Da går sola snart ned i vest, og helgen er over. Om solnedgangen blir like flott i dag som det den var i går da bildet ble tatt gjenstår å se. Jeg har trua. Det har vært noen fine solnedganger de siste dagene.
Som du kanskje legger merke til er nabohuset til salgs. Visning i morgen. Det blir spennende å se hvem som flytter inn. Det huset er ett av de husene her som er best tatt vare på her på feltet.. Det eldre ekteparet som har bodd der er slike som holder på sent og tidlig med å holde det i orden. Løvblåser og høytrykksspyler har holdt den brosteinbelagte gårdsplassen skinnende ren, det har blitt puslet i hage og blomsterbed. Jevnlig har jeg sett de på taket for å sjekke takstein, eller med malerpenselen på veggene på hus og garasje. Det huset har trolig ingen feil og mangler.
Drømmehuset er ikke like strøkent, men jeg står da på så godt jeg kan. Planen er å ha fokus på uteområdet til uka. Få gjort en forskjell der. Håper på godt vær. Ser så langt relativt greit ut på Yr, men det skifter jo fort.
Gamle Gubben Grå har dratt tilbake til Ullevål. Ny uke med strålebehandling venter, samt en CT undersøkelse i morgen. Vi snakket om det i sted at han tar det fint. Det må jo være tøft. Kroppen må jo merke at den får juling. Først fra kreftcellene, nå fra stråler og cellegift. Han fikk siste dosen med cellegift på fredag ettermiddag. Egentlig føres det en krig inne i kroppen hans. En krig som til nå har tatt fra han barten, håret og mye av overskuddet. Forrige helg klaget han over sure oppstøt og halsbrann. Denne helgen hadde det blitt til kvalme og brekninger. Han klager ikke. Kommer bare med noen uff i ny og ne. Det må være lov.
Vi har hatt en fin helg. Kost oss masse sammen. Kanskje ikke gjort så mye, men det ble kaffe-latte i byen i går og hjemmelaget bringebærkake til søndagskaffen i dag. Lagd oss gode øyeblikk og er klare til å starte en ny uke.
Det er høstetid, og jeg har vært ute og plukket nyper. Tanken var å lage nypesuppe. Et minne fra barndommen. Kald nypesuppe med krem eller rømme. Eller lun nypesuppe en kald høstkveld.
Nypesuppe er rikt på c-vitaminer. Var kanskje ikke min ønske-dessert i barndommen, men det gikk mer på konsistens enn smak. Jeg var ikke så glad I slike jevnete fruktsupper. Jeg har heller ikke laget nypesuppe før, men en gang må være den første.
Nypene ble rensket for blomst og stilk, men man skal ikke fjerne frøene inni, de vi brukte som “kløpulver” da vi var barn. De frøene er med på å sette smak på suppa.
Nypene blir kokt 1/2 times tid. I oppskriften jeg fant sto det 1,3 liter vann til 400g nyper. Jeg hadde vel ca 100g nyper så jeg reduserte vannmengden tilsvarende.
Når nypene hadde kokt seg møre, tok jeg vare på kokevannet men tok ut nypene. Nypene ble så presset gjennom en sikt og nypemosen helt tilbake i kjelen sammen med kokevannet og litt sukker. 80g sukker til 400g urensket nyper.
Så fikk suppa et nytt oppkok. Litt potetmel ble rørt ut i litt vann, og helt i suppa som nå skulle koke i 2 minutter.
Så var suppa klar til avkjøling. Jeg helte den i et syltetøyglass med lokk og satte drn i kjøleskapet. (Ja etter rn tur ut på terrassen for litt fotografering, da. Er man blogger, så et man blogger.)
Det ble ikke den helt store mengden med suppe. Men nok til en porsjon dessert med en klatt rømme eller krem i. At jeg hadde den i et syltetøyglass var mest for at fargen skulle komme godt frem på bildet. Nydelig farge på en dessert en sensommer-søndag.
