter? 50 kroner.
Jeg kjøpte 6 stk. av heftet Ringerike fra 60-tallet. De fortalte jeg om i innlegget Kanskje er jeg kongelig…. og ja de skal nok inspirere til mange blogginnlegg.Jeg har allerede flere innlegg under arbeid.
Når vi er inne på historie. Dette heftet ble og med hjem. Det er trykket høsten 1945 og er utklipp fra norske aviser gjennom andre verdenskrig. Du ser godt når okkupasjonsmakten overtok pressen på hvordan krigshandlingene blir skildret. Tankefull blir jeg og av å se de mange notisene over nordmenn som har blitt henrettet av SS fordi de har kjempet mot okkupasjonsmakten. For dette heftet og de 6 Ringerike-hefrene betalte jeg 70 kroner.10 kroner for hvert hefte.
Så kjøpte jeg en brun håndheklet rund duk til det runde bordet i stua. Det vil jeg style med duk, lys og blomster før jeg tar bilde av duken. Da kommer den liksom til sin rett. Men først må Gamle Gubben Grå rydde vekk stablene med uleste bøker han har der. Den betalte jeg gladelig 30 kroner for. Skampris for fint håndarbeid.
Ja så kjøpte vi jo stakittgjerde til 100 kroner, og hagemøbler. Det nevnte jeg vel i innlegget Hviledag.
100 kroner for gjerde og 100 kroner for hagemøblene. Hagemøblene er en kurvstol som trenger et nytt lag spraymaling og litt stell, og en kurvsofa for to som enten skal erstatte kurvstolene på trammen eller pallesofaen på terrassen.
Hvis du summerer dette ser du at det blir 350 kroner. Ikke 455 dom jeg påsto i starten av innlegget at jeg hadde brukt. 100 kroner gikk til kaffe og vaffel til Gamle Gubben Grå og meg, og de siste 5 kronene gikk til en plastpose til å ha hefter og asjetter i.
Jeg var godt fornøyd med kjøpene, og syntes jeg kom hjem med skatter. I dag har jeg solgt en litt sliten kurv-gyngestol som har stått på terrassen, og på drn måten finansiert kjøpet av de “nye” hagemøblene.
Noe sier at morgenstund har gull i munn, jeg er litt usikker på det akkurat i dag. Jeg våknet litt over 5, men syntes det var litt tidlig å starte dagen. Det er folk her som har ferie. Kanskje la de få sove litt før huset våkner til liv. Klarte å dorme litt mer, kikka på klokka ved 6 tiden og ble enig med meg selv at jeg kunne drøye med å stå opp til klokka var 7. Egentlig var jeg litt trøtt og. Godt å ligge sånn og små-slumre.
Det syntes ikke Kidd, og ved 6.30 tiden var det bare å stå opp. Sånn klynking og mas kunne jo tyde på at han måtte ut. Men nei, når han bare hadde fått opp meg og sett at jeg var i klærne, gikk han fornøyd og la seg igjen.
Freden varte ikke lenge, for rundt 7 sto også Charlie Chihuahua opp. Den hunden er aldri oppe frivillig så tidlig uten at han må ut, så jeg tok på meg sko og fant frem hundebåndene. Vips var Charlie Chihuahua under skjenken i spisestuen. Når jeg nærmet meg med båndet hørtes lav knurring. Den hunden er rimelig morgengretten.
Kidd derimot er alltid klar for en tur, så da satte jeg på han bånd og tok morgenturen med han. Det er en fin morgen, klar litt kjølig høsthimmel. Kjølig når man går i kortermet sommerkjole. Jeg kjenner på gleden over tiden som ligger foran oss. Mange, flotte høstmorgener. Finnes det egentlig noe bedre enn det? Gjerne med litt morgentåke som fordufter sakte rundt deg mens du går.
Ferdig med runden sto Charlie Chihuahua klar ved inngangsdøra. Har dere virkelig gått tur uten meg? Så da var det bare å ta med seg ny bikkje og labbe en tur til.
