I dag er det grått, og tåka treffer furutoppene rundt Drømmehuset. Folk har startet på jobb igjen etter ferien. Selv om det fremdeles er sommer og jeg er glad i August, er det definitivt sensommer med et drag av høst i lufta.
Hvor ble det egentlig av denne sommeren?

I går var vi i familieselskap. Hele storfamilien samlet ute hos søsteren min. Eller ikke alle da, passer jo sjelden for alle på en gang. Men vi var 21 stykker hvis jeg ikke teller helt feil.
Sist vi hadde familieselskap var i midten av juni.  Det er 7 uker siden.
Gamle Gubben Grå var ikke med på selskapet i går. Ikke på selskapet for 7 uker siden.
For 7 uker siden tilbragte han helga på hytta til Svigermor og hjalp henne med å restaurere brygga og annet forefallende arbeid.
7 uker siden. Det føles som en evighet siden, og samtidig som om det nesten var i går.

For 6 uker siden fikk vi greie på at Gamle Gubben Grå hadde en svulst i l den ene lunga, mest sannsynlig kreft.
Utredningen gikk i et rasende tempo, all honnør til helsevesenet og pakkeforløp kreft. I løpet av halvannen uke var han gjennom telemetri, spirometri, bronkoskopi, biopsi, Pet-CT, og to lungeleger.
Vi fikk den endelige diagnosen en av de første dagene i juli, og behandlingsforløpet skissert av lungekreft-spesialist på Ullevål få dager etter det. I mellomtiden hadde Gamle Gubben Grå også rukket en tur innom en MR:
CT-doseplan var dagen etter, og under en uke etter det begynte behandlingen.
Fra vi fikk greie på at det var en svulst i den ene lunga og til Gamle Gubben Grå var ferdig utredet og fikk sin første dose med cellegift og sin første strålebehandling tok det litt over tre uker, 23 dager.

Det var mye å forholde seg til de 23 dagene. Alle undersøkelsene, alle tankene, redsel og håp. Et virvar av dager og følelser. Ta inn over seg hva som egentlig skjer. Informere de som skal informeres. Holde motet oppe hos Gamle Gubben Grå, ungene, Svigermor – og meg selv.
Det er kanskje ikke så rart at jeg sitter her og lurer på hvor sommeren ble av for den er vel omtrent det siste jeg har tenkt på, selv om jeg har registrert både regn og flotte solskinnsdager.

Gamle Gubben Grå er godt i gang med behandlingen. Får sin 14. strålebehandling i dag, skal ha sin andre runde med cellegift denne uka. Barten var borte da han kom hjem på fredag. Han fikk frisøren til å gjøre kort prosess med håret på lørdag. Plutselig var det veldig tydelig at han var en kreftpasient.

Ungene har vært mye hjemme mens Gamle Gubben Grå har vært til behandling- Mulig de har behov for å se at jeg ikke faller sammen, mulig de bare har behov for at vi er sammen. Kanskje litt begge deler.

Selv om det føles som en del av meg selv er borte når Gamle Gubben Grå ikke er her, går det greit med meg.
Jeg har vært ute ei vinternatt før, og er jo kjerringa som fikser alt.
I tillegg har jeg mange som stiller opp for meg. Mange som jeg kjenner bryr seg om oss, og jeg har mange jeg kan prate med hvis jeg føler for det. Det strekkes ut hjelpende hender, klemmer og trøstende ord etter som det blir kjent at Gamle Gubben Grå er alvorlig syk.  Jeg føler at jeg er godt ivaretatt. Det største sjokket har roet seg. Nå er det en ny hverdag, men også den kan ha gode opplevelser og gode dager.
Målet med behandlingen er at han skal bli frisk. Det er der vi har fokuset. Noen tøffe uker, måneder og så er vi forhåpentligvis ved målet.