På en av mine mange turer med hundene i går plukket jeg med meg denne buketten. Litt røsslyng, litt blåbærlyng og noen blomster fra grøftekanten. Mer skal det ikke til. Vasen er et gammelt loppefunn, den passet bra til den litt høstlige buketten.
Liker å lage slike små stilleben. Og i dag ble det det rette lyset til å fotografere den ute på terrassen.
Det blåser friskt i dag. Kjenner det nå som jeg sitter i ro. Men vinden er varm. Liker det i grunn bedre enn streikende varme.
Fra kjøkkenet begynner det å dufte nystekt kake. Er skikkelig husmor i dag. Lager bringebær-kake til søndagskaffen. Må jo prøve å få i Gamle Gubben Grå noen kalorier mens han er hjemme. Nå får jeg gå å sjekke om kaka er stekt. Brent kake er ingen høydare.
Bildet over er et arkivbilde. Bjørkeløvet begynner ikke å bli gult på Ringerike, ikke ennå. Fremdeles er det vel sensommer. Men det er et uomtvistelig faktum at vi går mot høst. Den fineste tida, spør du meg.
Klar høsthimmel, frisk høstluft. Sånt gjør meg glad og gir meg energi. Mulig ikke akkurat i dag morges da Kidd måtte ut før jeg fikk gnidd sukaten ut av øya, og jeg var på tur i lett strandkjole før klokka 7 om morgenen. Jeg kan medgi at høstlufta kanskje var litt vel frisk for ei kjerring som kom rett fra god, varm seng. (Strandkjolen var det enkleste å slenge på seg når det hastet å komme seg ut døra. Jeg tar ikke runden rundt nabolaget splitter naken en søndagsmorgen, selv om de fleste sover.) Men selv om jeg var trøtt, og liksom ikke hadde våknet helt, så registrerte jeg at det ser ut til å bli en aldeles nydelig dag. Knapt en sky på himmelen, og sol.
Høsten med alle dens farger. Det er så en bare må ta inn alle de flotte omgivelsene nesten samme hvor en ferdes. I går plukket jeg en høstbukett på en av mine mange lufteturer med hundene. Røsslyng, noen gule blomster som vel mest er ugras og rød blåbærlyng. Ja denne kjerringa er så gal at hun til og med tar høsten med inn i Drømmehuset før vi er halvveis i august, siste sommermåneden. Så glad er jeg i høsten.
Sanking av sopp og bær. Rognebæra ligger i fryseren og skal bli til gele bare jeg får plukket noen epler. I går plukket jeg nyper og har tenkt å prøve å lage nypesuppe. Så har vi sopp da! Sopp er jo så gøy, og jeg må komme meg på en skikkelig sopptur eller tre snart. Har plukket sopp i Hundremeterskogen her borte lenge. Mest rimsopp og rødskrubb. Laget meg lunsj eller hatt som tilbehør til middagen, men jeg må snart ut med kurv og kniv og få nok til soppsuppe og fryser. Kanskje lage soppsoya slik vi gjorde i fjor.
I kjøkkenhagen har jeg høstet inn squash på squash. Tror jeg har godt over 5 kg ferdig forvellet i porsjonsposer i fryseren, og enda er det masse squash ute i kjøkkenhagen. Svære squash. Tror vi valgte en kjempevariant i år. De ser ut som batonger og veier fort over kiloen per stykke. Tror det må bli noen runder med squashsuppe. Da får jeg brukt opp litt. Gresskarene ser og ut til å gi god avling. Heldigvis gikk jeg for en variant som gir små gresskar, ikke de store man ser til Halloween. Og så må jeg få ryddet litt i fryseren skal jeg få plass til alt jeg vil høste.
Høsten med alle dens farger gjør det jo til en sann glede å komme seg ut i skogen. Ja, du trenger ikke dra til fjells for å nyte fargeprakten, selv om høstfjellet er noe for seg selv. Så det blir nok noen turer i ukene, månedene som kommer. August, september og starten av oktober, ja hvis vi er heldige med været kan det være flott til langt ut i november. Morgentåke som letter mens du går, eller du kan stirre ned på hvis du kommer deg opp i høyden. Jeg elsker denne årstiden.