Hunder som har vært ute på tur vil ha påfyll av mat og drikke. I det minste når de ser matmor nærme seg vannkoker og brødboks. Tegn på at matmor har tenkt å lage seg et måltid. Skal ei kjerring få matro er det best å sørge for forpleining for de to først.
Men så, så er det endelig for litt meg-tid med tekopp og tastatur. Jeg trakter meg en kopp av teen jeg fikk av Datteren i går. En frukt-te med alt fra bjørnebær til markjordbær. Den lukter himmelsk, og smaker nesten enda bedre. Skuldrene senker seg. Jeg kan bli sittende en god stund med tekoppen. Jeg har jo alt vært flink og luftet hundene. Håper det fremdeles går en liten stund til resten av huset våkner til liv.
Aguiar (9), Elsie (7) og Bebe (6) er drept. Tre jenter på 6, 7 og 9 år. 3 uskyldige jenter som ønsket å lage vennskapsbånd og danse som Taylor Swift.
Tragedien er knapt rukket å komme i nyhetsbildet før en blogger borte i USA, Andrew Tate, bruker tragedien til å spre løgner spunnet ut av sine egne fordommer. Til tross for at politiet melder at den 17 år gamle gjerningsmannen er født i Cardiff og vokst opp i Banks, så hevder bloggeren at det er en arabisk båtflyktning kommet til Storbritannia på illegalt vis for noen få måneder siden.
Det har vært opptøyer i byen hvor drapene på de tre jentene skjedde de siste nettene. Til nå er 53 politimenn skadet, hus har fått rutene knust og flere bygninger, blant de en moské er påtent. Merseyside police skriver i en pressemelding at de tror det er tilhengere av English Defence League (EDL) som står bak opptøyene. Dette er en høyreekstrem gruppe i England.
Jeg synes det er grusomt men dessverre ikke overraskende at høyreekstreme krefter bruker en slik tragedie som drapene på Bebe, Elsie og Aguiar til å spre sine hatefulle løgner, og bruke de som unnskyldning for å ramponere og ødelegge.
For å slå det fast en gang for alle; det foreligger ingen indikasjoner på at den mistenkte gjerningspersonen bak knivangrepet var muslim. The Telegraph skriver at 17-åringen er født i Cardiff med foreldre fra Rwanda, et land der over 93 prosent er kristne.
Gjerningspersonen er altså mest sannsynlig en kristen fyr, født og oppvokst I England. Men en blogger på andre side av Atlanteren så sitt snitt til å bruke denne tragedie til å spre usannheter. Han så på dette som en mulighet til å nøre opp under den fremmedfrykten og det fremmedhatet som finnes i samfunnet. Og det uten at det hadde den minste rot i virkeligheten.
Jeg er skremt over hvordan opptøyene utvikler seg i Southport. Skremt av hatet, og at det ikke virker som om myndighetenes opplysninger om gjerningsmannen overhode når inn, fordi bermen heller vil tro på en blogger enn på politiet og myndighetene. For en makt denne bloggeren har.
Drapene på Bebe, Elsie og Aguiar er helt grusomme. Jeg kan ikke forstå hva som får en ung mann til å stikke kniven gjentatte ganger inn i uskyldige barn. Jeg klarer ikke å fatte hva som fikk han til å begå ugjerningene. Hvorfor han ikke stoppet når han så blodet, hørte skrikene, så de livredde øynene på barna. Små, uskyldige barn som han mest sannsynlig ikke hadde noe forhold til, og derfor ikke kunne hate i den grad at det er forklaring på ugjerningen.
Vi var og er sikkert mange som lurer på hvorfor.
Bebe, Elsie og Aguiar fortjener mer respekt enn at folk bruker deres død for å fremme eget hat-budskap uten rot i virkeligheten. De tre jentene og de andre barna på dansekurset ville lage vennskapsbånd og danse. Ikke spre hat, frykt og ødeleggelse. Det må føles grusomt for de pårørende og en hån mot de døde og skadde barna at noen bruker deres død til å fremme hat, opptøyer og ødeleggelser. Det motsatte av det barna søkte.