Mørket som kommer sigende. Sitte på trammen med tente lys og la det langsomt bli skumt rundt deg. Og hvis været ikke er så bra, kose deg inne med verdens beste samvittighet.
Jeg tror det og er noe av det jeg liker med høsten. Det er liksom ikke så farlig. Stresset senker seg. Om sommeren skal en være så aktiv. Komme seg ut på stranda, oppleve noe, reise, være i aktivitet. Og hagen skal se nydelig ut. Jeg liker våren og. Se vinteren slippe taket og naturen våkne til liv. Se det grønnes og komme meg ut i skogen, høre fuglesangen og se at det nesten blir grønnere mens jeg går turen. Men våren har og snevet av stress over seg. Grønnsakene skal sås, bedene skal ordnes, terrassen skal gjøres klar hus, gjerder og hagemøbler skal skrapes og males… Nok å ta fatt i, nok å få dårlig samvittighet for at man ikke rekker. Når høsten kommer er det ikke så farlig. Så ble ikke hagemøblene malt i år heller, ikke kom drivhuset opp og ikke ble det anlagt nytt rosebed, hagedam eller hva man fablet om i april. Det er tid for å høste det man faktisk klarte å få sådd og plantet. Se resultatet av det man fikk til, og ikke være så opptatt av det man ikke fikk til . Være fornøyd med slik det ble. Ja, jeg liker virkelig høsten.
Merk dere, det er høsten jeg liker. Etter den kommer vinteren. Den har jeg ikke mye pent å si om. Også i år kommer jeg garantert til å klage og syte over vinter, snø og kulde fra den første snøen faller en gang i oktober og til langt ut i mars, (I 2023 kom den siste snøen i mai, bare nevner det.)
Men nå glemmer vi snøen som falt i fjor. En helt fantastisk høst ligger foran oss. Jeg sal nyte hver eneste dag.
En gang kom jeg over en bok som het La mamma bæsje i fred! Den er skrevet av Malin Meekatt Birgersson, og selv om ungene mine var voksne da boka kom ut i 2016 var det noe gjenkjennende jeg både dro på smilebåndet og kanskje lo ikke bare litt gjenkjennende av. Husket tiden da ungene var små, og gledet meg over at den tiden hvor jeg ikke fikk være i fred på do en gang var over. Lite visste jeg at den tiden ikke var over, og at jeg i en alder av 58 år på ny har et brennende ønske om å få bæsje i fred.
Ikke så å forstå at Yngste Sønn viser spesielt interesse for om jeg går på toalettet eller hvor jeg er, heller ikke de to utflyttede ungene kommer stormende om jeg nærmer meg dodøra. Gamle Gubben Grå har heller ikke begynt å savne meg nevneverdig om jeg lukker meg inne på do, han er vel bare glad til for at det blir stille en liten stund. Likevel går alarmen høyt og skingrende hver gang jeg er på do i stort mer enn 3 minutter,
Vi har nemlig to borrelås-hunder, eller i det minste en. Kidd er fra seg av engstelse hvis jeg er ute av syne så lenge som 3 minutter. Han fotfølger meg nærmest når jeg er hjemme, og går jeg på do sitter han utenfor døra og passer på. Kommer jeg ikke ut igjen etter den tiden han finner nødvendig, maksimalt tre minutter, noen ganger redusert til tre sekunder, setter han i gang med piping, som øker i styrke og går over i uling etter relativt få minutter. Gjerne ledsaget av desperat skraping på do-døra. Han skal ikke holde på lenge før han får selskap av Charlie Chihuahua.
Når jeg så endelig kommer ut blir jeg møtt av anklagende blikk fra Charlie Chihuahua? Hvorfor gjør du dette? Vi blir så redde? Kidd er bare hoppende glad for at vi endelig er gjenforent etter den lange adskillelsen.
Så gud hvor godt det hadde vært bare en gang i blant å få sitte i aldeles fred når man er på do. La mamma bæsje i fred.
Det er viktig med tradisjoner, så også i dag har Gamle Gubben Grå og jeg vært i byen og drukket kaffe-latte. Ja, vi har gjort noen flere ærend og, både ny hullsleiv og nytt tørkestativ har blitt innkjøpt.
Det er godt å ha han hjemme, og jeg har som vanlig snakket som en foss om alt som opptar meg. Om sykehjemmet som saksfremlegget nå viser at vil ha en kostnad på 1,2 milliarder kroner. Og jeg som har blitt beskyldt for å overdrive når jeg har estimert det til å koste en milliard.
Hvordan skal jeg få politikerne til å forstå at det kanskje er mer økonomisk, mer bærekraftig og mer fornuftig å rehabilitere det gamle sykehjemmet? For vi trenger ikke bare ett nytt sykehjem, men to. Å svi av 2,5 milliarder på å bygge sykehjem har vi ikke råd til hvis vi i tillegg skal ha råd til å drifte de. Og det er vel litt av vitsen ikke sant? Å drifte sykehjemmene? Ikke bare ha tomme praktbygg, men ikke råd til god og trygg bemanning. I kommune-Norge har det vært nok av eksempler på tomme sykehjemskorridorer. Ikke fordi det ikke er folk som kunne ha trengt plassene, men fordi kommunene ikke har råd til bemanning.
Og når vi snakket om kommuner og økonomi! Om en snau måned får vi på Rødt Ringerike storfint besøk. Da kommer stortingsrepresentant Tobias Dreveland Lund på dagsbesøk til oss her på Ringerike. Han sitter i kommunalkomiteen. De har relativt stor påvirkningskraft på Kommuneøkonomien. Vi driver og syr sammen et program for dagen nå. Jeg tror dere skjønner at det engasjerer denne kjerringa. Utrolig hvor mange kreative ideer som dukker opp I denne kjerringas hode, spesielt når jeg ligger våken om nettene og ikke får sove. Heldigvis finnes det fornuftige folk i Rødt som kan bremse de villeste ideene.
Som dere skjønner denne Kjerringa og Gamle Gubben Grå sitter ikke med foldede hender og snakker med lav og alvorlig stemme om sykdom, kreft, cellegift og død. Livet fortsetter, og vi er de samme som vi var i starten av sommeren.
Nei, det er ikke snakk om fortrengning. Vi snakker selvsagt om sykdommen også. Den styrer hverdagen til Gamle Gubben Grå relativt mye med opp til flere behandlinger og undersøkelser hver dag. Selvsagt er jeg interessert i hvordan dagene hans arter seg, om han føler seg bedre eller dårligere, og hva de forskjellige prøvene viser. Så ja, sykdommen preger livene våre. Men det er ikke det eneste vi tenker på fra vi står opp om morgenen til vi legger oss om kvelden. Jeg tror at det er viktig når sykdom rammer, at man passer på å være noe mer enn kun den syke. Alle er jo så mye mer enn det, og det er ikke sykdommen som definerer deg som menneske.
Jeg tror ikke man kan tenke seg frisk, men jeg vet at man kan tenke seg syk. Derfor tror jeg og st man kan tenke seg friskere. Man får det i det minste bedre hvis man ikke graver seg ned i alt som er trist og leit og maner frem værst mulig utfall.
Vi tar dagene som de kommer. Alvor og moro hånd i hånd. Latter og tårer likeså. Dagene våre har rom for alt.
Å reise på bobiltur nedover Europa har lenge vært en drøm for meg. Gamle Gubben Grå som stødig sjåfør og jeg som kartleser ute på nye eventyr. Det blir det ikke noe av i år heller. Ikke fordi Gamle Gubben Grå er syk, det hadde ikke blitt noe av om han hadde vært frisk som en fisk heller. Ikke har vi bobil, og å leie koster gjerne en del. Drømmer er likevel greit å ha, og hus på hjul er en av mine drømmer. Kanskje, kanskje blir de virkelighet en dag.