Vi bloggere på blogg.no har langt fra like mange følgere som Andrew Tate, likevel håper jeg at vi tenker en ekstra gang på hva vi har skrevet før vi trykker publiser. I det minste når vi uttaler oss om ting vi mer antar en vet. En blogger i USA skrev et innlegg ut fra sine antakelser, basert på egne fordommer og helt uten rot i virkeligheten. Resultatet ble tre netter med opptøyer i England, 53 skadde politifolk, og gater ødelagt av branner, ruteknusing og annet hærverk.
Hva som egentlig drev 17 åringen til sine grufulle handlinger får vi nok aldri vite. Det sørget Andrew Tate for.
Kaffe-latte og kanelbolle. Sitter i en nesten folketom kafé og kjenner at i dag trengte jeg akkurat det. Se folk, men likevel være alene.
I dag er det første august. Måneden hvor man liksom fikk en ny start da man var ung. Nytt skoleår, nytt klassetrinn, noen ganger ny skole eller nye studier. Måneden for nye muligheter. Helt siden skoledagene har jeg hatt den følelsen når august kommer. Nesten så jeg drar ut og kjøper penal og bokbind.
Juli forsvant før jeg liksom fikk med meg at den var her. Det gikk i ett med utredning for Gamle Gubben Grå og start av behandling. Jeg hang med og fulgte opp. Det var liten tid til å tenke på meg selv. Familie skulle informeres og ivaretas. En kreftdiagnose påvirker så mange fler enn den som er syk. Den påvirker voksne barn, gamle foreldre, søsken, resten av familien og vennegjengen. Samtidig trengte jo Gamle Gubben Grå meg. Trengte noen å dele både opplevelser og tanker med. Min jobb ble å ivareta alle, samt holde motet oppe hos alle berørte. Dette skal gå bra!
Jeg er utrolig flink til å ta på meg slike oppgaver, og ja jeg føler også at det er naturlig at det er min oppgave.
Nå har juli glidd over i august. Sjokket over at Gamle Gubben Grå er alvorlig syk har gått over i en slags erkjennelse. Sånn er situasjonen, og så må jeg forholde meg til det. Få den nye hverdagen til å fungere. Akkurat som når nan gikk fra ungdomsskole til videregående eller begynte på et nytt studie.
Jeg fikk ny arbeidsevnevurdering tilsendt fra NAV her om dagen. Der står det blant annet: Du har vanskelig for å si nei til jobb og har hele livet arbeidet hardt og mye. Du sliter med å erkjenne at du nå trenger å bremse litt. Det er mye sant i det.
Det står også, i tillegg til en oppramsing av skader og diagnoser, at jeg har opplevd mye igjennom livet, og at totalbelastninen av dette ha gjort at det ikke er alt for mye krefter igjen. Jeg er rimelig sikker på at en kreftsyk mann i grunn var det siste jeg trengte.
Men sånn er livet. Nå må jeg sørge for at jeg ikke faller inn i mitt gamle mønster med å bøye nakken og gå på. Holde på til kreftene tar slutt og helst litt til. De siste dagene har jeg følt at jeg er på god vei dit. Det er så mange som skal ivaretas, og så mye som skal gjøres i hus og hage. Hvis jeg bare står på får jeg heller ikke tid til å tenke så mye. Noen ganger kan det være en fordel.
Ingen er tjent med at jeg sliter meg helt ut. Ikke Gamle Gubben Grå og ikke jeg. Så i dag ble det byliv, kanelbolle og kaffe-latte som en start på dagen. Ja etter å ha gått tur med hundene. Nå føler jeg at jeg har senket skuldrene og hentet meg litt inn. Nå vil jeg hjem og pusle litt hjemme i rolig tempo.
Skal jeg klare å ivareta alle andre, må jeg huske på å ivareta meg selv.
Det ble ikke noen tur i går. Ikke satte jeg meg i bilen og dro langt av sted, og ikke vandret jeg av gårde på lange turer med hundene. Selvsagt fikk hundene turene sine. Men jeg labba bare rundt i Hundremeterskogen her hjemme, plukket noen rødskrubb til middagen og tok livet med ro.