Tove skriver i sitt siste innlegg om forberedelsene de gjør før de triller av sted i retning Spania, og jeg leser og noterer ett sted i hjernen. Les og lær. Sånt finner jeg interessant.
Det er mye sette seg inn i og sjekke som jeg ikke hadde peiling på. Som at store bobiler må ha egen merking for blindsoner i Frankrike, og oblater for å kjøre i Tyskland og Frankrike, og sikkert i andre land de kanskje ikke skal gjennom denne gangen. Og hvilke bombrikker en bør ha er også kjekk kunnskap.
At det er kjekt å ha alarm for gasslekasje, brann og folk som lusker utenfor bile kan jeg forstå. I det minste brann og gass. Det med mennesker nær bilen kan vel fort gi noen falske alarmer. Man står jo ofte relativt tett på bobilplasser og vanlige campingplasser så det kan vel fort bli noen falske alarmer tenker jeg. Naboen som skal ut og tisse i mørke, og dermed ljomer alarmen.
Europeisk Helsetrygdkort er et must ved reiser i Europa. Gjennom mine mange år på røntgen vet jeg at prisen fort blir stor for en uheldig turist hvis det ikke er med.
Vasking og impregnering av telt høres kjekt ut. Men vasken burde vel strengt tatt vært gjort rett etter ferien i fjor, eller er det jeg som er helt på bærtur? Egen vannslange hadde jeg nok ikke tenkt på, men det høres kjekt ut. Da vet man både at slangen er der, er ren og hel.
Det der med luftteltet skjønte jeg ingenting av.
Jeg hadde nok ikke dratt med meg så mye mat nedover Europa. Ikke det at vi nødvendigvis hadde spist på restaurant hver dag, men litt av turen er jo å svinge innom lokale butikker å kjøpe lokal mat. Gå i en matbutikk og se hva du finner. Eller enda bedre, handle på et marked! Jeg er ikke en sånn turist som tar med meg brunost og knekkebrød på ferie for å være sikker på å få “skikkelig mat”. Mat er kultur, og det er kulturen jeg drar for å oppleve. Ikke tror jeg det er spesielt billigere å kjøpe maten i Norge heller..
Takk for mange gode råd og tips Tove. Jeg tar de med meg og håper jeg en gang får bruk for de og får oppfylt drømmen. Kanskje allerede neste høst.
Det er grått ute i dag, og det regner. Hundene har fått både morgenturen og tur midt på dagen, oppvaskmaskin og vaskemaskin durer fornøyde og gulvene dufter godt av grønnsåpe.
Jeg har flata ut på sofaen for en liten strekk. Ikke fordi jeg fortjener det, men rett og slett fordi kroppen trenger det. Jeg, jeg ville gjerne brukt tiden på noe annet enn restitusjon.
Jeg har fått med meg at mobbing av uføre nok en gang er en sak i media. Er man ufør burde man….. Ja, egentlig er jeg litt usikker på hva man burde.
For ligger man på sofaen, slik jeg gjør nå, ja da burde man komme seg opp og ut. Da ville man straks bli frisk. Ta din seng og gå sa Jesus til den uføre, og da gjorde han det. Hvor vanskelig kan det være? Vi må komme oss opp om morgenen. Var det ikke det en viss statsråd hevdet for en tid tilbake?
Men hvis vi kommer oss opp om morgenen, pakker sammen senga vår og går. Går turer, trener på treningsstudio eller vasker hus og hjem, ja da kommer bedrevitere da og. Hvorfor er vi uføre når vi klarer å vaske gulv eller gå tur? Klarer vi det burde vi jo klare å jobbe og!
Så ligger vi på sofaen er det galt, er vi i aktivitet er det galt. Hva skal vi egentlig fylle dagene våre med? Stappe i oss piller og synes synd på oss selv? Usikker på om besservisserne mener det er riktig. Ikke rart du er sjuk så mange piller som du tar. Joda, jeg har hørt om folk som har fått høre det og.
Jeg regner med at det som er “galt” egentlig er at vi er syke eller uføre. At vi ikke er perfekte, at vi har våre feil og mangler. I en perfekt verden er det jo ikke rom for slikt. Det ødelegger stemningen.
Det som er ødelagt kaster vi jo bare, og skaffer oss noe nytt og flott. Hvem vil kjøre rundt i en gammel Golf når det finnes nye Teslaer? Hvorfor gå rundt med en utslitt, ekkel kropp som ikke virker? Det krenker omverdenen å se på noe som ikke er perfekt. Var det ikke det hun fikk beskjed om hun unge jenta på matbutikken? At datteren til han faren ikke likte å se uperfekte mennesker, og om hun ikke kunne være vennlig å gå ut av butikken så datteren slapp å se noe som gjorde henne uvel?
Er det dit vi har kommet? At alle mennesker som ikke er perfekte på alle vis, hvordan det nå måtte vøre definert, bare burde opphøre å eksistere? At vi med feil, mangler og helseutfordringer bare burde opphøre å eksistere da vi krenker perfekte mennesker med vårt blotte nærvær. Er det dit vi vil at samfunnet skal utvikle seg?
Vel, jeg er bare ei utslitt, fullvoksen kjerring som tenker mine tanker. Jeg tror samfunnet blir rikere med mangfold. Jeg tror ingen mennesker er perfekte. I helsevesenet pleier man som spøk å si at et friskt menneske er bare et menneske som ikke er undersøkt godt nok…. Noen ganger kan veien fra frisk og perfekt til ufør og syk være relativt kort. En smell med bilen på motorveien, et stup fra et sted du ikke burde ha stupt. Jeg tror vi trenger alle mennesker, at livet blir rikere da. Ser du den uføre naboen din jogge forbi, gled deg med han. Kanskje er den halvtimes joggeturen alt han klarer den dagen eller den uka.
Likevel er svaret nei. For Vibbedille mener jo at en skal sette seg ned og strikke de sokkene, og det ser jeg helt klart at er alt for komplisert for meg. Så mye tid, krefter og frustrasjon ville jeg ikke legge i et par sokker.
Det er en 2-delt sokk kan du si. Bråtet strikkes på tvers først, sys sammen og så strikkes selve foten. Flere snertne teknikker og detaljer, ser jo for meg at denne er festlig og kjekk å strikke. Både pinner og garn er tynt.
Sitatet er hentet fra Vibbedille. Skjønner dere nå hva jeg mener? Jeg vet ikke en gang hva bråtet er! Ved å studere bildene av sokkene tipper jeg at det er den delen av sokken som går oppover mot leggen. Så for å få denne sokken på foten må en først strikke og så sy. Regner med at den da fort kunne bli liggende i påvente av montering.
Snertne teknikker og ja, jeg ser de, Betyr for meg ting jeg sikkert ikke får til eller forstår helt ved første forsøk. Så blir det å *rekke opp, strikke på nytt, klø seg i hodet, rekke opp en gang til, strikke litt, kaste strikketøy veggi mellom, rekke opp* (ett par måneder senere, hvis noen gang) for så å begynne med neste snertne teknikk. Gjenta fra stjerne til stjerne. Hva er festlig med det?
Både pinner og garn er tynt. I mine ører betyr det at det tar lengre tid å strikke. Man må strikke flere masker når garnet og pinnene er tynne. Det betyr også at det går fortere hull i sokkene hvis jeg skulle finne på å bruke de. Ja i det minste hvis jeg trasker rundt i de, og ikke bare sitter i ro med bena høyt livredd for å slite ut de sprekke sokkene.
Så niks, Vibbedille. Svaret er nei. Disse sokkene er ikke noe for meg.
Formiddagen har blitt brukt på tur. Ikke sånn tur hvor man vandrer milevis, bestiger topper, eller setter ny rekord på runden. Det er sjelden målet for mine turer. Det er viktigere å være ute, rusle langs grusveier og på små stier. Kose seg ved vannkanten ved et skogstjern. Nyte naturen, fargene, roen. Jeg søker alltid ut når jeg har litt mye å tenke på.