Jeg tok rett og slett en rolig dag her hjemme. Puslet litt med det jeg følte for, og serverte entrecote til Yngste Sønn da han kom hjem sent på kveld.
Ja, og så skravla jeg i telefon. En lang samtale med Datteren, og en med ei venninne. God, gammeldags telefon-skravling skal ikke undervurderes. Jeg er heldig som har så mange som stiller opp og lytter når jeg trenger å lufte hodet.
Det deles bilder fra ferieturer og hytteturer over en lav sko på sosiale medier for tiden. Er ikke folk i Syden, så nyter de late dager på hytter ved sjøen, på fjellet eller er på vandretur over alpene. Det fartes rundt i bobiler, solnedganger nytes i både øst, vest, sør og nord og jeg, jeg sitter her og skriver om gleden ved hjemmelaget mango-dressing og lufteturer med hundene i nabolaget. I dag føler jeg at jeg har lyst til å pakke bilen og reise, reise bort fra alt. I det minste for en dag eller to.
Det kan jeg jo. Bilen står der ute, og jeg har både førerkort og nøklene. Tanken er så og si full, fylte den på mandag og har bare vært en tur på Coop etter det. Penger på konto har jeg og hvis tanken skulle gå tom, så det er bare å reise av sted. Jeg er ikke ei som sitter med hendene i fanget og forventer at andre skal dra meg med for at ting skal skje. Det er som regel jeg som drar folk med.
Så hva hindrer meg fra å reise meg fra tastatur og tekopp, slenge noen ting i sekken og dra av sted? Ingenting. Jeg tror bare det ville bli litt som i den gamle visa Mannen ville fra nissen flytte. At “nissen” ville være med på lasset. At selv hvor langt jeg dro så ville utfordringene være der like fullt. Og at det kanskje innerst inne er de jeg ønsker å reise fra.
Jeg vil jo ha Gamle Gubben Grå med på turen. Kunne sikkert finne noen andre å ta med på tur, men nå er det Gamle Gubben Grå jeg har lyst til å dra med. Han er opptatt med strålebehandling. Det er liksom ikke noe en bare skipper og reiser på ferie, selv om han sikkert har lyst. Jeg tror og at samme hvor jeg dro, hvor vakker solnedgangen eller badevannet var, samme hvor mange kilometer og mil det ville være mellom meg og hverdagen, så ville tankene fort dreie rundt det samme som hjemme. Om kreft, sykdom og usikkerhet for fremtiden.
Om en måned i dag er Gamle Gubben Grå etter planen ferdig med behandling. Da kan vi planlegge ferie. Hvor og hvor lenge tar vi og bestemmer da. Bilen kan føre oss både lagt og kort.
Santa noen husmorpoeng i dag. Gjør man ikke alltid det når man lager mat som man oppbevarer i glass og krukker? Det her er en slags mango-dressing jeg fant oppskrift på i et blad. Mango, hvitløk og limesaft kjørt i en blender. Tok så i litt revet ingefær, honning, salt og chiliflak og kjørte blenderen litt til. Så helt jeg i olivenolje og kjørte alt til en jevn blanding.
Helte det så i et glass det har vært taco-saus i, og tok glasset med meg ut på terrassen for å fotografere. Bedre fotolys, og lettere å lage en ok bakgrunn og ramme rundt glasset. Ser liksom litt mer egen-dyrket og hjemmelaget ut. To ekstra husmorpoeng for foto-kimbinasjonen, sel om vel alle forstår at det ikke vokser mango i hagen til Drømmehuset.
Har selvsagt vært ute og gått tur med hundene I dag og. Bare den vanlige runden her oppe. Egentlig ikke noe å skryte av eller fortelle om.
Tok et bilde av noen blomster i grøftekanten. Det ble ikke så verst og fargemessig står det fint til bildet av Mango-dressingen. Harmonerer, liksom.
Vips har jeg skapt meg et inntrykk av en harmonisk og effektiv sommerdag!
Jeg droppet å ta bilde av sokkene jeg fisket frem, og som noen hadde slengt under sofaen. Likeså den litt overfylte oppvaskbenken jeg snart skal ta meg av. Det er ikke inntrykket av rot og litt kaos jeg ønsker å formidle, selv om rydding og ordning også har vært en del av dagens gjøremål.
Det gjelder å fokusere på det viktige. Det jeg ønsker å huske av dagen i etterkant. Som dere ser er det en harmonisk, fin sommerdag hvor jeg koste meg og kokkelerte på kjøkkenet etter å ha gått tur med hundene.
Mange tror at lykken ligger der ute og venter på de. Ligger på et sted langt borte. Hvis de bare kom til Legoland, til Syden eller fikk vandre på den Kinesiske mur da, da skulle de bli lykkelige. Når de så står på den Kinesiske mur og kjenner på lykkefølelsen slår en tanke ned i de. Jeg har ikke vært i Kongenes dal i Egypt. Bare jeg kommer dit, da, da blir jeg lykkelig. Og slik fortsetter ferden…..
Andre kommer aldri til Legoland eller den Kinesiske mur. De kommer i grunn aldri over dørstokken. De sitter bare inne og lager mentale lister over hvor begredelige liv de har, og hvem som har skylden for det. Som regel står vi politikere og NAV høyt på den lista. Deres eget navn blir aldri nevnt blant de som har ansvaret for at livet deres er trist og innholdsløst.
Det hadde vært helt fantastisk å gå på den Kinesiske mur. Det er en opplevelse jeg har fantasert om i flere tiår. Men om jeg føler meg lykkelig har lite med den kinesiske mur å gjøre. Jeg kan leve et like lykkelig liv selv om jeg aldri setter mine bein i Asia.
Å skape lykkelige øyeblikk ligger for de fleste snublende nært. Det er opp til oss selv å gripe de mulighetene for lykke som ligger der rett foran oss. Man behøver ikke reise til andre enden av kloden eller krysse landegrenser for å bli lykkelig. Det holder med å løfte blikket og riste av seg tungsinnet.
Hvis livet ditt er litt grått og trist akkurat nå, kontoen ganske tom og noe ferietur til den kinesiske mur eller andre eksotiske steder skal du få et triks for å finne litt av den lykkefølelsen du savner. Jeg kaller det Instagram-trikset. Og ja, det funker like godt uten Instagram og andre sosiale medier.
Dander hverdagen din på en slik måte at det blir et fint bilde. Når jeg skulle ta bilde og skryte av hjemmelaget sopp-soya i fjor, kunne jeg tatt bilde av ei flaske med svart gugge på kjøkkenbenken. Eller jeg kunne, som her, ta med flaska ut på terrassen, bryte av ei grein fra pryd-epletreet og kreere dette bildet. (Blås i at det står 2013 på etiketten. Jeg laget soppsoyaen i 2023, men skrev av en eller annen grunn 2013 på etiketten. La ikke merke til det før jeg studerte bildet i etterkant. Ingen er perfekt.)
Du trenger ikke poste bildet. Det er ikke poenget. Poenget er å bevisstgjøre deg selv på at livet ditt kan være like idyllisk og bra som alle andres. Alle de lykkelige livene du ser på sosiale medier. Du ser jo bare et øyeblikk av livene deres og.
Lese bok på terrassen kan se slik ut. Ingen vet om det er solbærsaft eller rødvin i glasset.
Denne flotte fossen ligger et par tre kilometer fra Drømmehuset. Bildet er tatt maks 50 meter fra der jeg parkerte bilen. Eksotisk reise, ikke sant?
Slik kunne jeg fortsatt, De flotte motivene ligger rett foran nesa vår hver dag. Det motivene vi sukker over når vi ser ande poster fra sine vellykkede liv. Det gjelder bare å se dem. Finne dem. Øve seg opp til å bli bevisst dem. Både motivene og opplevelsene. Gå ut og prøv du og.
